NRK Meny
Normal

Trygve (96) ble sendt til konsentrasjonsleir året etter at han ble politi

I 1943 satte tyskerne i gang en storstilt aksjon for å melde politifolk inn i NS. Men i Bodø gav ingen etter for presset. – Vi var sannsynligvis det eneste politikammeret i Norge der alle sa nei, sier veteran Trygve Rindahl. Det kunne kostet dem livet.

Politikammeret i Bodø var i 1943 det eneste i landet der alle nektet å gi etter for presset om å melde seg inn i NS, forteller veteran Trygve Rindahl. Det kostet han nesten livet.

Trygve Rindahl i Bodø er eneste gjenlevende av 271 norske politimenn som havnet i konsentrasjonsleir i det tyskokkuperte Polen. I dag, 70 år etter, sitter fremdeles minnene godt.

Det er natt til 16. august 1943. Det dundrer voldsomt på døra til Trygve Rindahl i Bodø. Han får dratt på seg en bukse, før han går ut og åpner.

– I døra blir jeg møtt av menn med våpen. Jeg får en pistol mot hodet, og blir presset inn igjen, forteller Rindahl, som i dag er 96 år gammel.

Det er tyske kollegaer fra politiet i Bodø som sier at han er arrestert og må følge med.

– På sett og vis ble jeg overrasket. Samtidig hadde jeg ventet meg en aksjon mot politiet, sier Rindahl, som selv begynte å jobbe som politikonstabel i 1942.

Ble bedt om å avgi tillitserklæring

Jørn-Kristian Jørgensen

Forfatter og journalist Jørn-Kr. Jørgensen.

Foto: Privat

Operasjonen, hvor blant andre Rindahl ble arrestert, er i dag kjent under navnet «Aktion Polarkreis». Den gikk ut på å pågripe norske politifolk og embetsmenn som nazistene så på som politisk upålitelige, forteller forfatter og journalist Jørn-Kr. Jørgensen. Han har arbeidet mye med både Stutthof og andre konsentrasjonsleire i Europa.

– 16. august 1943 ble politifullmektig Gunnar Eilifsen henrettet. Henrettelsen var en del av forløpet til operasjonen, forklarer han.

Eilifsen var i 1943 daglig leder for den sivile kriminalavdelingen ved det daværende Oslo politikammer, men ble arrestert for ordrenekt.

Bakgrunnen for arrestasjonen var at han ble beordret til å avgi fem politikonstabler til det politiske og nazifiserte Statspolitiet, og at han støttet disse konstablenes valg om ikke å arrestere tre unge kvinner som hadde avstått fra å møte til pålagt arbeidstjeneste.

Eilifsen ble så brukt som et påskudd for å slå ned mot den tyske okkupasjonen innen politiet – en aksjon som tyskerne allerede hadde planlagt en tid.

– De politiansatte ble bedt om å avgi en lojalitetserklæring til Nasjonal Samling (NS). Noen valgte å skrive under, mens mange nektet, sier Jørgensen.

– Ingen skrev under

I Bodø, som ellers i landet, var mange av politikonstablene ikke særlig begeistret over å ha fått kolleger fra Tyskland. Trygve Rindahl var en av disse.

Trygve Rindahl i 1943

Trygve Rindahl var få dager unna å bli 25 år da han ble fengslet.

Foto: Privat

Han forteller om da politikonstablene ved politihuset i Bodø ble innkalt til møte.

– Der møtte vi en mann som hadde reist til Bodø fra Oslo. Han va høyt oppe i NS, og hadde rigget seg til på politimesterens kontor. Vi satt sammen rundt et langbord, forklarer Rindahl.

De får presentert et skriv, en lojalitetserklæring, som de blir bedt om å skrive under. Det vil samtidig gjøre dem til medlemmer av NS.

– Den første som fikk blekka i hånda, var en ung mann. Han holdt penna en stund, og skulle til å skrive under, men ombestemte seg. I stedet sendte han det videre til nestemann.

