Hopp til innhold

Åtte år etter brannen produserer Solveig verdens fineste kjøtt i ei lita nordnorsk bygd

Melkebonde Solveig Bratteng Rønning mistet nesten alt i en fjøsbrann, men nektet å gi seg. Nå produserer de japansk kjøtt i Nordland.

Solveig klapper ei ku

WAGYU: Solveig Bratteng Rønning sendte nylig de første wagyu-dyrene til slakt. Denne kua er 50 prosent wagyu.

Foto: Lars Petter Kalkenberg / NRK

– Jeg våknet av at telefonen min ringte fordi brannalarmen gikk.

Solveig Bratteng Rønning var aleine hjemme med sine to døtre. Mannen Geir Ove og sønnen deres var på tur, og nå brant det i låven som rommet nesten 200 dyr.

Paret hadde flyttet til Utskarpen i 2010, cirka en halvtimes kjøring vest for Mo i Rana, for å ta over familiegården. I løpet av fem år hadde de oppgradert det gamle fjøset til en topp moderne gård for melk- og kjøttproduksjon.

– Sommeren 2015 var et veldig bra år for oss. Da hadde vi fått alt på stell. Og så brant gården til grunne på høsten, forteller Solveig.

Hun husker dyrene som ikke ville ut av det brennende fjøset.

– Det var mørkt ute, de var stressa og utrygge, og for dem var fjøset et trygt sted.

Solveig husker gnistene som sto opp mot boligen hun delte med mannen og døtrene...

...og følelsen av å gi opp kampen mot flammene.

– Det var som en krigssone morgenen etter brannen. Noen okser gikk og beitet, det var folk over alt, brannmannskaper som prøvde å slukke brannen. Alt var ødelagt.

Likevel hadde Solveig og Geir Ove allerede bestemt seg for hva neste steg var. De skulle bygge opp gården igjen, av flere grunner.

To triste mennesker foran ruinene av en nedbrent fjøs

TUNGT: Solveig Bratteng Rønning og pappa Karl Hans Rønning mistet hele gårdsdriften gjennom fire generasjoner i fjøsbrannen i Utskarpen i Mo i Rana i 2015.

Foto: Frank Nygård / NRK

– Distriktet trenger gårdene

For det første handlet det om Solveig og Geir Oves personlige dedikasjon.

– Å være bonde er ikke en vanlig 9-16-jobb. Det er så altoppslukende. Samtidig er det så moro, sier hun.

Ekteparet hadde også bygd seg opp en del kunnskap i årene før brannen, og de hadde mange gode hjelpere rundt seg.

En av dem er søstera til Solveig, Elise Bratteng Rønning.

Hun har også flyttet til Utskarpen. Sammen med mannen sin, kokken Marius, driver hun restauranten og hotellet Til Elise fra Marius.

Mange av råvarene får hun fra Solveig på Sletten gård.

Og samarbeidet har nå ledet til at Solveig har begynt å avle frem en helt spesiell type kjøtt.

To kvinner ved en blomsterkasse, foran et stort rødt bygg.

PUSHER HVERANDRE: Det var samarbeidet med søstera Elise (til venstre) som førte til at Solveig ville prøve å avle frem wagyu-kyr i Utskarpen.

Foto: Lars Petter Kalkenberg / NRK

– Det startet med at jeg spurte Marius om hva han synes hadde vært kult å jobbe med, og han svarte wagyu.

For deg som ikke vet det: Wagyu er en japansk storferase, kjent for den fineste kjøttypene du kan få. Fettmarmoreringen er en helt annen enn i vanlig biff, noe som gir en mye fyldigere smak.

– Så vi bestilte wagyu-sæd og inseminerte noen av kyrne våre med det, og fikk det ganske bra til.

Liten svart ku

Wilma Wagyu er et eksempel på det. Hun er 75 prosent wagyu.

Nylig sendte Solveig og Geir Ove de første wagyu-dyrene til slakt.

– Det er bare et morsomt sideprosjekt. Men det er slike ting som er spennende med å være bonde.

