20 timer med livet på spill

– De kommer til å finne oss. Snart kommer det noen, og de vil hjelpe oss.

Det er så vidt ordene til Ellen når frem til sønnen gjennom den kraftige ulingen fra vinden. Hun hører sitt eget forsøk på å berolige femtenåringen, men blir mer og mer tvilende til sine egne ord.

Det er blitt mørkt, og det har gått fem timer siden forbindelsen med Hovedredningssentralen i Nord-Norge ble brutt. Finværet de hadde da de startet turen opp det 1284 meter høye fjellet, er byttet ut med tåke, regn, snø og kraftig vind. Mobilen er klissvåt, og hendene iskalde. Det nytter ikke å ringe opp igjen.

Mor og sønn legger seg bak en stein nær toppen av fjellet, og søker ly. Venter. Håper.

– Jeg vet at du fryser, mamma …

Men så kommer det ikke flere ord fra munnen til Kasper.

«Ellen» ønsker ikke å stille opp med hennes eller sønnens navn i saken, fordi hun frykter negative tilbakemeldinger. Men hun har et sterkt ønske om å dele historien sin, for å advare andre om hvor fort det kan gå fra en spennende, til en livsfarlig fjelltur. NRK har gitt dem navnene Ellen og Kasper.

Det startet som et eventyr

Ellen og 15 år gamle Kasper kommer fra en liten by på Helgeland, midt i Nordland fylke. Begge to trives godt i høyden, og har lagt flere fine fjellturer bak seg. Denne lørdagen skulle et nytt fjell bestiges. Et fjell de aldri har vært på før.

Lurfjelltinden ligger i et fjellområde mellom Bodø og Beiarn, og med sine 1284 meter over havet er det det høyeste punktet i Bodø kommune. Ifølge turvante mennesker er det ofte helt vindstille på toppen, sammenlignet med andre topper i området.

Det er en lang tur, og Den Norske Turistforening vurderer ruten som krevende. Det bør helst settes av minst en dag på vei opp, og gjerne overnatting. Men Ellen og Kasper tenker å ta turen på én dag.

Lørdag formiddag står de nederst ved parkeringsplassen, der de fleste starter turen. Derfra er det totalt 26 kilometer opp og ned tinden. Været er ikke det beste, men det er helgens beste alternativ, ettersom det var meldt sterk vind dagen før, og snø dagen etter.

Og det er fint vær. Først.

Familien på to når frem til toppen av tinden rundt middagstider. Da har de kommet seg gjennom en regnskyll, men hittil virker været overkommelig. Men plutselig blir det veldig tydelig at det ikke er dagtid lenger. Natten sniker seg innpå fra alle kanter, og sluker de høye toppene. Stien som allerede var vanskelig å finne gjennom tåka, er det nå umulig å få øye på.

– Vi var altfor seint ute, og burde snudd for lenge siden. På dette tidspunktet ville vi bare hjem så fort som mulig. Særlig sønnen min, som begynte å kjenne på føttene at vi hadde gått lenge, forteller Ellen.

Stien er borte for godt. Skarpe hyl slenges mellom fjelltoppene, og minner Ellen og Kasper på at vinden fortsatt slår følge med dem. Nå virker det veldig langt til bilen som står trygt parkert på parkeringsplassen, der de tidligere på dagen stod optimistiske framfor det massive Lurfjellet.

Når klokka blir ni slår Ellen inn nødnummeret på telefonen. Hun blir satt i kontakt med Hovedredningssentralen i Nord-Norge, og forteller at de prøver å finne en hytte noen kilometer unna, for å søke tilflukt. Men på andre siden klarer de ikke å høre Ellen.

Det er dårlig dekning, og regnet dynker mobilen med vann. Stemmen som prøver å hjelpe dem på andre siden forsvinner.

De prøver å flytte på seg, for at den ene streken på mobilskjermen skal bli til to. Bare litt bedre dekning. Det hjelper ikke. Men de er avhengige av hjelp. Ellen ringer noen andre, og etter få sekunder hører hun stemmen til moren sin. Heldigvis har moren bedre dekning, og klarer å få kontakt med Hovedredningssentralen. Men fortsatt er det ingen som helt vet hvor Ellen og Kasper befinner seg.

Ikke Ellen og Kasper heller.