Heller ikke den neste ville skrive under, og etter en liten stund, hadde skrivet gått runden rundt bordet.

– Ingen skrev under. Vi ble sannsynligvis det eneste politikammeret i landet der ikke en eneste meldte seg inn i NS.

Politikammeret i Bodø var i 1943 det eneste i landet der alle nektet å gi etter for presset om å melde seg inn i NS, forteller veteran Trygve Rindahl. Det kostet han nesten livet.

Se Trygve fortelle om opplevelsene fra 2. verdenskrig.

– Vanskelig å si noe om holdningene

Jørn-Kr. Jørgensen forteller at det er vanskelig å si noe generelt om det norske politiets holdning til nazistene.

– Men uten at jeg har belegg for det, så nekter jeg å tro at politifolk meldte seg inn fordi NS stod deres hjerte nært. Da måtte det heller være snakk om andre beveggrunner, som vi egentlig vet lite om, men bare kan synse over i dag 70-75 år etterpå. Men at noen var tyskvennlige og idealiserte Tyskland før krigen, er det liten tvil om.

– Hvor mange ble arrestert?

– Det nøyaktige tallet har jeg ikke, men det er nevnt en brøk på 40/60, altså 40 prosent polititjenestemenn og 60 prosent embetsmenn. Noen mener det var høyere.

Ifølge Wikipedia ble 500 norske polititjenestemenn arrestert av tyskerne i løpet av operasjonens første dag.

Sendt til konsentrasjonsleir

De som ble arrestert nord i landet ble ført til Falstad leir i Nord-Trøndelag. Fra Sør-Norge ble de ført til Grini i Oslo. Utover høsten ble flere frigitt, enkeltvis eller i puljer.

Trygve Rindahl var ikke blant disse.

– Vi visste ingen ting om hvor vi skulle, sier Trygve Rindahl.

I desember ble han og flere andre av fangene på Falstad kommandert ut. De ble bundet på hender og føtter, og kjørt til Trondheim med buss. Videre bar det med tog til Oslo. I havna lå frakteskipet Donau. Med det bar det sørover. Reisen stanset i konsentrasjonsleiren Stutthof i det tyskokkuperte Polen.

– Den siste biten fram til konsentrasjonsleiren, bestod av en 58 timer lang togtur, uten forpleining. Vi stod tett i tett i den kalde jernbanevogna.

Porten til leiren

Porten til leiren.

Foto: Hans Weingartz (cc) Wikimedia Commons

Måtte selv bære sine kjære til krematoriene

Polen var i årene 1939-1945 okkupert av Tyskland, og totalt 271 polititjenestemenn fra hele Norge ble sendt til konsentrasjonsleiren Stutthof nord i landet. Rindahl havnet i leiren sammen med fire andre kolleger fra Bodø-politiet. En av disse var Tore Sund, som gikk bort i 1994.

Krematorium i Stutthof konsentrasjonsleir

Krematorium i Stutthof konsentrasjonsleir.

Foto: Wisnia6522 (cc) Wikimedia Commons

Hans sønn Øystein Sund forteller om da faren begynte å fortelle om opplevelsene fra konsentrasjonsleiren.

– Jeg var 30 før han åpnet seg og begynte å fortelle om oppholdet sitt. Han fortalte mange historier, som gjorde sterkt inntrykk, sier han.

En av historiene som har gjort inntrykk, var da faren skulle ut på skogsarbeid en kald vinterdag.

Øystein Sund

En av disse var Tore Sund gikk bort i 1994, men hans sønn Øystein Sund forteller om da faren begynte å fortelle om opplevelsene fra det tyskokkuperte Polen.

Foto: Leif Inge Larssen / NRK

– Det var en halvmeter snø ute, og de måtte ta oppstilling utenfor brakka. Gestapo kom da og plukket ut alle arbeidsføre jøder, som skulle bli med på skogsarbeidet. De som ikke var arbeidsfør – deriblant kvinner, barn og eldre - ble værende igjen. Det siste min far så, var at de ble beordret om å ta av seg klærne.

