Så godt rustet er vi til å oppdage en asteroide tidsnok – og avverge en katastrofe

Denne uken ble Jorden truffet av et usedvanlig stort antall steiner fra verdensrommet. En av disse eksploderte over Finnmark og var synlig som en ildkule over himmelen.

Morten Bilet hos Norsk Meteornettverk trodde det kunne være en asteroide der ute som hadde delt seg opp, og at det var små deler fra denne som hadde truffet kloden vår.

Lysglimtet kunne kanskje vekke assosiasjoner til den lille asteroiden som eksploderte over Chelyabinsk i Russland i 2013. En asteroide som ikke var oppdaget på forhånd, og der sjokkbølgen skadet 1500 personer.

Dette var selvsagt et større objekt. Men hendelsen denne uken var likevel en påminnelse om at store steiner kan treffe oss når vi minst venter det.

Så hvor god kontroll har vi egentlig på ulike himmellegemer der ute, og hvor godt rustet er vi til å oppdage dem tidsnok? Er vi i stand til å avverge en eventuell katastrofe med dagens teknologi, skulle det komme til stykket?

NRK har blant annet snakket med Erik Tandberg i arbeidet med denne artikkelen. Han er en kjent norsk romfartsekspert og kommenterte måneladningen til Apollo 11 på NRK i 1969.

1: Hvor god kontroll har vi på asteroidene der ute?

Så la oss ta det første først.

Det har gått snart 30 år siden kongressen i USA ba NASA om å finne minst 90 prosent av asteroidene og kometene med en størrelse på én kilometer eller mer hvis bane kunne komme i konflikt med Jorden.

Disse treffer oss anslagsvis én gang hvert 500.000 år, og kan gi global ødeleggende effekt, ifølge Tandberg.

Men selv de mindre, de med en størrelse på mellom 100 og 150 meter, kan gjøre store regionale ødeleggelser skulle trefningen skje midt i en større by. Mens steiner mindre enn 25 meter vanligvis brenner opp i atmosfæren.

VOX forsøker å gi et bilde av hvilke enorme krefter som er i sving: Et 150 meter stort objekt vil kunne frigjøre energi tilsvarende 288 megatonn TNT. Til sammenligning tilsvarer 10 megatonn 500 Hiroshima-bomber.

Da er det også godt at NASA nå regner med å ha kartlagt 90 prosent av asteroidene med en størrelse på én kilometer eller mer. Verre er det å kartlegge alle de små. De skinner med lavere intensitet, og kan lettere havne i blindsona på grunn av Solen.

NASA tror de så langt bare har funnet 30 prosent av asteroidene over 140 meter, og bare én prosent av de over 30 meter, ifølge National Geographic. Selv om det jobbes på spreng er det med andre ord veldig mange vi enda ikke har kontroll på.

Selv om disse ikke utgjør en global trussel, kan de altså forårsake betydelig skade. Avhengig av hvor de skulle treffe.

– Jordoverflaten består imidlertid av 70 prosent vann, så sjansen er derfor størst for at en eventuell trefning med Jorden vil skje ute i havet. Men avhengig av hvor og hvordan den treffer kan det oppstå tsunamier og store bølger, påpeker Tandberg.

2: Hva er sannsynligheten for å bli truffet?

I dag kjenner vi til drøyt 16000 asteroider som en gang vil kunne komme på kollisjonskurs med Jorden, såkalte nær-Jorden-objekter. 1800 regnes som potensielt farlige, disse har typisk en størrelse på over 140 meter.

Bortimot 160 av disse er større enn en kilometer i utstrekning.

– Det er 66 millioner år siden vi ble truffet av den såkalte Chicxulub-asteroiden, den som tok livet av dinosaurene og 75 prosent av livet på Jorden. Den var trolig mellom 10 og 15 kilometer stor. Noen mener vi statistisk sett bør bære OBS nå, at tiden begynner å bli inne for en ny stor asteroide.

Til nå er det funnet mer enn 100 kollisjonskratre på planeten vår. Tandberg har laget denne tabellen til Store norske leksikon som sier noe om hvor ofte vi kan forvente å bli truffet av noe fra universet.

For dem som måtte bli nervøs av dette, kan Tanberg berolige: Nå har vi nemlig så gode instrumenter at vi vet at vi i alle fall ikke de neste 100 årene vil bli truffet av noe stort.

Men astrofysiker Knut Jørgen Røed Ødegaard og hans kone Anne Mette Sannes som er vitenskapsformidler har på sin side påpekt at vi alt i morgen kan oppdage en mindre asteroide på kollisjonskurs med Jorden.

Og at vi om 15 år regner med å ha oppdaget over en halv million i ulike størrelser der noen vil kunne utgjøre en trussel mot livet på vår planet.

Før eller siden vil det dukke opp et større legeme med kurs for Jorden. Så da blir spørsmålet om vi har kommet så langt teknologisk at vi er i stand til å beskytte oss?

3: Er vi i stand til å beskytte oss?

Det korte svaret på det er ja – på sikt. Men det vil kreve lang forberedelsestid. I alle fall ti år for å rekke gjøre nødvendige forberedelser og igangsette en aksjon.

Til VOX sier Lindley Johnson, med den klingende tittelen «planetarisk forsvarsoffiser» i NASA, at dersom en 140 meter stor asteroide – som er stor nok til å ødelegge en hel by – ble oppdaget i dag og banen viste kollisjon om noen måneder, ville det ikke være noe vi kunne gjøre med det. Med unntak av å evakuere.

Har man tid – og det trenger vi skulle det være snakk om en kilometer stor sak, er det om å gjøre å sette objektet ut av kurs. Selv en liten baneendring vil ha stor nok effekt hvis den skjer langt nok fra Jorden.

– Jo lenger ut vi oppdager dem, jo mer tid og bedre sjanse har vi til å omdirigere kursen. Er den nær på er det til syvende og sist ikke mulig å bruke annet enn kjernevåpen. Militær teknologi kan komme til god bruk, når det gjelder å treffe ting der ute.

I sin artikkel hos Store norske leksikon lister Tandberg opp følgende metoder:

• Sende av gårde en nukleær ladning for å sprenge objektet. Men mange mindre biter kan løsne og likevel treffe Jorden. Da er det kanskje bedre å sprenge litt fra asteroiden, for så å la trykkbølgen gjøre jobben.
• Et større romfartøy kan også bidra til å gi en kraftig dytt, eller trekke til seg objektet gjennom det som er kjent som «gravitasjonstraktor-metoden».
• Eller man kan sende av gårde store speil med hensikt å fokusere sollys på et utvalgt punkt på overflaten. Når materialet fordamper og strømmer ut kan det gi en svak men kontinuerlig skyvekraft.
• Andre mindre realistiske metoder involverer blant annet det å feste store motorer på asteroiden på ulike måter. Med mer.

– Vi vil trenge å øke eller senke hastigheten på asteroiden med bare en centimeter per sekund for å endre kursen. Men dette må gjøres tre år i forkant av at den treffer oss, sier Johnson i NASA ifølge VOX.

Så gjenstår det å se hva slags metode som vil være mest effektiv når den dag måtte komme.