Selma (16) har levd en tredjedel av livet med en digital pappa

I 1997 kommer en 21 år gammel asylsøker til Norge. Han utgir seg for å være Ali Haidari fra Irak.

Ni år senere oppdager Utlendingsdirektoratet (UDI) at hans egentlige navn er Ahmad Charafeddine, og at han kommer fra Beirut i Libanon.

I 2019 ble han utvist fra Norge med et fem års innreiseforbud. Hans fire barn og kone blir da værende igjen på Leknes i Lofoten.

– Det er veldig urettferdig. De ressursene de brukte på å sende han ut kunne de heller ha brukt på noen som faktisk er kriminell. Ikke faren min som jobber som lærer og har fire døtre og en kone, sier Ahmad eldste datter, Selma Amin (16).

Historien ble først fortalt i podcasten Selma og pappa, laget av Joachim Førsund og publisert av NRK.

Du kan høre den her:

Brudd på menneskerettighetskonvensjonen

Det at Ahmad ikke har hatt mulighet til å se døtrene sine på fem år kan være brudd på menneskerettighetskonvensjonen, mener Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS).

– Det handler om retten til å vokse opp med begge foreldrene. Det handler om at barnets beste skal være et sentralt hensyn i alle vedtak som fattes når barn berøres, sier seniorrådgiver i NOAS, Jon Ole Martinsen, som viser til Baumann-rapporen.

I 2022 kom en rapport som så på hvordan utvisningssaker berører barn. Den ble utarbeidet av en eksternarbeidsgruppe som ble satt ned av Solberg-regjeringen.

Rapporten foreslår blant annet at foreldre som hovedregel ikke bør utvises dersom det ikke er en reell mulighet for familien å fortsette familielivet i et annet land.

Slik var det ikke for Ahmad og familien, forteller Førsund i podcasten.

Familien kan verken bosette seg i Ahmads eller kona Fidas hjemland. Årsaken er at den konfliktfylte forholdet mellom Libanon og den delvis anerkjente staten Palestina gjør det umulig å bli akseptert i hverandres hjemland.

Prøvde å innta papparollen

– Faren min har vært bestevennen min siden jeg var liten, men det har vært vanskeligere å holde kontakten etter han ble sendt ut, sier Selma (16).

Hun var 12 år da sivilkledd politi banket på døra tidlig en aprilmorgen i 2019.

– Det startet som en helt vanlig morgen. Jeg våknet og gikk ned for å lage frokost. Så banket det på døra, forteller hun til NRK.

Selma visste om farens sak, men ingen trodde han skulle bli hentet denne dagen.

Selmas yngste søster var kun fem år da pappaen måtte forlate landet. Om han får komme tilbake etter innreiseforbudet blir opphevet, har han vært borte halve livet hennes.

– Han var ikke der da hun hadde første dag på skolen, da hun lærte seg å sykle eller hadde sin første fotballkamp. Vi har ikke hatt begge foreldrene våre, som vi har rett på. De tar barndommen fra oss.

– De har bare gjort det de mener er rett, uten å tenke på utfallet for oss.

Som storesøster har Selma forsøk å fylle den rollen faren egentlig skulle ha. Allerede som 12 åring var det hun som stilte opp på alt fra skoleavslutninger til fotballkamper. Hun ble den personen søstrene kunne komme til om de ville prate om noe.

– Sånn at søstrene mine ikke skulle føle at de var etterlatt. Jeg har hatt pappa i de omstendighetene de ikke ha fått.

Redd for liberalisering av innvandringspolitikken

– Det dreier seg om barn som ikke har noen annen stat enn den norske til å ivareta deres grunnleggende interesser og retten til familieliv, sier Martinsen i NOAS.

Han forteller barn i lignende utvisningssaker ofte blir påført traumer knyttet til relasjonsbruddet.

Norge kunne trolig blitt felt i den Europeiske straffedomstolen for å ikke ha lagt nok vekt på barnets beste, ifølge Martinsen.

Han er kritisk til at lite har skjedd siden rapporten med den krystallklare konklusjonen kom ut for over ett år siden.

– Dessverre så frykter vi at det er på grunnlag av at det er en iboende vegring, fordi man er redd for at det skal bli sett på som liberalisering av innvandringspolitikken. Noe det ikke er, mener Martinsen.

Martinsen sier han forventet at departementet og ansvarlige politikere skulle agert raskere og mer enn de har gjort i denne saken. Han understreker at det ikke dreier seg om lovbrudd som er av betydning for nordmenn generelt:

– Dette dreier seg ikke om personer som har utøvd vold eller kriminalitet, men som har brutt utlendingsloven.

Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) skriver i en e-post til NRK at regjeringen hele tiden jobber med å vurdere hvordan de kan styrke barns rettigheter.

Les hele svaret til Mehl lenger ned i saken.

Ville ha et liv uten krig

Ahmad var 15 da forlot han et krigsherjet Libanon i 1990 og vendte nesen mot Europa. Han drømte om et liv med mening, forteller han.

Da han kom til Norge bodde han blant annet i Tyskland, hvor hans bror søkte om oppholdstillatelse med sitt eget navn. Broren deportert og sendt tilbake til Libanon, kommer det frem i podcasten.

Med det friskt i minnet ankom 21 år gamle Ahmad Norge i 1997. Både familie og bekjente anbefalte han å si at han var fra Irak – for da ville det være større sannsynlighet for å bli.

– Opplevelsen av krigen har satt dype spor. Jeg ville ha et liv uten krig, redsel og angst, sier han.

Det valget han den gang tok skulle han angre bittert på.

Åtte år senere søkte han om oppholdstillatelse som Ali Haidari. UDI svarte at opplysningene hans ikke var dokumentert godt nok. Han hadde nemlig kun de falske papirene fra da kan først kom til Norge.

Da valgte han å legge alle kortene på bordet.

Og noen måneder etter avslaget fikk han et brev fra UDI som sa at de viste at han var Ahmad Charafeddine. Videre sto det at han hadde brutt utlendingsloven og kunne komme til å miste oppholdstillatelsen sin.

Og det gjorde han.

Har blitt en digital pappa

– Jeg har blitt en digital pappa. Det er ingenting som kan erstatte den omsorgen for barna, sier Ahmad.

Han forteller om en lang og tøff kamp mot de norske myndighetene. Og han er redd for hvilken påvirkning det har hatt og har på barna.

– Vi merket fra dag en hvor stor skade dette påfører barna. Jeg har fire jenter og de håndterer det forskjellig, men det er tøft. Det er en psykisk belastning med tanke på den sikkerheten og tryggheten de mistet.

Ifølge faren opplever barna vansker knyttet til konsentrasjon, søvn og motivasjon.

– Jeg valgte å oppgi feil navn. Det var feil og det innrømmer jeg. Det er klart man angrer på det. Men mine barn har blitt fratatt barndommen deres, sier han.

Får aldri årene tilbake

– Det må være en annen sanksjonsform enn å bli sendt ut. Det må være en annen alternativ straff. Vi har nevnt tidligere at vi vil godta en alternativ straff, men det fikk vi ikke.

I april neste år har Ahmad vært i Libanon i fem år. Da blir innreiseforbudet opphevet og allerede i oktober kan han søke om familiegjenforening.

Men årene med barna får han aldri tilbake.

I en e-post til NRK er Mehl tydelig på at Norge må reagere på misbruk for å opprettholde tilliten til asylinstituttet.

– Det er viktig for regjeringen å sikre stabilitet og forutsigbarhet i innvandringspolitikken. Norge skal beskytte de som trenger det, men vi må også reagere på misbruk for å opprettholde tilliten til asylinstituttet, skriver Mehl.

Ifølge Mehl vurderte Baumann-rapporten det slik at det ikke er noen avgjørende forskjeller mellom dagens praksis og de forpliktelsene Norge har etter folkeretten.

– Det er alltid vondt når barn og foreldre ikke får være sammen, enten det skyldes reaksjoner på brudd på utlendingsloven, soning av fengselsstraffer eller andre vanskelige situasjoner.