Men det er ikke like mange som fristes av livet på gården.

Ku som ser rett inn i kamera

SNART PÅ NIVÅ IGJEN: Solveig Bratteng Rønning og ektemannen er nesten tilbake på det samme nivået so de var på da gården brant i 2015.

Foto: Lars Petter Kalkenberg / NRK

Alvor for norsk landbruk

Tall fra SSB viser at antallet gårder i Norge stadig synker.

I Rogaland frykter hver femte bonde at gården deres er lagt ned innen 15 år.

Samtidig som antall gårdsbruk går ned, holder for eksempel antallet storfe seg stabilt.

Det er i tråd med vridningen innenfor landbruket, med større og færre gårdsbruk. Noen mener det er mer effektivt.

Men det går ei grense for hvor store gårdene kan bli, ifølge Bjørn Egil Flø, forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO).

– Og jeg tror at vi har møtt den grensen nå, sier han.

Forskeren mener blant annet at stordriftsfordelene forsvinner når gårdsbrukene blir for store, og avstandene mellom jordlappene blir for lange.

– Da blir det såkalte dekk- og dieseljordbruk, der de får dårligere oversikt over avlingene på grunn av mye transport. I tillegg er moderne landbruk et avansert fagarbeid. Når det blir færre bønder, forsvinner de viktige fagmiljøene.

Og vi er avhengige av bøndene, av flere grunner, skal vi tro Bjørn Egil Flø.

Stor fjøs med traktor i front

NYTT FJØS: Slik ser det nye fjøset på Sletten gård ut.

Foto: Lars Petter Kalkenberg / NRK

Bygdene trenger bøndene

– Den mest opplagte ringvirkningen landbruket gir er jo å produsere mat. Vi har de siste årene sett stadig flere eksempler på viktigheten med å ha matproduksjon relativt lokalt, sier han, og viser for eksempel til følgene krigen i Ukraina har gitt.

– Men vi ser også at moderne gårdsbruk sikrer arbeid for svært mange.

Elektrikere, rørleggere, servicefolk som kan fikse utstyret på gårdene, og butikker som selger varer til bøndene. Alle tjener på aktive gårder, ifølge Flø.

Til sist handler det om trivsel.

– Det å ha folk i bygda på dagtid er svært, svært viktig. Det sikrer jo at folk kan snakke sammen, at man kan ha møteplasser og at det er liv i bygda også på dagtid, sier Flø.

Og selv om jobben er krevende, tror Solveig Bratteng Rønning i Utskarpen at det er håp for norsk landbruk.

Forsker ved Norsk Institutt for Bioøkonomi, Bjørn Egil Flø

MULIG Å KOMBINERE: 9 av 10 bønder kombinerer jobben som bonde med en annen jobb. Forsker ved NIBIO, Bjørn Egil Flø, mener det er viktig å legge til rette for at bønder kan ha to jobber samtidig, for å holde landbruket i gang.

Foto: Privat

Hun er styremedlem i Tine, og deres representant inn i styret i Norges Bondelag. For å få flere til å velge landbruket som yrkesvei mener hun mye handler om økonomi.

Én ting er rammevilkår som gir litt trygghet for bøndene, slik at de er sikret inntekter, også hvis årets avling blir ødelagt av været, eller noe uforutsett skjer med dyrene.

Men viktigst av alt:

– Vi må sørge for at den norske kunden velger norsk mat, sier Solveig, som har tro på at det finnes folk som vil ta over etter henne.

– Denne jobben er så komplekst og utfordrende. Du må hele tiden lære nye ting og forholde deg til så primære greier som vær og sesong, og jobbe ut fra dyrenes premisser. Det er et yrke for veldig mange, så lenge vi får betalt for den.

Hør podkasten om Solveig og livet som bonde i Utskarpen her:

Mer valgpodkast fra Ekko og NRK Nordland finner du her:

Les også: Rømte fra krig. Nå tjener han fett på nordnorske veier

Nærbilde av Ramesh foran et blått vogntog
Nærbilde av Ramesh foran et blått vogntog