– Vi har navn på nærmere 50 personer som vi vet har omkommet i Saltstraumen. Det er fra nyere tid. Vi er sikre på at mange flere har omkommet tidligere, men de har vi ikke navn på, sier leder Elisabeth Nilsen i Saltstraumen museum.
Naturfenomenet utenfor Bodø, som ofte markedsføres som en unik verdensattraksjon, har vært et viktig område historisk med betydelig økonomisk aktivitet takket være de rike fiskeforekomstene.
Men gjennom årenes løp har også straumen krevd sine liv. Mellom 1900 og 1970 omkom 15 personer i små båter i Saltstraumen. De fleste omkring full- eller nymåne, når straumen er på sitt sterkeste (Gjevik, 2009 side 243).
– Dette er noe å ha med seg. Når vi står på bergene under brua ved straumen, så er vi vitne til virkningen av universets enorme krefter, sier Nilsen.
Farlig
Odd Normann Stenersen, som selv sitter i styret i Saltstraumen museum, har en personlig opplevelse knyttet til en dødsulykke.
– Bestemoren min og svigerinnen var på handel på Straumøya på sørsiden av Saltfjorden. Selv bodde de innenfor brua, altså på innsiden av straumen.
De hadde fått penger av mannfolkene for å handle, som akkurat da befant seg på fiske i Lofoten. Handlingen gikk greit, og de fylte opp båten med både mel og diverse.
Da de skulle hjem, bestemte de seg for å ta kontakt med oldefaren til Stenersen, som bodde på utsida av straumen og som var godt kjent i området.
– De visste at det var farlig å ro inn, og ville ha hjelp av en kjentmann. Men det hjalp ikke hvor kjent han var, båten gikk ned og alle tre druknet. 11 barn ble morløse etter hendelsen, som skjedde i 1909.
Saltstraumen ser idyllisk ut fra lufta, men kan være farlig. En annen tragisk dødsulykke skjedde på 1960-tallet, da en liten gutt fikk tauet rundt foten under fiske, og ble dratt inn i vannmassene.
Foto: Vebjørn KarlsenAldri funnet igjen
Et fenomen som er velkjent i tradisjonen, er at en båt som går ned i straumen, eller et menneske som drukner, kan bli dradd så langt ned på dypet at de aldri kommer opp igjen. Dette skyldes det store trykket av vannet over.
Stenersen forteller at hans bestemor er en av få personer som har blitt funnet. Hun hadde lufttette klær på seg, og fløt til overflaten til slutt.
Dette sier uansett noe om den farlige kombinasjonen som straum og sjø kan utgjøre. På det heftigste kan straumen nå en hastighet på 22 knop, eller 40 kilometer i timen.
Det er også noe av årsaken til at båtbyggerne i området utviklet den såkalte Straumbåten, som i realiteten er en nordlandsfæring med sterkt oppbygd kjøl. Slik skulle man unngå at båten ikke skar seg under i straumen, og kantret (Gjevik, 2009 side 241).
- Øverst i artikkelen ser du en straumbåt i aksjon.
