Sandra Hillestad
Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde / NRK

– Jeg spiser for å føle meg trygg

– Alt inni meg sier bare mer, mer, mer! Hent mer! Finn mer mat! Nå! Sandra Hillestad (26) fra Bodø har vært besatt av mat i 18 år og kan lett spise to pizzaer eller 13 pannekaker til middag.

Munevver Yildiz

Hun sitter på en stol i leiligheten i Bodø sentrum. Februar-sola skinner på de blekrosa tulipanene på bordet. Hun serverer kaffe fra en termos som matcher tulipanene. Hundene Zoe og Basse løper rundt føttene hennes i håp om å få oppmerksomheten hennes. Selv drikker hun ikke kaffe, kostholdet frem til slankeoperasjonen består for det meste av smoothies.

Sandra er på en diett som skal gjøre at hun går ned de syv kiloene før slankeoperasjonen hun skal gjennomføre om en drøy uke. Operasjonen som skal være starten på et nytt liv.

18 år med matmisbruk har satt sine spor hos den høyreiste unge kvinnen. Magesekken rommer mer enn det den gjør hos andre. Metthetsfølelsen varer sjelden mer enn ti minutter av gangen før kroppen skriker etter mer mat.

– Alt inni meg sier bare mer, mer, mer! Hent mer! Finn mer mat! Nå!

Rolig og behersket forteller hun hvordan livet hennes har vært dominert av en bunnløs sultfølelse og sykelig overspising. Mangelen på kontroll. Og blikkene som daglig minner om at hun er tjukk og har mangel på kontroll.

– Det eneste trygge og stabile i livet mitt er maten. Jeg føler trygghet når jeg kan spise akkurat det jeg vil. Det gir meg en følelse av å ha kontroll. Det føler jeg fortsatt, når jeg kan gå på butikken og kjøpe akkurat det jeg har lyst på.

– I perioder kan jeg våkne midt på natta av at jeg står og kler på meg, da har jeg bare en ting for meg og det er å finne en åpen butikk hvor jeg kan kjøpe mat. For jeg er så sulten.

– Det er en desperat sult. Det kan ikke beskrives på en annen måte, sier hun oppgitt.

Det tok lang tid før Sandra skjønte det hun slet med var en spiseforstyrrelse.

Finn Skårderud er psykiater og professor, og har lang erfaring med å behandle spiseforstyrrelser. Han mener det er på høy tid at også pasienter som overspiser får et godt behandlingstilbud.

– I det amerikanske helsevesenet er overspising karakterisert som en egen spiseforstyrrelse på lik linje med anoreksi og bulimi. Overspising har mange likhetstrekk med bulimi, men pasientene har ikke den samme rensende praksisen som ved bulimi – de verken kaster opp maten eller overtrener, forteller Skårderud.

Mobbeoffer

Men hvordan ble det sånn? Svarene er mange og forskjellige. Men Sandra husker godt 1998.

Foreldrene hennes skilte seg i begynnelsen av 90-tallet. Hun begynte på en ny skole og fant raskt ut at hun ikke passet inn der.

I klassen er de ni jenter, men Sandra er ikke en del av jentegjengen.

– Jeg ble holdt utenfor av jentene i klassen. Det var utfrysing. Lapper med stygge kommentarer i posthylla mi. Ingen invitasjoner til bursdagsfester.

Hun var for det meste alene på skolen. Selv beskriver hun seg som rødhåret med briller og lubben og skilsmissebarn.

– Det var den verste kombinasjonen man kunne være sent på 90-tallet. Jeg var dømt til å være mobbeoffer. På den tiden var det heller ikke så vanlig å være skilsmissebarn i Bodø, forteller hun.

Sandra Hillestad
Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde / NRK

Maten ble bestevenn

Allerede som 8-9-åring blir maten hennes beste venn. Trøstespisingen eskalerte med følelsen av det å bli holdt utenfor klassemiljøet. Og følelsen av at hun ikke er bra nok.

Hun slutter å spise på skolen i frykt for at andre skal se hvor mye hun spiser.

– For meg ble løsninga å ta tak i ei skje og O´boy-boksen når jeg kom hjem fra skolen. Det var trygt og befriende. Det ble flere bokser med O´boy i uken. Den dag i dag takler jeg ikke lukten av sjokoladepulveret.

