Her gjengir vi i helhet rettens vurdering av samboeren til Linda Didriksen:
Tiltaltes egen forklaring om hendelsesforløpet 31. mai og 1. juni er et viktig moment i bevisvurderingene. Tiltalte forklarer seg greit og sammenhengende om hendelsene. Retten finner imidlertid ikke at tiltalte har forklart seg troverdig på alle vesentlige punkter. Tvert om virker det som om han har en tendens til å endre forklaring for å tilpasse forklaringene nye faktiske omstendigheter. Alternativt gir han uttrykk for at han ikke lenger husker forhold som han tidligere har forklart seg om.
At hukommelsen svekkes i løpet av vel to og et halvt år, er forståelig, men kanskje ikke på punkter som han flere ganger tidligere har forklart seg om, og som han dermed sikkert har tenkt på ved mange anledninger. Retten sitter igjen med det inntrykk at tiltalte ikke har gitt en fullstendig forklaring, slik han husker det i dag. Hans forklaring om kjøp av ring til Linda, er et klart eksempel på dette, selv om det er uten betydning for selve drapspørsmålet.
Tiltalte har forklart at de torsdag om formiddagen sto opp ca. kl 12.00-13.00 og ryddet i huset til Linda dro ut kl 15.00-15.30. Alle som så leiligheten torsdag kveld og senere, beskriver den som meget rotete og uryddig, og at den ikke bar tegn av å være ryddet. Tiltalte husker også dårlig fra ryddingen i leiligheten og senere denne dagen, til tross for at han allerede neste dag forklarte seg for politiet. Han kan ikke fortelle noe om hva Linda drev med i disse formiddagstimene, bortsett fra det generelle at også hun ryddet. Retten går ut fra at tiltalte senere har tenkt mye på hva som skjedde den 31. mai og 1. juni.
Tiltalte har videre forklart seg forskjellig og lite troverdig om hva som skjedde med den store bagen (”hybelen min”). Ifølge tiltalte pakket han denne bagen den 1. juni i forbindlese med ryddingen i leiligheten. Han tok den så samme dag med til sine foreldres hjem på Inndyr, hvor han plasserte den på vaskerommet. Tiltalte husker ikke å ha pakket ut bagen, men sier det må vel være han, siden ingen andre har gjort det. Tiltalte mener bagen ble brukt under flyttingen 15. juni og at den da ble ødelagt.
Under flyttingen deltok Lindas foreldre og Lindas søster Viviann, Hjørdis Arntzen (Siw Bøes mor), samt tiltaltes foreldre, i tillegg til tiltalte selv. Ingen av tiltaltes familie eller andre, med unntak av tiltaltes søster, kan erindre å ha sett bagen etter den 31. mai 2000. Søsteren har først i sin rettslige forklaring gitt uttrykk for positivt å ha sett bagen. Retten finner ikke hennes observasjoner så sikre at de kan tillegges vekt.
Når tiltalte først den 13.9.00 forklarte seg om bagen for politiet, var det ifølge han selv, fordi han ikke anså at den hadde noen spesiell betydning i forbindelse med forsvinningen. Den 13.9. tenkte han ikke på at bagen var ødelagt og var blitt kastet og han forklarte seg derfor om andre alternativer, blant annet at den kunne være blitt benyttet av hans bror ved hans flytting til Trondheim eller at den kunne være på Inndyr.
Ifølge politiførstebetjent Fuglaas bad han tiltalte ved underskriving av avhøret 16.9.00, undersøke nærmere om bagen var hjemme på Inndyr. Tiltalte reiste tilbake til Bergen og den 23.9.00 fikk Fuglaas telefonkontakt med tiltalte som da forklarte at bagen var blitt ødelagt i forbindelse med flyttinge den 15. juni. Den var derfor kastet.
Det er ifølge tiltalte således i ettertid han overfor politiet er kommet på at bagen ble ødelagt ved flyttingen, ved at sidelommen revnet og bærereimen røk og at den ble kastet i avfallsboksen eller lagt i garasjen. Tiltalte sier i retten at han nå ikke kan huske at bagen ble ødelagt og kastet. Alt dette er noe han har resonnert seg til som mest sannsynlig. Bagen har senere ikke latt seg oppspore.