Moren ringer tilbake til datteren sin. Ellen håper på gode nyheter. Men så blir også den samtalen brutt. Null strøm, vannskader og frosne hender som ikke lenger klarer å gjøre nytte for seg.

Telefonen som avbrøt lørdagsroen

Trygt nede på bakken, noen mil unna startruten opp Lurfjellet, sitter Ørjan Kristensen. Han er med i hjelpekorpset til Røde Kors i Beiarn. Denne kvelden har han akkurat funnet lørdagsroen, men når telefonen ringer starter det som skal bli den mest dramatiske redningsaksjonen han har vært med på noensinne.

Klokken er nå ti på kvelden, og det er mørkt. Kristensen får beskjed om at en mor og en sønn har gått seg vill på fjellet, og at Hovedredningssentralen har mistet forbindelsen med dem. Ut fra samtalen skjønner han raskt at det haster. Værmeldinga er dårlig, og det ventes snø i fjellet. Det er bare å komme seg ut så snart som mulig.

Åtte frivillige fra hjelpekorpset samler seg, fordeler utstyr og planlegger turen. De slår av motoren ved parkeringsplassen der Ellen parkerte tidligere den dagen, og setter kursen opp Lurfjellet.

Det er midnatt når de begynner å gå.

På sambandet har de kontakt med Hovedredningssentralen, og blir enige om å holde kontakt hver time, også for deres egen sikkerhet. Elvene som turiststien går over, har nådd dobbel størrelse siden Ellen og Kasper vasset over på dagtid. Hjelpekorpset bruker lang tid på å komme seg over, og de blir våte selv.

Etter to timer er planen å dele gruppa i to, og gjøre søk. De er da mellom to og tre kilometer unna hytta Ellen sa de skulle søke tilflukt i. De har visst at dette er alvorlig hele tiden, men når de kommer seg opp i høyden, høres kraftige advarsler fra vinden. Som om den forteller dem at de bør snu. Men det er ikke mulig. Veien tilbake er for lang, og været for dårlig. De må til hytta uansett, og de anser det som uforsvarlig å dele seg opp.

De går mot hytta i samlet tropp.

Mer enn fem timer har gått siden nødanropet kom. Fremdeles har ikke redningsmannskapene kunnet starte aktivt søk, og nå har det begynt å snø.

«Mamma, jeg vet at du fryser»

På toppen av Lurfjellet, gjør mor og sønn det de kan for å holde motet oppe. De søker ly for vinden bak en stein, og sitter så nærme hverandre de klarer for å holde varmen. De er våte og kalde etter å ha gått gjennom elva på vei opp, og prøver å gå litt rundt for å holde varmen.

Ellen er overbevist om at hytta må være rett i nærheten. Men går de i ring?

Timene går, og de finner aldri hytta. De fortsetter å gå. De har ikke noe valg hvis de vil holde varmen. Håpet om å finne hytta holder dem gående. Den kan jo være rett i nærheten.

Men så blir vinden for sterk. Klærne som virket varme da de kledde på seg den morgenen, klarer ikke å beskytte dem mot kulda. Det eneste de kan gjøre er å gjemme seg bak steinen. Ellen hyperventilerer, og femtenåringen prøver å berolige moren sin.

– Mamma, jeg vet at du fryser...

Men så kommer det ikke flere ord. Han blir mer og mer stille, og til slutt kommer det ikke lenger noe lyd fra gutten.

Det eneste Ellen klarer å tenke på er at hun ikke vil kunne tilgi seg selv om noe skjer med gutten hennes. At hennes eget liv hang i en tynn tråd, kunne hun finne seg i, men sønnen ...

Ellen innser at de må bevege seg for å holde seg i live. Men de er utslitte og trøtte, og med Kaspers smerte i føttene, nøyer de seg med å stå oppreist.

Stående bak steinen sender Ellen så lange blikk hun klarer, gjennom regnet, vinden, tåken og mørket. Bak en skråning i det fjernet dukker det plutselig opp noe hun ikke hadde sett tidligere. Men hun vet ikke lenger om hun drømmer, eller om det hun ser er virkelig. Hallusinerer jeg, undrer hun, og fokuserer så hardt hun kan på det som kan se ut som et lysglimt i det fjerne.

Ett lysglimt blir til flere. Det er mange lysglimt, og de kommer gående rett mot dem.

Stille skrik

Hjelpekorpset ser et svakt lys.