Dette ble inngangsporten til spisinga. Spisinga som skulle døyve kaoset på innsiden. Maten ble som et språk for alt hun ikke fikk sagt.

Diagnose uten ordentlig behandlingstilbud

Tall fra Folkehelseinstituttet viser at 28.000 norske kvinner mellom 15-44 år lider av sykelig overspising.

Ifølge Finn Skårderud er de som sliter med overspising ofte overlatt til seg selv, fordi de ikke får riktig hjelp fra helsevesenet.

– Helsesystemet vi har her i landet er litt firkantet og når man lider av en tilstand som ikke er en diagnose, så faller man mellom stoler i det norske helsevesenet.

Elin Olsen er sosialkonsulent i Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser, hun mener det er store mørketall når det gjelder overspising.

– Det er nok et større problem enn det vi tror. Men det er vanskelig å si hvor mange som sliter med det. Det er ofte veldig mye skam knyttet til overspising. Overspising rammer ofte voksne mennesker og da er det ikke nok aksept for det i samfunnet vi lever i.

Olsen mener behandlingstibudet for overspisere ikke er godt nok. Hun begrunner det med mangel på kunnskap om spiseforstyrrelsen.

– Veldig mange som tar kontakt med oss sitter igjen med en følelse av at de ikke blir tatt på alvor når de tar kontakt med fastlegen og behandlingsapparatet.

Skammen

I dag hender det at Sandra spiser med andre. Men frykten for å miste kontrollen slipper ikke taket. Og familieselskaper som varer fra morgen til ettermiddag er de verste. Da passer hun på å ikke spise mye. Blikkene fra andre mens hun spiser gjør henne utrygg og usikker.

– Da er jeg så sulten og skjelver når jeg kommer hjem. Da er blodsukkeret mitt på det laveste. Jeg har rett og slett ikke fått nok mat den dagen.

– Jeg vil rett og slett ikke vise folk at jeg spiser tre ganger som dem. Alle middagsselskaper ender med at jeg sitter rundt bordet og kjemper en kamp mot sulten som ikke gir seg.

– Hva består en helt vanlig dagsmeny for deg?

– Åh, herregud, jeg kan lett sette til livs et par bokser lapskaus, eller to hele pizzaer. Jeg har aldri klart å spise kun tre pannekaker, jeg har som regel endt opp med å spise 13. Det har aldri holdt med tre brødskiver, jeg må ha åtte, og da har jeg ikke vært mett engang. I tillegg til alt dette kommer all impuls- og småspisingen i løpet av dagen. Fordi jeg til enhver tid er sulten.

De dagene hvor uroen er størst er også matforbruket på det høyeste, forteller hun.

– Det kan fort ende opp med at jeg drar på Joker og kjøper mat for 1300 kroner.

Sandra vil helst ikke snakke om hvor mye av månedslønnen som helsesekretær går til mat. Men samtidig vil hun være åpen og mener det gir innblikk i hennes situasjon og hvor mye spiseforstyrrelsen preger livet hennes på alle måter.

– Jeg kunne bruke 7000 kroner i måneden til impulskjøp av mat.

– Må få kontroll over følelsene

Finn Skårderud forteller at de som oppsøker hjelp ofte har brukt mye tid og penger før de oppdager hva som egentlig feiler dem.

– Når disse pasientene kommer til oss jobber vi med å få dem til å få bedre kontroll over følelsene sine, da har samtaleterapi god effekt.

– I spiseforstyrrelser blir mat og kropp et språk for følelser. Noe av veien til å bli bedre er rett og slett finne et språk som ikke er i form av mat og kropp, men et språk som er språk. Og klare å si jeg er lei meg, istedenfor å døyve det med å stappe seg med mat for å glemme ubehaget.

Han mener det er viktig å kartlegge det psykologiske som ligger bak fedme for å få gi hvert enkelt tilfelle riktig oppfølging.

– Jeg syns det er riktig å kalle det en spiseforstyrrelse for at vi skal nærme oss det på bedre måter. Da er ikke slankekuren løsningen, men snarere det å få en psykologisk forståelse for at disse menneskene bruker maten til å døyve og unngå følelser.

