Brukte to uker på å ta det «umulige» nordlys­bildet

Unstad i Lofoten en novemberdag i 2016. Tre ganger verdensmester i surfing, Mick Fanning, er ute og leker seg i det iskalde vannet.

Hvert år kommer mennesker – både proffe og amatører – hit for å teste surfeferdighetene i et rått og tøft klima. Gode vindforhold, spektakulære omgivelser og store bølger har gjort Unstad kjent som Arktis' sitt svar på Hawaii.

Men Fanning er ikke her på ferie.

Med seg har han to fotografer i 20-årene med kamerautstyr til rundt millionen. Sammen skal de ta et bilde ingen har sett før.

– Bildet krever at mye klaffer på en og samme tid. Både klarvær, nordlys og ordentlige bølger. I tillegg er den tekniske utførelsen svært krevende, og noe av det vanskeligste vi har prøvd oss på noen gang, forteller de to fotografene til NRK.

Bildet de har tatt imponerer selv anerkjente fotografer. Den prisbelønte fotografen Kyrre Lien kaller resultatet «fantastisk» og «nesten for godt til å være sant».

• Se bildet i full oppløsning nederst i artikkelen.

Startet med en idé

Mats Grimsæth (21) og Emil Kjos Sollie (27) møttes opprinnelig på en surfecamp i Portugal sommeren 2013. En felles interesse for fotografering av vannsportutøvere skapte grobunn for det ambisiøse prosjektet som skulle utfolde seg i Lofoten tre år senere.

– Vi testet den gang en idé som Emil hadde, som involverte bruk av en trådløs blits. Mens Emil stod med kamera på land, var jeg ute i vannet med blitsen. Det resulterte i et veldig kult bilde av en surfer i solnedgang, forteller Mats.

Kunne en lignende teknikk brukes i et actionfylt bilde nattetid, men med nordlys som kulisse i stedet for solnedgang? De to fotografene diskuterte.

Det var på ingen måte et enkelt bilde å ta. Vanligvis vil man trenge en kort lukkertid for å fange surferens raske bevegelser, og en lang lukkertid for å få fram nordlyset.

– I tillegg ville værforholdene spille en betydelig rolle. Så vi var usikre på om dette i det hele tatt lot seg gjøre.

Får med seg verdens beste surfer

Det blir med diskusjonen i første omgang. Men i august i år bestemmer de seg for å legge en plan for hvordan dette kan gjøres teknisk og praktisk.

Begge har jobbet en del opp mot Red Bull tidligere, og presenterer planene for dem. De liker ideen godt, og vil gjerne være med på å realisere den, forteller Emil.

– Til å begynne med er tanken å engasjere en lokal, norsk surfer. Men så kommer beskjeden om at Mick Fanning er interessert.

– Vi trodde det ikke først, men han sa ja uten å blunke. Presset er til å ta og føle på, skyter Mats inn.

Dermed reiser Fanning ens ærens fra Australia for å vise fram ferdighetene sine på Unstad. Og i november i år møtes de i Lofoten for første gang.

Bruker blits

Den tekniske løsningen fra samarbeidet i Portugal er videreutviklet og tilpasset et arktisk klima.

En relativt lang lukkertid kommer man seg ikke utenom for å fange opp nordlyset. Men på bakken – eller rettere sagt i sjøen – kan en stor blits med et spesialbygd vannavstøtende kammer brukes for å «fryse» bevegelsene til verdens beste surfer.

– For å få utløst blitsen må jeg holde den så høyt jeg bare klarer mens jeg samtidig forsøker å holde hodet over vann, forklarer Mats.

– Vannet hindrer signalene i å nå fram, så vi må jobbe en del for å det hele til å fungere. Vi ender til slutt opp en blits som kan utløses over flere hundre meter, legger Emil til.

To uker venting

De har tre uker på seg for å få bildet de har drømt om i tre år.

Men begredelig vær de første dagene setter tålmodigheten på prøve. De begynner etter hvert å få dårlig tid. Først etter nærmere to uker ser de en mulighet.

– En av oss er alltid våken for å følge med på værforholdene. Etter 10 dager klarner det opp. Vi innser at det er nå eller aldri, sier Mats.

Dermed kaster de alle seg i bilen. Emil rigger seg til med kamerautstyr på stranda, mens Mats balanserer på store, glatte steiner ut i sjøen. Naturkreftene kjennes på kroppen.

– Det er bekmørkt, og det er første gang jeg ligger i vannet om natta. Mick på sin side har mye erfaring med nattsurfing, og kjører på. Det er ingen generalprøve, her er det alt eller ingenting som gjelder.

Mick Fanning har på seg en lommelykt, slik at det i det hele tatt skal være mulig å se hvor han er. Alle er i posisjon, nordlyset danser på himmelen og forholdene er nær perfekte.

Men så skjer det noe.

– Den første bølga treffer og vi er i gang. Så kommer det en større bølge like etter som jeg ikke ser. Den slår over meg slik at jeg mister blitsen. Jeg får panikk.

– Adrenalinet er høyt, jeg er sikker på at jeg har ødelagt for hele prosjektet. Men så går jeg inn i fjæra, og får øye på den der. Blitsen er like hel, og vi kan fortsette.

Fikk bildet etter 20 bølger

Fra land forsøker Emil å fotografere på riktig tidspunkt. Det er ikke helt enkelt.