Retten har inntrykk av at tiltalte skjuler noe med hensyn til bruken av bagen og hva som skjedde med bagen etter at Linda forsvant. Retten er tvilende til at tiltalte hadde med seg bagen hjem til Inndyr i helga 1.-4. juni og retten finner det ikke sannsynlig at bagen ble brukt ved flyttingen 15. juni. Retten finner det påfallende at ikke tiltalte eller andre har sikker formening om hva som skjedde med bagen sommeren/høsten 2000. Allerede i september 2000 ble bagen etterspurt av politiet, og det er lite sannsynlig at ingen har konkret kunnskap om hvor og når den ble kassert.
Bagen i seg selv er ikke noe bevis for at tiltalte har tatt livet av Linda, men tiltaltes uklare forklaring om bagen, svekker hans generelle troverdighet. At tiltalte ikke kan redegjøre for bagen, øker dessuten, etter rettens vurdering, muligheten for at den faktisk har vært brukt til å frakte bort liket av Linda. Retten ser nemlig ingen annen grunn til at tiltalte ikke skulle forklare seg troverdig om bagen. Som det fremgår ovenfor, kan stillingen levningen ble funnet i, tale for at dødsstivheten inntrådet mens liket lå i en tvungen fosterstilling, for eksempel i en bag. Retten finner at tiltaltes bag var tilstrekkelig stor til å romme liket av Linda.
Tiltaltes adferd i tiden fra 1. juni og deretter, er blitt oppfattet av andre som uforståelig, dersom Linda var forsvunnet uten tiltaltes medvirkning. De som hadde med han å gjør i denne tiden, har reagert på hans manglende engasjement i letingen, for eksempel at han ikke kom tilbake fra Inndyr torsdag kveld og hjalp Kenneth (Lindas bror, red.anm.) m.fl. i ettersøkingen. Guttorm Didriksen og andre sitter med samme inntrykk. Politifolkene som avhørte han de første dagene beskriver også en person som ikke viste noe aktiv engasjement i å gi opplysninger, ut over å svare på konkrete spørsmål. Det samme går igjen i forklaringene til helsepersonellet som deltok i støtteteamet.
Retten er enig i at tiltaltes adferd synes påfallende. Men til en viss grad gjelder det, etter rettens vurdering, enten Linda var forsvunnet uten tiltaltes medvirkning, eller han hadde tatt henne av dage. Begge handlingsforløp burde sette betydelige følelsemessige spor. Tiltalte beskrives av familien og andre som en som ikke eksponerer følelser. At han kunne ha en rimelig normal kontakt med Kenneth og Siw (Kenneths samboer, red.anm.) og andre på torsdag og dra på trening om kvelden, er likevel vanskelig å forstå dersom han like før hadde drept Linda og fraktet bort liket.
At han kunne forbli på Inndyr natt til fredag, mens andre lettet etter Linda, og senere viste så liten interesse og engasjement for ettersøkningen, dersom han ikke hadde tatt livet av henne, er også uforståelig. Han måtte skjønne at uansett om Linda hadde forhatt han med hensikt, så ville hun ikke latt Kenneth og egen familie leve i uvisse. Tiltalte har videre lagt for dagen en bemerkelsesverdig liten interesse for politiet etterforsking og resultatene av ettersøkingen. Tiltaltes adferd er påfallende, særlig etter at det var gått en viss tid etter at Linda var forsvunnet. Adferden kan dog ikke tillegges vesentlig vekt.
Tiltalte har ringt to sextelefoner og en samlivstelefon på fredag morgen og kveld. Han gjorde, etter rettens vurdering, seksuelle tilnærmelser til Irene Tvenning umiddelbart etter at han kom ut fra avhøret på lensmannskontoret natt til fredag. Han inviterte henne også til å overnatte hos han dersom hun ikke fant venninnen hun skulle overnatte hos. Han gjorde videre, etter få dager, seksuelle tilnærmelser til Monica Taftøy Bjørkli. Tiltalte benekter tilnærmelsene og kan ikke huske eller forklare telefonene.
Retten finner det vanskelig å trekke noen entydig konklusjoner av denne adferden. Dersom han visste at Linda var død, kan den ses som et forsøk på å orientere seg bort fra henne. At det skjer bare timer og dager etter at hun er død, er dog vanskelig å forstå. Trodde han at hun hadde forlatt han bevisst for å straffe han, kunne dette være en måte å gjøre ”gjengjeld”.