Psykisk lidelse

Forsker Leila Torgersen ved Folkehelseinstituttet forteller at de forholder seg til amerikansk forskning når det gjelder overspisingslidelse.

– Det har lenge vært en diskusjon rundt om hvorvidt overspisingslidelse er en spiseforstyrrelse, forskning viser at at det er en psykisk lidelse med mange fellestrekk med anoreksi og bulimi. I tillegg viser også forskningen at de som er overvektige og har en overspisingslidelse sliter mer med angst og depresjon enn andre som bare er overvektige.

Torgersen mener det har blitt gjort mye forskning om overspisingslidelse i senere tid og at det gir mer kunnskap om sykdommen.

– Det er en spiseforstyrrelse som ikke utløser behov for akutt hjelp på samme måte som anoreksi og bulimi, derfor er ikke behandlingstilbudet på samme nivå som disse mer alvorlige spiseforstyrrelsene.

– Men det er klart at de som har en overspisingslidelse og er i en fortvilt situasjon trenger også hjelp på lik linje som anorektikere og bulimikere.

En krig jeg har kjempet alene

Fra hun var liten har Sandra hørt folk som forteller henne at hun burde spise mindre og trene mer.

– Det handler ikke om å spise mindre og trene mer. Alle mennesker har en historie de bærer på. Overvekt og fedme er et sammensatt problem. Hvis man skal angripe problemet må man legge til side sine fordommer mot mennesker som er overvektige. Det er ikke slik at alle overvektige er late eller bare spiser usunt mat.

Piller, shaker, slankebarer, urter, lavkarbo. Og mer tradisjonelle metoder som "spis mindre og tren mer".

Sandra kan mye om ulike slankekurer. Alle har hun prøvd i kampen mot kiloene. Hun viser bilder hvor hun poserer i en altfor stor pyjamasbukse. Det var da hun gikk på en såkalt ketolyse- diett som er den mest ekstreme innen lavkarbo.

Den gangen gikk hun ned 34 kilo.

– Jeg var ikke psykisk klar for å gå ned så mye på engang. Det tok ikke lang tid før kiloene kom tilbake som 40 kilo. De gikk veldig fort.

De siste årene har hun vært jojo-slanker. 134 kilo kroppsvekt har ført med seg diabetes, muskelplager og hormonelle plager.

– De siste årene har jeg innsett at dette er et problem og en krig jeg ikke kan bekjempe alene.

– Slankeoperasjon er siste utvei

– Jeg har virkelig tatt grep om livet mitt. Det siste året har vært en vekkelse. Jeg har innsett at jeg sliter. Jeg har endra meg. Mine handlingsmønstre er annerledes nå enn for et år siden.

Men hun har også innsett at hun ikke får bukt med sultfølelsen etter mange års matmisbruk. Hun har tatt opp et forbrukslån på 100.000 kroner for å gjennomføre en slankeoperasjon som vil redusere magesekken med 85 prosent.

– Jeg spiser for å føle meg trygg, og på en annen side spiser jeg fordi jeg er så sulten. Det finnes ingen tabletter eller drikke som kan kurere sultfølelsen og den mengden mat jeg spiser. Det emosjonelle og følelsesmessige får jeg hjelp for hos en psykolog.

Sandra viser frem det nye kjøleskapet sitt. Frem til operasjonen skal hun bare leve på smoothies.

Hun har allerede gått ned fem av de syv kiloene som kirurgen krever for at hun skal opereres. De siste dagene har hun følt sulten gnage. Hun har kastet opp magesyre. Men det har ikke hindret henne.

– De første dagene var jeg så sulten at jeg brakk meg. Det er et mirakel at jeg har klart å gjennomføre det, sier hun lattermildt.

– Den nye magesekken min kommer til å romme 100 milliliter.

– Det er ganske lite?

– Ja, det er det. Men jeg gleder meg til at det ikke bare skal handle om mat og mengde, og hva jeg putter i munnen lenger. Jeg vil bli ferdig med det. Leve normalt.

Jeg vil leve et bedre liv for hundene mine, vennene mine og gudsønnen min. Nå gleder jeg meg til å klare å knytte skoene mine uten å kveles.