På Værøy i Lofoten hadde de en jaktform de trolig var helt alene om.
Våghalsene jaktet ikke på ørna, man fanget den. Og det eneste fangstredskapet som ble brukt, var jegernes egne hender.
Når ørnefangeren hadde fått et solid grep rundt begge føttene, fikk ikke ørna luft under vingene. Samtidig var rovfuglen forhindret fra å bruke de sylkvasse klørne.
Nylig fikk Arkiv i Nordland overta en fotoskatt fra den svenske natur- og dokumentarfotografen Sven Hörnell.
Han holdt til på Riksgränsen i Sverige fra 1940-årene til han døde i 1992. Det anslås at fotoarkivet hans inneholder rundt 20.000 bilder.
Blant bildene finnes det helt ukjente bilder som dokumenterer den spesielle ørnefangsten på Værøy.
Fotoarkivar Espen Kjelling hos Arkiv i Nordland forteller at Hörnell reiste til Lofoten på starten av 50-tallet og dokumenterte hvalfangst i Vestfjorden og eggsanking på Røst.
– På Røst fikk han tips om en mann på naboøya Værøy, som fanget ørn med hendene.
Hörnell reiste til Værøy og møtte Alfred Sjursen, som fortsatt drev med ørnefangst. Her fikk han være med på fangst, og dokumenterte hvordan den foregikk.
– Spektakulært da så vel som nå, sier Kjelling, og forteller at han deretter laget en halvtimes film av opptakene.
Omtalt på 1600-tallet
Den spesielle fangstformen går langt tilbake i tid, og var også kjent også utenfor landets grenser.
Ifølge Nordland fylkesleksikon reiste en italiensk prest allerede på 1600-tallet til det ytterste nord for å få svar på spørsmålene om det virkelig kunne stemme at bønder og fiskere på Værøy fanget ørn med sine bare hender.
Da Fransesco Negri kom tilbake til Italia i 1666 kunne han bekreftet at ryktet om den utrolige ørnefangsten på Værøy var en realitet.
Alfred Sjursen og de andre ørnefangerne gikk i fjellene i de mørkeste vintermånedene, lagde seg et skjul og ventet.
De gikk opp tidlig om morgenen mens det fortsatt var mørkt, og kom på plass så ikke ravnen oppdaget dem.
De la ut åte med rester fra slakt på et stykke tøy knytt til et tau, og ravnene kom og spiste. Da kom ørna, for da var det trygt.
Så dro de kjøttet stadig nærmere mens ørna spiste, til den var så nær at de kunne stikke hånda ut av ei lita luke og ta tak i klørne og dra ørna inn i skjulet der de drepte den.
Deretter tok de fuglene med hjem, og lagde sopelimer av vingene.
Fikk skuddpremie
I mange år var målet å utrydde både havørn og kongeørn.
I 1845 ble det innført en ny jaktlov. Målet med loven var blant annet å utrydde alle de store rovdyrartene fra norsk natur.
Lukrative skuddpremier gjorde at det i 1851 ble 4.620 ørn drept i Norge.
Også på Værøy ble det utbetalt skuddpremie. I tillegg gikk sauene ute hele året, og fordi det hendte at ørner forsynte seg.
– Fangsten var respons på et problem med at rovfugler gikk etter lam på beite. Ifølge fotografen selv, var lignende metoder brukt i Andesfjellene der de fanget kondor.
I 1968 kom en lov som snudde alt. Da har det siden 1845 blitt drept totalt 114.000 ørn i Norge.
Da ble det også slutt på ørnefangsten på Værøy.
– Det var heller ikke lenger behov for ørnefangst, da bestanden var gått kraftig ned, sier fotoarkivar Espen Kjelling hos Arkiv i Nordland.
Opptatt av dyrevelferd
Nå jobber Arkiv i Nordland med å katalogisere de mange tusen bildene. Etter hvert skal det digitaliseres. Målet er å gjøre deler av arkivet tilgjengelig for publikum.
– Det er en ganske spektakulær del av historien. Det er ikke så mange som har et forhold til dette. Kanskje vil noen synes det er litt morbid.
Kjelling forteller at Sven Hörnell selv var vegetarianer og opptatt av dyrevelferd. Han var ambivalent til ørnefangsten, men anerkjente samtidig at det var en løsning på et problem og uttrykk for lokal kultur.
Arkiv i Nordland gleder seg til å formidle bildene videre.
– Bildene er viktig dokumentasjon av Nordlands historie. Ørnefangst på Værøy og eggsanking på Røst er unike kulturuttrykk som det ikke finnes så mye fotodokumentasjon på, sier fotoarkivar Espen Kjelling hos Arkiv i Nordland.