Tross en del adferd som er vanskelig å forstå, finner retten ingen grunn til å betvile tiltalte, når han beskriver sitt savn etter Linda. Dersom han har tatt livet av henne, må det øyensynlig ha skjedd som en impulshandling. De er ingen grunn til å tro at tiltalte ønsket slutt på forholdet til Linda, og derved vil han selvsagt ha sorg og savn etter henne, uavhengig om han selv har forvoldt hennes død eller ikke.
Retten har vanskelig for å se motivet for at tiltalte har drept Linda. Mest nærliggende må det søkes i den uenighet som tiltalte forklarer oppsto dem imellom om fremtidsplanene. Men denne uenigheten i seg selv, var selvsagt på ingen måte av en slik karakter at det normalt skulle kunne forklare en drapshandling. Tiltalte har ikke tidligere lagt for dagen noen voldelige tendenser. Ingen har forklart at de tidligere har overvært heftige krangler mellom tiltalte og Linda, dog med et visst forbehold for Liv-Bente Pedersen i leiligheten ovenpå. Alle beskriver at de hadde en svært tett og nær kontakt. Intet tilsier at det ble nytt noe alkohol eller andre rusmidler.
Ved ransaking på Inndyr i forbindelse med pågripelsen i juni 2001, ble det funnet og beslaglagt et notat håndskrevet av tiltalte antakelig da han var på aspirantkurset sommeren 2000. Det er skrevet delvis på norsk og delvis på engelsk og det engelske kan være tatt fra, eller inspirert av, andre litterære tekster. Den norske delen går mer direkte på tiltaltes opplevelser og følelser. Her står det blant annet:
”Hver dag måtte han ligge å tenke på om han i det hele tatt skulle stå opp. Lete etter en grunn til å fortsette. Det var alltid det samme svaret. Håpet. Hans håp om at hun ikke lengere elsket han, at det var derfor hun dro og sånnsett var i livet. Det var det eneste han hadde å klamre seg fast til. Ingen kunne se det på ham. Han lot dem ikke se. De kunne ikke hjelpe ham. Det eneste de hadde å tilby var medlidenhet, og det var det sjelden noen hjelp i. Den eneste som kunne hjelpe var hun, men hun var ikke der. Hjertet var dødt, men det hadde ikke sluttet å slå. Det døde den dagen hun forsvant. Hun tok det med seg da hun dro. Han ville gitt sitt liv for at hun skulle leve, men fikk aldri sjansen. Han lurte ofte på om deres kommende barn var en gutt eller jente. Han håpet barnet ble lik moren.”
Retten legger til grunn at dette er skrevet av tiltalte uten noen tanke om at det skulle kunne tjene som bevis i saken. Verken førstestatsadvokat Fornebo eller forsvarerne var klar over notatet før Fornebo ble oppmerksom på det under hovedforhandlingen og forsvareren fremla det for retten.
Retten finner at notatet innholdsmessig kan trekke både i retning av tiltatles skyld og uskyld, men mest beskriver tiltalte den situasjonen at Linda har forlatt han, men er i live. Har tiltalte tatt livet av Linda, kan notatet ses på som en måte å skrive om historien, men retten finner at dette beviset mest nærliggende bidrar til å skape tvile om tiltalte har drept Linda.
Av andre momenter som med sannsynlighet peker mot tiltalte, nevnes blant annet at han etter natt til 1. juni, valgte å sove på sofaen i stedet for i sengen og at Anita Didriksen mener at savnet et sett sengetøy da de ryddet ut av leiligheten.
Dersom Linda forlot leiligheten, finner retten det usannsynlig at det har vært med planer om et lengre fravær. Hun lot for eksempel mobiltelefonen og lommeboka ligge igjen og tok heller ikke med annet som ville vært naturlig ved et lengre fravær, for eksempel toalettsaker, ringer etc.