– Vi var ikke sikre på om det var hytta vi så, eller om det kunne være dem vi søkte etter. Vi forsøkte å ta oss til lyset, men det var ikke enkelt, forteller Kristensen.

De melder fra til Hovedredningssentralen om at de har funnet et positivt tegn, men de vet fortsatt ikke helt hva de har sett. Kristensen synes det var fint å se lyset i et sånt uvær, men det største sukket kom når de innså at det var de bortkomne de hadde funnet, og at det gikk an å snakke med dem.

Ellen og Kasper skriker. Roper etter hjelp. Men vinden er så sterk at ingen hører dem. De fortsetter å skrike, mens de sakte, men sikkert får bevegelse i beina, og begynner å gå mot de åtte hodelyktene som nærmer seg. Til tross for at føttene til Kasper hadde gitt opp for lenge siden, er han førstemann til hjelpekorpset. Ellen kommer snublende etter.

– Vi innså at hadde vi funnet dem en time senere, hadde nok ikke dette endt bra. Og hadde hun ikke hatt det lille batteriet som var igjen i hodelykta, hadde vi heller aldri funnet dem, for ingen av oss hørte at de ropte. Hodelykta reddet dem, sier Kristensen.

Men aksjonen er ikke over. Det haster å få i dem varmen. Været gjør at redningshelikopteret ikke har sjans, og det er heller ikke mulig å sette opp noen midlertidig camp. Ellen og Kasper klarer så vidt å gå. Kasper må bæres.

Hjelpekorpset ser kun en mulig utvei, og det er å få dem til hytta. Fort.

20 timer

Hytta er kun en kilometer unna. Men hjelpekorpset er selv slitne, og begynner å bli kalde.

– Vi så det som nærmest umulig å få dem videre derifra. Vi hadde ikke med oss noen båre. Men vi var nødt å få dem inn i hus. Det var avgjørende å få varmen i dem.

Tappet for energi, bruker hjelpekorpset de siste kreftene på å løfte den våte femtenåringen. Himmelen åpner seg for alvor, og det som fram til nå har fosset ned over fjellsiden, blir til snø. All energien brukes på kilometeren bort til hytta.

– Det var ekstremt dramatisk, og utrolig tungt, minnes Kristensen.

Men de klarer det.

Med seg har hjelpekorpset ekstra skift, tørre klær, mat og drikke, og framme på hytta får mor og sønn på seg de tørre klærne. De er nedkjølte og utmattet. Etter noen timer hvile kommer energien gradvis tilbake.

Søndag morgen. Været er fortsatt for dårlig til at de kan hentes av Sea King. De må komme seg ned på egen maskin. Veien de tok opp, er uaktuell. Elvene har flommet over, og de må bruke tau for å ta seg over.

Etter i underkant av en mil er de nede på trygg grunn igjen. Det er 20 timer siden Ellen ringte Hovedrednignssentralen lørdag kveld.

– Englevakt

Ellen er skjelven i stemmen. Det er først nå hun forstår alvoret de stod midt opp i, på toppen av Lurfjellet, denne lørdagen i midten av september.

Tidligere har hun himla med øynene. Mennesker på vei opp til høye fjelltopper, med dårlige klær, og uten utstyr. Lite forberedt. I dag himler hun ikke med øynene lenger. Det kan skje den beste.

– Vi var nok ikke godt nok forberedt, og kjente ikke godt nok til området. Det var uansvarlig å gå videre når det begynte å mørkne. Vi burde snudd mye tidligere, men toppen var jo så nærme.

Hun sliter med å finne ord som kan beskrive innsatsen til hjelpekorpset. Denne lørdagen reddet de livet hennes, på flere måter.

– Jeg føler ikke jeg kan takke dem nok for den hjelpen vi fikk. De gjorde en unik jobb. Som mor er det det absolutt verst tenkelige at det kan skje noe med sønnen min.

Ørjan Kristensen sier de hadde flaks. Hadde det gått galt der oppe, kunne ingen kommet og hjulpet dem. Redningshelikopteret hadde ikke klart kampen mot uværet.

Men det gikk bra denne gangen.

– Jeg begynner å ta innover meg hvor nærme vi var at det gikk skikkelig ille. Vi har hatt englevakt. Hadde hjelpekorpset kommet en time senere, hadde vi ikke overlevd.