En halvtime etter at dette bildet blir tatt styrter widerøeflyet

Lenger nord er det flere som venter på sine kjære, blant dem ei lita jente på to og et halvt år og pappaen hennes i Brønnøysund. Mamma Randi Lovise Johansen (29) har vært på kurs i Trondheim med kolleger denne uka. Like før flyet skal gå, ringer hun hjem til ektemannen.

– Da de var på Værnes, ringte hun og sa at de var på tur. Så snakket jeg med naboen, som også var på tur, og vi ble enig om at jeg skulle ta med gutten hans for å hente dem på flyplassen, sier Tor Berg.

Flyet er helt fullt. Mange skal hjem, noen på besøk til slekt og venner i konfirmasjon. En av dem som kommer ombord er en mann med en diger mobiltelefon. På denne tiden var mobiltelefoner langt sjeldnere enn i dag, og veide flere kilo.

Han og telefonen blir plassert på et klappsete like bak styrmannen og fartøysjefen, til tross for at cockpiten var forbudt for uvedkommende.

Flere barn ombord

– Jeg gikk på flyet på Værnes rett bak vedkommende som hadde med seg mobiltelefon. Der overhørte jeg en samtale med flyvertinnen. Passasjeren spurte om det var greit om han tok med seg denne om bord, og pekte på mobilen. Flyvertinna svarte: «Ja da, det er greit, du har jo snakket med dem», og henviste til pilotene, sier Arnfinn Grydeland.

Han jobbet som politibetjent i Rørvik den gangen, og har noen klare minner fra den skjebnesvangre dagen. Han husker flyturen som litt vinglete og usikker. Og forklarer at motorene gikk for full speed, før de roet seg ned, før de speedet opp igjen.

– Jeg husker det satt igjen flere barn i flyet, flyvertinna var blid og trivelig. Jeg var den siste som forlot flyet. Og han som satt på klappsetet satt fortsatt i cockpit, sier Grydeland.

Til tross for at det nå er flere ledige seter etter mellomlandinga i Namsos, blir mannen sittende sammen med fartøysjefen og styrmannen når flyet tar av mot Brønnøysund klokken 20:07.

Det er noe av det Havarikommisjonen kommer til å stille spørsmål ved etter den fatale ulykken.

Startet nedstigning altfor tidlig

I flytårnet på Brønnøysund lufthavn står Bjarne Ormøy og venter på Widerøeflyet, som er en og en halv time forsinket fra Trondheim. Denne kvelden har han tatt vakta for en kollega, som er reist for å feire konfirmasjon denne helga.

Taleregistratoren fra flyet viser at rundt klokken 20:28 begynner passasjeren på klappsetet å snakke med fartøysjefen om hva de gjør dersom hjulene ikke kom ned. Deretter startet nedstigningen fra 1500 fot, vanligvis skal de holde denne høyden til de har passert fjellet Torghatten, som er 888 fot. Like etter blir de anropt av tårnet i Brønnøysund.

– Jeg snakket med dem da de var på vei inn, og ved den siste kontakten spurte jeg om distansen ut. Da fikk jeg beskjed om at de var passert åtte nautiske mil herfra, og da var det bare snakk om et minutt før de skulle passere Torghatten, sier Ormøy.

I tårnet har han en peiler, der han kan se avstanden til flyet, men på den tiden hadde de ingen radar som sier noe om hvilken høyde det flyr i. Om bord fortsetter passasjeren samtalen i cockpit, og fartøysjefen tar flyet ned til 550 fot.

Like etter klokken 20.29 avslutter fartøysjefen og styrmannen sjekklisten før landing.

Smellet ved Torget

Tåka ligger tungt nedover fjellet Torghatten. Et ektepar som bor på Torget like ved reagerer når de plutselig hører en uvanlig høy flydur like ved.

– Jeg kalte på flyet to-tre-fire ganger, men fikk ikke svar. Så fikk jeg en telefon fra en som bodde på Torget. Han spurte om jeg venta fly, det bekreftet jeg. Da fikk jeg beskjed om at han hadde hørt flydur, før det kom et smell. Da var det klinkende klart for meg hva som hadde skjedd, sier Ormøy.

