Norges største mausoleum: Åpnet kistene som modighetsprøve

Dønnes kirke på Helgeland i Nordland, en mørk kveld på 60-tallet:

Fluenettingen til det ene av de to små vinduene inn til mausoleet i Dønnes Kirke på øya Dønna i Helgeland er ødelagt. Det er sånn de kommer seg inn, ved å åle seg inn det bitte lille vinduet.

Å krype inn til de døde i mausoleet en mørk kveld er en vanlig modighetsprøve for konfirmantene på øya.

Kanskje gjør de dette sammen, kanskje gjør de det en og en. Det viktigste er å kunne si at de har gjort det.

For der inne er det mørkt og kaldt, og der ligger 22 døde mennesker i kister med lokk, som man enkelt kan åpne for å se på innholdet.

Og nettopp det å se på innholdet er en del av modighetsprøven.

Men det var kanskje ikke slik han ønsket at gravkammeret skulle bli brukt, amtmann Peder Tønder som på 1690-tallet bygde mausoleet til seg og sin familie.

Hit har Tønder- og Coldevin- familiene båret inn babyer, barn, unge og gamle i bunnløs sorg.

En av de vakreste kistene i det mørke rommet er trukket i okseskinn festet med rundhodede nagler som sammen danner et dekorativt mønster i seg selv. Skinnet på lokket er formet i vakre buer, kobberbeslag av tankefulle engler pryder hjørnene, det går nydelige sløyfer av kobber ned til et ovalt inskripsjonsfelt med olivenkrans på siden.

Årstallet 1793 står tydelig på sarkofaglokket, som et utropstegn i tiden. Her hviler oberstløytnant Isach Jørgen Coldevin.

Det at han og familien hans er så usedvanlig godt bevart 300 år etter deres død har fasinert, skremt og bergtatt de få som kjenner til gravkammeret.

Så godt bevart at man ser mennesket

Når ungdommene åpner kistene kan de se at noen av levningene er usedvanlig godt bevart, de kan se hud, hår og ansiktstrekk, de kan se blonder, broderier, silkebånd, de kan se foldete hender og nydelige mansjetter. Det er helt tydelig at det har vært et menneske, selv om det har ligget død der i over 300 år.

Andre levninger er derimot ikke like godt bevart, og forråtnelsen har tatt over. Alt dette ser de unge konfirmantene. De ser og ser, før de lukker kistene og kryper ut det smale vinduet igjen.

Nå kan de si at de har vært der. De turte. De har sett det; døden i Mausoleet i Dønnes Kirke i all sin spektakulære prakt.

Noen få år etter fotograferer Riksantikvaren hvert eneste lik i gravkammeret. Men alle bildene bortsett fra ett eneste forsvinner sporløst.

Var det en glipp eller en bevisst handling fra noen som ikke ville at bildene skulle vises i all sin gru?

Jakten på en stjerne

Dønnes ca. 1750:

Den om lag 25 år gamle løytnanten Isach Jørgen Coldevin og hans gruppe med vitenskapsmenn har reist så langt nord de kan tenke seg. De er trolig på offisielt oppdrag, men Isach er i tillegg på jakt etter en helt spesiell stjerne.

Sted etter sted har Isach forgjeves sett opp mot den mektige stjernehimmelen, sett de samme strålende stjernene, men ikke den ene han leter så inderlig etter.

Lenger og lenger nord har de kommet og nå befinner de seg på Dønnesfjellet i Nordland, et lite fjell rett overfor Dønnes kirke og det tilhørende godset.

Utsikten er formidabel. På godværsdager kan man se syv prestegjeld.

Men Isach vil ikke se prestegjeld, han vil se stjerna han leter etter. Som så mange ganger før retter han blikket opp mot den mørke nattehimmelen.

Lite vet Isach at jakten på denne stjerna skal bli starten på et flere hundre år mektig godsimperium som omhandlet både jordbruk, skogbruk og fiske.

Spor fra Europa på en liten øy på Helgeland

Dønnes kirke, 1999:

Restaureringstekniker Heinz-Jürgen Kusch er sendt til Dønnes kirke med et ganske enkelt oppdrag. Han skal sørge for at de 22 kistene som ligger i mausoleet blir merket på en litt mer verdig måte enn de papirlappene de på dette tidspunktet er utstyrt med.

Men allerede når Heinz tar de tre små trappestegene ned i mausoleet blir han klar over at dette er noe ganske annet enn det han hadde forberedt seg på.

Heinz blir fullstendig bergtatt av de 22 vakre kistene som står under det velvede taket. Og ganske snart ser han at det ikke bare er et kulturminne i særklasse for Nord-Norge og Norge han står overfor.

Det er et kulturminne av internasjonal betydning.

– Jeg så spor fra Europa på kistene. 300 år før vi snakker om globalisering finner vi altså så tydelige likhetstrekk mellom måten de kledde likene og utformet kistene på denne lille avsidesliggende kirken på Helgeland som det man gjorde i sentrale og mektige mausoleer i Europa, sier Heinz-Jürgen Kusch.

