Turgåere lager «store sår i landskapet»: – Ser ut som en motorvei

NRK skrev om landets nyeste nasjonalpark i fjor. Lofotodden nasjonalpark er blant de minste vi har i landet.

Men med sine 99 kvadratkilometer er det her du finner noe av det mest særprega landskapet vi har i Norge.

Han som er satt til å passe på de spesielle verdiene heter Ole-Jakob Kvalshaug. Nasjonalparkforvalteren begynte i jobben i 2019, og ser med bekymring på sommeren.

– Vi merker at det er enkelte turområder «alle» vil ha med seg. Som Ryten, Kvalvika og Bunessanden. Problemet er at det er mye slitasje.

Opp til Ryten ser det ut som en motorvei, fortsetter Kvalshaug.

– Der kan du måle 8–10 meter bredde på turstien. Det er store sår i landskapet som er synlig på mange kilometer avstand.

Frykter ødeleggelser i Lofoten

Koronaåret 2020 har gjort at flere søker til naturen for ro og trøst.

Kvalshaug viser til en undersøkelse de hadde i 2019. Rundt 78 prosent av dem som svarte var fra utlandet. En høy andel turister, altså.

– I 2020 hadde vi vel tilnærmet samme besøkstall. Bare at det da bare var nordmenn! Så Lofoten merket stort press i fjor, og vi tror vi vil merke det i år igjen.

Skadene starter med at noen tråkker seg gjennom vegetasjonen. Det blir gjørmete på stien.

Mange går uten riktig skotøy. For å unngå bli våte går de på siden av stien. Slik blir det tråkket opp flere parallelle stier, og hovedstien blir bare bredere og bredere.

– Med en gang du får tråkket hull på vegetasjonen, så begynner det å renne vann i disse stiene. Det graves etter hver ganske store renner.

Det blir det ganske mye ødeleggelse av på sikt.

– Ikke all vegetasjon tåler det omfanget av ferdsel vi har. Vegetasjonen på sandstrendene våre er for eksempel ganske skrinn og sårbar. For mye ferdsel her kan få ganske store konsekvenser for naturmiljøet ved at all vegetasjon over tid slites bort.

Mer besøk der det før ikke var vanlig å gå

Dagmar Hagen jobber med naturrestaurering hos Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Det hun forsker på, er hvilke områder som tåler ferdsel og hvilke som ikke gjør det.

For det er slik at noen områder er sårbare, og tåler lite tråkk før vegetasjonen blir ødelagt. En bløt myr eller en bratt skråning med løse masser tåler eksempelvis mindre enn grasmark eller blåbærskog. ​

– Vi har statistikk som viser at folk er mye mer på tur, sier Hagen.

– Der det før var begrenset ferdsel, er det nå mye besøk. Når du da har en del naturtyper og områder som ikke tåler mye ferdsel, får du raskt slitasje.

Når områder blir «ødelagt» av slitasje vil mange heller finne seg nye steder å gå på, kanskje på mer sårbare steder. Slik spres problemet. Tilbake står ei skuffa lokalbefolkning som føler at gjestene har lagt igjen ei slagmark, påpeker Hagen.

– Når vegetasjonen slites bort vil jorda eroderes og vaskes bort, slik at det blir djupe sår i terrenget. Ferdsel kan forstyrre fugleliv og dyr som må prøve å finne seg andre områder.

Naturen må tilrettelegges for tur

Løsninga er enkel. Litt flåsete sagt: Få flere til å gå i kø.

Poenget er: Vi må tilrettelegge naturen vår for ferdsel. Med målrettede tiltak lede folk bort fra de mest sårbare stedene, til områdene som tåler tråkk, men som samtidig gir fine naturopplevelser, bemerker forskeren.

– Forskning viser at de aller fleste går på tur der det er godt tilrettelagt, med merka stier. De går i flokk og synes det er helt okei, sier Hagen.

– Når det er godt tilrettelagt velger de fleste det som er tilrettelagt og det vinner både naturen, turistene og lokalbefolkninga på.

Eksempel på tiltak kan være alt fra å bygge trapper og gruslegge stier, til det å plassere ut søppelkasser og skilt. For ikke å glemme parkeringsplasser.

– Natur er mangelvare i verden, og mange europeere ser på Norge som sitt favoritt reisemål, nettopp fordi vi har mye fin natur.

– Når verden blir mer normal, får vi enda flere utlendinger på besøk og behovet for god tilrettelegging øker.

Trenger penger til tilrettelegging

For akkurat Lofotodden nasjonalpark forteller Kvalshaug at det er på de mest populære fjellene utfordringen har materialisert seg.

Akkurat her har de foreløpig ikke merket noe spesielt til at de mindre besøkte områdene har fått økt trykk.

Han sier det er viktig å sette seg inn i turgåerens perspektiv, og lage løsninger de vil bruke. Det trenges ressurser til stitilrettelegging. Men ei steintrapp er ikke løsninga hvor som helst.

– Så er informasjonsarbeid viktig fordi man må få folk til å forstå hvorfor det er så viktig for oss at folk holder seg på stien, og at man praktiseres sporløs ferdsel.

– Å ansvarliggjøre de besøkende og øke forståelsen om hvorfor det er så viktig å ta vare på naturen rundt oss, sårbare naturmiljø og arter.

Det må komme på plass en fellesgodefinansiering som sørger for at vi har penger til å ta vare på naturen, et besøksbidrag eller turistskatt. Mener Kvalshaug.

– Fordi kommunen har ikke råd til å koste denne typen tilrettelegging alene.