– Det krøllet seg bak i nakken, den følelsen har jeg ikke hatt før eller siden, det var en tøff opplevelse, sier Ormøy, som straks slår alarm.

Håpet om å finne overlevende

Nede i ankomsthallen er det flere som venter på venner og familie. Der står også Tor Berg med datteren og nabogutten, som venter på faren sin.

– Vi venta og venta, så ser jeg at jeg at det ble litt hektisk bak skranken og jeg fikk høre at de hadde mistet kontakten med flyet, og at de hadde satt i gang søk, sier Berg.

Samtidig som nødetatene rykker ut, ber også Ormøy i tårnet om at et ambulansefly må stå klart til å frakte pasienter til sykehus. Ryktene går blant dem som venter i ankomsthallen. Hva har skjedd med deres kjære om bord i flyet?

Hadde tårnet gitt flyet rette opplysninger?

I havarirapporten står det at brennende vrakrester ble observert ved foten av fjellveggen, men redningsarbeidet var vanskelig på grunn av tåke og lavt skydekke. Vrakdelene er spredt utover et større område langs den bratte fjellsida.

– Jeg tenkte det at da håper jeg ingen har lidd under den kræsjen, det var det eneste jeg tenkte, sier Berg.

Det ble snart klart at det ikke var behov for redningsmannskapene. Det var ingen overlevende. Oppe i flytårnet er det hektisk, og Bjarne Ormøy som har vært alene på jobb frem til da har endelig fått flere kolleger på jobb. Da begynner tankene å kverne.

– Utpå kvelden begynte jeg å tenke på om jeg hadde gitt rett QNH, det er den man stiller høydemåleren etter i flyet. Og den følelsen ble bare verre og verre utover kvelden, forteller Ormøy.

Den store sorgen

Helga skulle for mange brukes til å feire de som skulle tre inn i de voksnes rekker. I stedet hadde 36 personer mistet livet, en to og et halvt år gammel jente fikk aldri se mammaen sin igjen.

– Dattera mi var min styrke i situasjonen, det er hun som har motivert med for å komme meg videre. Når hun så at tårene rant, så kom hun bort og tok rundt meg, sier Tor Berg.

Fra huset deres kan han se rett bort på Torghatten, men 30 år etter ulykken klandrer han verken fjellet eller de som styrte flyet for at han mistet kona.

– De har gått med i samme ulykka og da vil jeg ikke bære noe nag, for de har pårørende de også. Og når det skjer ei ulykke, så blir det forbedringer på rutiner og utstyr og det som er, og det er med å gjøre det tryggere for andre som skal ut å fly, sier Berg.

Det skjebnesvangre valget

Men hva var det som gjorde at pilotene startet innflyvningen mye tidligere enn de skulle? Dersom flytårnet hadde gitt feil informasjon, kunne det ha ført til at fartøysjefen tok ned flyet så altfor tidlig?

– Jeg fikk ikke avklart det før i totiden på natta, da var jeg på høyden igjen, men det var helt jævlig i mellomtiden, for å si det rett ut, sier Ormøy.

Havarikommisjonen har aldri klart å finne årsaken til hvorfor pilotene startet nedstigningen så altfor tidlig. Flere spekulerte i at den store mobiltelefonen som var plassert like ved instrumentene i cockpit kunne ha forstyrret flyets instrumenter. Men Havarikommisjonen konkluderte i 2013 med at signalene fra disse ikke hadde gjort noen utslag eller ført til ulykken .

Det de likevel fant var at besetningen ikke gjennomførte en forskriftsmessig flyvning. De kom med flere råd i etterkant. De burde øke høyden ved passering av Torghatten, og de ba selskapet om å vurdere en steril cockpit, slik at mannskapet ikke ble distrahert under flyvning.

Flere ting ble endret i etterkant av ulykke. Bjarne Ormøy er pensjonist i dag, han tviler for at ei slik ulykke vil skje igjen.

– I dag er det radar her i tårnet, så det ser jeg bort fra. Etter ulykka ble jo også innflygingskursen lagt om to grader lenger vest, så nå passerer de litt utenfor selve Torghatten, sier han.

På søndag 6. mai 2018 klokken 21:05 sender NRK1 dokumentaren «Torghatten». Denne ligger også tilgjengelig i NRK TV.