– Den største utfordringa er egentlig å stå på land og få med seg det som skjer der ute. Når er han på bølgen? Når skal man trykke på utløseren? Det blir mye roping til hverandre. For utenforstående må det høres ut som om at noen er i havsnød.

Men etter 15–20 bølger har de fått bildet de har drømt om. Forberedelsene i forkant ga uttelling til slutt.

– Dette er det største vi noen gang har gjort, og jeg er usikker på om vi noen gang kommer til å gjøre noe som topper dette. Det var en spektakulær opplevelse, sier Mats.

– Et av de vakreste stedene jeg har besøkt

De får ikke flere muligheter etter denne natta. For i dagene som følger er det storm og overskyet vær.

Mick Fanning selv skryter av opplevelsen.

– Et av de vakreste stedene jeg har besøkt i hele mitt liv. Jeg var trøtt, men kunne ikke gi meg. For hvor ofte får man surfet i et område som dette?

Han beskriver prosjektet som et av de mest utfordrende han har vært med på i sin karriere, og forteller at han tidvis famlet i blinde.

– Jeg føler vi kunne fått til mer. Samtidig var det utrolig vanskelig, fordi det var så mye som skulle klaffe samtidig. Under oppholdet fikk vi bare én bra natt.

Klare til å motbevise skeptikere

I dag er resultatet av arbeidet publisert på nett og sosiale medier av fotografene selv og andre aktører som har bidratt til prosjektet – deriblant Red Bull, Helsport, Petzl, Nikon og Elinchrom.

Fotografene er forberedt på skepsis.

– Jeg tror mange vil påstå at dette er fake, og ikke ekte. Men vi har dokumentert hele prosessen bak, og er klare til å motbevise fotografer og andre som mener dette er jukset til, sier Mats.

– Hvor mye av «magien» har skjedd i Photoshop?

– Nesten ingen ting. Vi har justert litt på fargene og gjort bildet litt skarpere og lysere, og det er egentlig det. Ikke noe flytting eller klipp og lim, bare slikt man kan gjøre på mobilen egentlig, sier Emil.

– Nesten for godt til å være sant

Kyrre Lien (26) er en prisbelønnet fotojournalist bosatt i Oslo. Han jobber for aviser som VG og The New York Times, og ble hedret med Årets Bilde for 2014.

Han enig i at dette er et bilde som «nesten er for godt til å være sant».

– Det er utrolig imponerende at de har fått det til! Komposisjonen, fargespillet, lyssettingen og surferen som blir en kulisse i det majestetiske nordlyset, er helt fantastisk.

Han mener det er utrolig mye som skal klaffe for å få til et slikt bilde, og at det ikke er tvil om at de to fotografene har lagt ned mye arbeid.

– Når jeg begynner å studere bildet forstår jeg at det ligger ekstremt mye planlegging, logistikk, teknikk og litt flaks bak bildet.

– Er det for godt til å være sant?

– Umiddelbart så slår det meg at dette er et bilde som absolutt er mulig å få til for fagfolk. De bruker eksterne blits(er) for å klare å lyse opp surferen som er i bevegelse. Uten disse ville hele havpartiet vært grumsete og mørkt.

– Dette er hemmeligheten som gjør at fotografene klarer å eksponere både surferen og nordlyset på en korrekt måte.

– Godt innenfor

NRK skrev i vår en sak om bildemanipulasjon, og hvordan manipulerte bilder fra norsk natur slår godt an i sosiale medier. Debatten om hvor grensene går i etterarbeidet er en gammel diskusjon som fortsatt engasjerer.

Kyrre Lien mener grensene ikke bare begrenses til hva som gjøres etter bildet er tatt. Vel så viktig er opptakssituasjonen, om bildet er arrangert uten at det fremkommer, eller om man på noen annen måte holder seeren for narr.

– En gylden regel er at vi kan justere opp og ned elementer i bilder. Altså, fremheve fargene, kontrast og lignende. Fellesnevneren her er varsomhet. Bildet bør fremdeles være ganske tro mot opptakssituasjonen, med mindre det tydelig fremkommer noe annet. Og her ser det ut til at dette bildet er godt innenfor.

Universitetslektor Bengt Morten Engan ved Nord universitet mener grensen for hva som er akseptabelt for et bilde som gir seg ut for å være dokumentarisk er når justeringene skaper et uttrykk som åpenbart er forskjellig fra det det er mulig å oppfatte med øyet.

– Men i reportasje/feature-foto, for ikke å si i kunstfoto, ligger denne grensen heller ikke bom fast. Over tid kan det utvikles konvensjoner som gjør at visse typer gjengivelse i foto avviker fra det vi kan se, og vi godtar det fordi det er blitt en stil.

Skulle gjerne hatt noen forsøk til

Selv om Mats Grimsæth og Emil Kjos Sollie er fornøyd med resultatet, skulle de gjerne hatt noen forsøk til for å få det de selv mener hadde vært det «perfekte bildet».

– Vi skulle gjerne hatt Fanning under en litt kulere bevegelse. Eller mens han gjør en «air», som betyr at han gjør triks i lufta. Men hele prosessen har vært så krevende at vi må bare være superfornøyd med det vi har fått til, samstemmer de to.

– Dette er den beste surferen som har vært i Norge noen gang. Det gjør hele prosjektet ekstra unikt.

Og bildet? Det ser du her: