Selkjøtt: – Det er så utrolig godt

Fra gammelt av har fiskerne i Lofoten skutt sel for å holde bestanden nede for fiskemangfoldets skyld. Selen hadde et fint skinn som kunne selges, og kjøttet er svært næringsrikt. Likevel tenker ikke folk flest på sel som et middagsalternativ, eller at kjøttet kan være en delikatesse og smaksopplevelse.

Fiskeribladet Fiskeren skriver at Norge har to generasjoner som aldri har smakt sel overhodet. Årsaken er at selkjøtt knapt er tilgjengelig på markedet.

– Selbiff finnes å få tak i, og kjøttet skjæres ute på felt. Jegerne fryser det ned ute på havet og så blir selen solgt slik, og det er klart dette ikke ser noe bra ut, selv om det er godt bevart kjøtt. Dette er nok med på å gjøre folk usikre, sier markedssjef i Råfisklaget, Lise Mangseth.

– Men når man først har smakt selkjøtt kan det se ut som det vil, fordi det er så utrolig godt, sier Mangseth som beskriver produktet som rent og næringsrikt.

• Les også: Norge kjemper videre for å få jakte sel

– Folk står i kø på kaia

For å få tak i selkjøtt må man vanligvis kjenne noen, som kjenner noen som vet hvem man skal kontakte. I Tromsø er derimot selkjøtt litt enklere å få tak i. Kjøttet serveres på restaurant og det selges også på kaia når jegerne kommer inn med fangsten.

– Vi kommer inn til kaia og alt av kjøtt blir raskt solgt ut, for der står det mennesker klare med tomme bøtter for å ta imot selen, forteller selfanger, Bjørne Kvernmo.

Kvernmo har 42 års erfaring fra selfangst. Jegeren beskriver selkjøttet som en smaksopplevelse med et spektrum av smak. Han mener det er umulig å sammenlikne det med annet kjøtt.

– Selkjøttet inneholder stoffer som man mangler i annet kjøtt, men for få folk vet hvor de kan få tak i selkjøtt og derfor er det så få som spiser det, sier selfangeren.

– Problemet ligger i mengden

Selv om markedsføringen av selkjøtt ikke er noe å skryte av, mener selfangeren det er langt fra det egentlige problemet. Han mener det er for få som jakter på sel.

– Kjøttet er nesten ikke tilgjengelig for noen andre enn de som står på kaia. Vi må jo få det solgt så fort som mulig, og kaisalget fungerer bra, sier Kvernmo.

– Hvorfor blir det ikke solgt på vanlige butikker?

– Det er interessen blant butikkene som er for lav, og kunnskapen er for lav til at de kan ta vare på produktet. For vår del gjelder det å få ut kjøttet raskt, og når interessen er høy på kaia fungerer det for oss.

Kvernmo mener problemet ligger i at det bare er fire til fem tonn selkjøtt som selges hvert år.

– Sel er det nok av i massevis, men det er for få som jakter på dyret.

Dårlig rykte

Da Kvernmo begynte å arbeide som seljeger var det rundt 40 båter som jaktet sel i området hvor han holdt til.

– Antallet selfangere gikk dramatisk ned da båtene ble dyrere, utgiftene gikk opp og flere i utlandet protesterte mot næringen, forteller han.

Flere steder har det vært demonsjoner mot selfangst, men selfangeren mener utspillene mot selfangst kun er basert på følelser og lite på faktainformasjon om fangstmetodene.

– Kampanjene var basert på følelser mot å avlive dyrene, og bildematerialet gjorde at folk fikk avsky for selfangst. Men realiteten ble det ikke opplyst om, sier Kvernmo.

Selfangst er også et spørsmål om flerbestandsforvaltning, og flere hevder den er viktig for å unngå såkalte «selinnvasjoner», som kan få store konsekvenser for oppdrettsnæringa.

– Selinvasjon har forekommet med jevne mellomrom så langt tilbake på starten av århundret, rett før krigen og i 1987. Trolig vil det skje igjen, for nå er det mye mer sel enn tidligere, sier selfangeren.

Regjeringen gir derfor vanligvis støttemidler slik at selfangst kan være mulig, men i fjor valgte flertallet på Stortinget å ta bort denne støtten. I år har derimot Stortinget bevilget to millioner kroner til selfangst.

– Kostbar markedsføring i seg selv er ikke nok

Når selfangerne kommer inn til kaien med selkjøttet er det kun de som vet hvordan de skal tilberede kjøttet som handler. Skulle selen bli fanget i større kvantum, ville ikke folk flest nødvendigvis ha kjøpt det på butikken på grunn av manglende kunnskaper og fordommer.

I Fiskeribladet Fiskaren uttalte Innovasjon Norges reinprogramleder at selkjøttnæringa bør forsøke samme metodikk som reinkjøttnæringa lyktes med. Her ble det poengtert at markedsføring er nøkkelen til økt salg.

Professor i sosialantropologi ved Høyskolen i Kristiania, Runar Døving, har jobbet mye med forbruksforskning, og han mener det er flere faktorer som spiller inn for at man skal greie å selge et produkt inn til norske middagsbord.

– Det er nok verre å få nordmenn til å spise larver, enn å få dem til å spise sel, for det er klart at sel har vært på norsk kulturs matfat tidligere, men det er likevel store regionale og kulturelle forskjeller innad i Norge når det gjelder de to produktene, sier Døving.

– En veldig lang vei

Professoren poengterer at for en person i femtiårene, som alltid har drevet med fiske og jakt, er synet på et dyr og hvordan man skal behandle et produkt annerledes enn for den vanlige kjøper.

– Det må selvfølgelig se delikat ut, men det er vanskelig å kjøpe noe du aldri har sett før. Nøkkelen her er å snakke med kundene om produktet for å øke kunnskapene, sier Døving.

– Hvor lang er veien fra at ingen vet hvor man får kjøpt et produkt til at det er en vare i butikk?

– Det er en veldig lang vei. Er målet å få dette ut på markedet må man starte et sted. Får du det inn i en fiskedisk hvor du har en person mellom deg og kjøpet som kan stykke det opp og tilberede det, hvis ikke må man kjøre på med store kampanjer som ville vært hinsidig dyrt.

• Les også: Mener selen spiser opp kysttorsken
• Les også: Mye torsk i Barentshavet virker slankende for selen og hvalen