Kistene hadde nemlig akkurat det samme buemønsteret i skinnet, de samme spesielle pyntespikere og beslag som kister fra sentrale strøk i Europa hadde. Likene var kledd og lagt på samme måte som i Europa.

– Det var et mektig syn, og et mektig øyeblikk. Jeg ble fylt av ydmykhet og følte vi hadde forstyrret freden som rådet i rommet sier Heinz-Jürgen Kusch.

Kisten til Isach Jørgen Coldevin (1724-1793) var en av kistene som var i dårligst forfatning blant de 22 kistene i Mausoleet i Dønnes Kirke. Møysommelig arbeid av blant annet restaureringstekniker Heinz-Jürgen Kusch (nå pensjonert) har imidlertid gjort at kisten i dag skinner i all sin prakt.

Slik ble kista til Isach Jørgen Coldevin restaurert 7 bilder

Men restaureringsteknikeren så ikke bare det særegne og vakre. Han så også forfall.

–Det var et desperat behov for vedlikehold. Stedet var ikke gjort rent, det var soppangrep på kistene og de var i en sørgelig forfatning, sier han.

Fortumlet låste han mausoleet igjen og dro hjem for å skrive rapport til Riksantikvaren.

Det enkle oppdraget ble med ett stort og uoverskuelig.

Bildene som forsvant

Den kjente arkitekten og antikvaren Håkon Christie var den første som jobbet iherdig med å bevare både mausoleet og Dønnes kirke. Fra 1966 jobbet han med å restaurere den gamle middelalderkirken, et omfattende og uvurderlig arbeid.

I 1972 stod mausoleet som ligger i tilknytning til kirken for tur. Christie og hans assistenter åpnet alle kistene, identifiserte alle levningene, beskrev og fotograferte innholdet i kistene. Bildedokumentasjonen bestod av i alt 46 bilder ifølge rapporten som ble skrevet.

Men bare ett eneste bilde av denne fotodokumentasjonen finnes i dag.

Heinz-Jürgen Kusch er en av dem som er glad for at de bildene ikke lenger er å oppspore.

Det hersket stort forfall da Riksantikavren i 1971 startet arbeidet med å berge kulturminnet mausoleet i Dønnes Kirke. Arbeidet varte i nærmere tredve år og ble avsluttet av restaureringstekniker Heinz-Jürgen Kusch i Nordland Fylkeskommune.

Fra kaos til verdig ro 8 bilder

For mange uverdige besøk

Jens Carlsen er den eneste på helgelandsøya Dønna med nøkkel inn til mausoleet.

Etter at det ble ferdigrestaurert i 2016 har det vært strenge restriksjoner på hvem som får komme inn til det siste hvilestedet til Coldevin- og Tønder-slekta.

– Det har vært litt for mange besøk under uverdige forhold. Det er mennesker som har sitt siste hvilested her, sier Carlsen idet han setter den store svarte nøkkelen inn i bronsedøren som er første steg inn i mausoleet.

Bak bronsedøren er det en dør til, og øverste delen av denne langt enklere tredøren kan åpnes slik at de besøkende kan titte inn i det bueformede gravkammeret.

Hit, men ikke lenger. Det er slutt på tiden da unge kunne bruke mausoleet til modighetsprøve, det er slutt på tiden da mange i bygda hadde nøkler inn til gravkammeret og fritt kunne gå inn når de ville.

Finner stjerna og vinner halve kongeriket

Dønnesfjellet, ca. 1750:

Endelig skjer det. Denne dagen finner Isach Jørgen Coldevin stjerna på Dønnesfjellet. Men ifølge sagnet som skal fortelles generasjon etter generasjon i ettertid får Isach øye på den unge Maria Anna Emahus Tønder på vei ned fra Dønnesfjellet, og det synet overskygger stjerna han har brukt år på å lete etter. Isach forstår at han har funnet den egentlige stjerna han har lett etter og i 1751 gifter han seg med sin Maria Anna.

Maria Anna skulle vise seg å være et meget godt parti. Hun er nemlig enearving til Dønnes Gård og gods og da faren hennes dør like etter bryllupet overtar Isach driften av godset, og blir eneeier noen år senere.

Isach og stjerna hans, Maria Anna, får 12 barn sammen og det er starten på den mektige og svært viktige coldevinslekta som dominerte i Nordland gjennom fem generasjoner.

I seglet til Isach Jørgen Coldevin ser vi en komet og under det: en fugl i et rede.

«Nu er min jammer endt!»

Dønnes, mai 1783:

Nok en gang må Isach Jørgen Coldevin begrave et av sine barn. Datter Marie Anne (20) har vært syk lenge med smerter og lidelse.

I to år, fire uker og fem dager for å være nøyaktig.

Den nøyaktige tidsangivelsen er hamret inn på ornamentet på den kista foreldrene nå får fraktet inn i mausoleet, gravkammeret der de selv en dag skal hvile.

Kisten de har fått laget til datteren er vakker, den er trapesformet med buet lokk, kledd i sort skinn og med et vakkert messingskilt hvor Maria Annas livshistorie og lidelseshistorie er hamret inn for all ettertid.