– Da de kom tilbake etter 12 timers arbeid, lå alle ihjelfrosset i snøen. Slik sparte tyskerne ammunisjon. De pårørende måtte selv bære sine kjære til krematoriene.

Fryktet for livene

Ankomstpartiet til Stutthof konsentrasjonsleir

Ankomstpartiet til Stutthof konsentrasjonsleir, fotografi tatt i 2007.

Foto: Wisniowy (cc) Wikimedia Commons

Trygve Rindahl husker selv godt en episode fra begynnelsen av oppholdet i konsentrasjonsleiren. Det var dagen etter at de hadde ankommet, og fikk lov til å gå ut å lufte seg.

Utenfor møtte han en mann fra Polen som arbeidet med å grave en grøft.

– Han sa at du kommer inn i leiren gjennom porten, og ut gjennom pipa på krematoriet. Gjennomsnittlig levetid er tre og en halv måned, sa han. Det var jo litt av en beskjed å få, sier Rindahl.

– Fryktet dere for livene deres?

– Det gjorde vi selvfølgelig. Men vi holdt oss med humør likevel.

Hardt arbeid

Den første tida i Stutthof var rolig for de norske politifolkene. Etter hvert ble de satt på hardt arbeid og lange arbeidsdager. Maten var svært begrenset.

– Selv mistet jeg ti kilo de første fire ukene, sier Rindahl, som ved krigens slutt hadde gått fra 90 kilo ned til en kroppsvekt på 61.

Det skulle vise seg at de norske politifolkene hadde nokså høy status av fangene. Det var andre som hadde det mye verre, forteller Rindahl.

– Det ble ført mange jøder til leiren. Vi så at de ble stablet inn i en jernbanevogn. Da den var helt full, ble dørene låst, og det ble sluppet gasspatroner inn gjennom en luke i taket. Neste dag ble haugen av lik lagt på jordet utenfor. Og ikke alle var døde en gang.

Ble satt til meningsløst arbeid

Jørn-Kr. Jørgensen forteller at de norske politifolkene på sett og vis fikk litt særbehandling.

– De befant seg ikke i hovedleiren, og fikk noe bedre soningsforhold på grunn av sin status som politi. De ble satt til ulikt type arbeid, ofte arbeid som var helt meningsløst.

For å finne mening i hverdagen, begynte de å lage kurs og holde foredrag for hverandre, forteller Jørgensen videre.

– Det er det ikke så vanskelig å forstå. De ville gjøre noe for sitt eget land, og ikke sitte der handlingslammet.

– Hvor mange av de norske politifolkene døde i leiren?

– 13 døde i leirene eller på vei hjem til Norge etter freden på grunn av sykdommer som de hadde pådratt seg under oppholdet. De ble holdt fanget fra august/september 1943 til mai 1945.

Holdt på å bli drept

Trygve Rindahl er den eneste gjenlevende i dag, men forteller at han selv holdt på å stryke med ved flere anledninger.

– Jeg husker en tysker som ville skyte meg. Han trykte av, men det sa bare klikk. Det var ikke skudd i løpet.

En annen gang, ble de norske fangene stilt opp skulder til skulder med beskjed om at de skulle skytes.

– Det ble stoppet av en tysk offiser i siste liten.

– Jeg husker også godt da krigen nærmet seg slutten, og bombene falt nær leiren. En av bombene falt like ved der jeg hadde gravd meg ned. Det var flere ganger nære på for oss, men ingen strøk med, sier Rindahl.

Skal tilbake

Totalt ble et sted mellom 9.000 og 10.000 nordmenn sendt til mer enn 400 konsentrasjonsleirer og fengsler i Tyskland og det tyskokkuperte Polen i perioden 1940 og 1945.

I april skal Trygve Rindahl igjen besøke Stutthof som en del av en minnemarkering. I år er det nemlig 70 år siden frigjøringen.

– Jeg skal reise sammen med døtrene mine. Jeg håper bare jeg lever så lenge, avslutter 96-åringen.