Men også foreldrenes og familiens trøst i døden er bokstavelig talt banket inn. Det at hun nå endelig slipper lidelsene sykdommen førte med seg. Formulert som om den unge Maria Anna selv sier fra graven:

" Nu har jeg meer en nok,

her höres ingen nöd,

Ey Suk ej Taarer meer,

Foräldre, Södskende! Lad av for mig at græde,

Nu er min Jammer endt!

O Kiende I den Glæde Jeg nyder hos min Gud,

I priste han mig Han mig forlöste,

giör mig nu saa lykkelig»

«Livet i tiden var 11 uger 3 dage»

Det er ikke første barnet Isach og stjerna i hans liv, Maria Anna, bærer til gravkammeret.

Side om side hviler blant andre brødrene Isach Jørgen og Isach Georg inne i mausoleet. Den bitte lille kisten til Isach Jørgen vitner om hans altfor korte tid på jorden, og på messingskiltet på den lille kista står det også i klartekst:

"Livet i tiden var 11 uger 3 dage"

Broren Isach Georg ligger ved siden av og ble bare 11 år. På hans minneplate kan man lese:

"En kiær faders haap, en øm moders glæde, en lyst blant mange sødskende"

Ute er det vår og lyset er i ferd med å ta over dagene. Inne i mausoleet er det kaldt og mørkt.

– De ville ikke bli sett slik

Dønnes Kirke 2019:

Lufta i mausoleet er forbausende frisk og kjølig, og lukt er helt fraværende.

Forsiktig stryker den pensjonerte restaureringstekniker Heinz-Jürgen Kusch en hanskekledd hånd over kisten til Isach Jørgen Coldevin, for deretter å studere støvet på fingrene. Det er nesten ikke støv å se. Det er tre år siden han var her sist. Da satte han tilbake beslagene på kistene som en konservatorstudent hadde jobbet med i fem måneder.

– Kistene holder seg godt. De er i utmerket tilstand, sier han fornøyd.

Her kan Coldevin- og Tønder-slekta forhåpentligvis hvile i samme tilstand i mange, mange år til.

Hva skjedde så med bildene Riksantikvaren tok i 1972 og som forsvant?

Kusch tror at de er blitt fjernet av noen som i likhet med ham selv ikke ønsker at de skal bli delt og spredt.

–Jeg er ganske sikker på at de som hviler i mausoleet ikke ville at de skulle bli vist frem slik etter sin død. De ønsket å bli husket for den de var, ikke som mer eller mindre godt bevarte lik, sier Kusch.

NRK har vært i kontakt med Fredrik Eriksen hos Riksantikvaren for å få svar på hva som kan ha hendt med bildene av de 21 andre levningene.

– Negativene til Sigrid Holm, som tok bilder der i 1972, finnes ikke i arkivet. Hvor de befinner seg, har det ikke lyktes oss å finne ut av, sier han.

Dermed har Riksantikvaren heller ikke originalen til det ene bildet som er trykt i Nordnorsk Kulturhistorie.

Eriksen tror at hypotesen om at bildene er fjernet for å hindre at likbildene blir tilgjengelige godt kan stemme.

– Men noen av bildene må ha vært her i 1994. På den tiden hendte det at bilder forsvant på trykkerier eller andre steder i publiseringsprosessen, sier Fredrik Eriksen hos Riksantikvaren.

Husk at du skal dø

Hva er så hensikten med mausoleet på Dønnes?

Hvorfor bygde amtmann Peder C. Tønder mausoleet for seg og sine etterkommere, i stedet for å gå for familiegraver og vanlige begravelser? Var det for å sikre evig liv?

Kusch mener at mausoleet ikke er et tempel for et liv etter døden, men en hyllest av selve livet.

– Dette er en «memento mori», det er for å bli minnet på livets forgjengelighet. Man ønsket at man skulle oppsøke de døde og huske dem for det de var. Derfor ble det lagt ned så mye flid i kistene, og derfor har kistene bronsjemedaljonger med inskripsjoner for å fortelle hvem den som ligger der var, sier han.

Memento mori er en latinsk frase som kan oversettes med «husk at du skal dø».

– Ingen som har besøkt mausoleet i Dønnes kirke kan stille seg ubemerket til døden og sin egen dødelighet. Igjennom 300 år har de som hviler her minnet de besøkende om dette. Det ga oss et vedlikeholdsoppdrag som vi har tatt, og nå kan vi minnes dem i verdige omgivelser, avslutter Heinz-Jürgen Kusch.

Kilder:

Rapport fra Istandsdsettelse av Coldevin-gravkapellet, 1971, Riksantikvaren ved Håkon Christie

Befaringsrapport, Nordlands fylkeskommune, 2000, ved Heinz-Jürgen Kusch

Befaringsrapport, Nordlands fylkeskommune, 2002, ved Heinz-Jürgen Kusch

Riksantikvarens arkiv

Jordegods og storgårder i Nord-Norge, 1989, Axel Coldevin

"...døden skal du lide» Ottar nr. 169, populærvitensakplig tidsskrift fra Tromsø Museum.