(…)
Retten har særdeles grundig gjennomgått alle bevisene ovenfor samt andre beviser som ikke er uttrykkelig nevnt. Rettens enkelte medlemmer kan ha vurdert og vektlagt enkeltbevisene noe forskjellig, det samme gjelder oppsummeringen nedenfor. På tross av slike ulikheter eller nyanser i vurderingene, er samtlige av rettens medlemmer enige om de fleste vurderinger. På en del punkter og i konklusjonen, har imidlertid retten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, rettens formann Gunnar Lind, juridisk fagdommer Maren-Elisabet Nilsen-Nygaard og meddommerne Odd Paulsen og Tone Øwre, finner at åpenbart tunge beviser, med stor styrke taler for tiltaltes skyld. At ingen med noen grad av sikkerhet har sett Linda forlate leiligheten, er vesentlig. Det samme gjelder ikke minst det sammentreff av omstendigheter, som skal til for at linda, i tillegg til å gå ut av huset, skal ha truffet på noen som deretter av en eller annen ukjent grunn har tatt livet av henne. Tiltaltes skyld understøttes også av en rekke andre momenter, slik det fremgår av redegjørelsen foran.
Rettens flertall finner på den annen side at det er muligheter, ut over det rent teoretiske, for at Linda kan ha forlatt leiligheten omkring det tidspunkt tiltalte har forklart, uten at det har vært mulig å etterspore noen sikre vitneobservasjoner. Selv om sannsynligheten er svært liten, kan den ikke helt ses bort fra.
Rettens flertall kan heller ikke helt utelukke muligheten for at Linda har forlatt leiligheten omkring det tidspunkt tiltalte har forklart, uten at det har vært mulig å etterspore noen sikre vitneobservasjoner. Selv om sannsynligheten er svært liten, kan den ikke helt ses bort fra.
Rettens flertall kan heller ikke helt utelukke muligheten for at Linda har forlatt leiligheten, ikke for å gå på kiosken slik tiltalte forklarer, men i sinne etter krangelen, eventuelt i desperasjon eller fortvilelse. Retten kan da heller ikke utelukke at hun i en slik sinnsstemning, eventuelt på vei til kiosken, kan ha støtt på noen som deretter har tatt henne med, for eksempel i en bil, og sener tatt livet av henne.
For tvil om tiltaltes skyld taler, slik rettens flertall ser det, blant annet at det er vanskelig for retten å finne et tilstrekkelig motiv for at tiltalte skal ha tatt livet av Linda. At de to var uenige og kranglet om valg av bosted, gir normalt ikke motiv for drap. Særlig ikke blant to nyforelskede personer som ikke tidligere har lagt for dagen voldelige tendenser og uoverlagte handlinger. Linda var ifølge tiltalte den person som hadde kommet han nærmest, og det kan ha gjort han ekstra sårbar for kritikk fra henne. Ifølge tiltalte brukte hun skjellsord mot han, og truet med å bryte forholdet og nekte han å ha kontakt med barnet de ventet. Krangelen kan ha kommet ut av kontroll; tiltalte kan ha kommet i sterk affekt og med ukontrollerte handlinger til følge, eller det kan ha foreligget andre motiver eller handlinger. Dette siste kan ikke utelukkes, men retten åpner da for handlingsforløp som det ikke er konkret bevismessig dekning for.
Dersom tiltaltes skal dømmes, må det også forutsettes at han som 18-åring mentalt og med tilstrekkelig årvåkenhet og klartenkthet, har klart å gjennomføre en dekkoperasjon med å frakte bort og gjemme liket, og gi alternative forklaringer, uten på et eller annet vesentlig punkt å trå feil eller blir avslørt ved en tilfeldighet. Ingen har med sikkerhet sett han frakte bort liket. Han hadde ingen merker i ansiktet av kamp, for eksempel kloremerker, og antakelig heller ingen slike merker på overkroppen.
Tiltaltes beslaglagte notater er også et moment som har medvirket til å skape tvil om at tiltalte er gjerningsmannen.
Disse usikkerhetsmomenter, og andre, ville etter rettens flertalls mening vært oppveiet, dersom det for eksempel med tilstrekkelig sikkerhet kunne konstateres at Linda ikke hadde vært utenfor leiligheten 1. juni, eventuelt at det forelå ytterligere bevis som underbygger tiltaltes skyld.
Rettens flertall finner at man er svært nær grensen for at det foreligger kun en teoretisk tvil. Men når tilstrekkelig visshet ikke kan tilveiebringes må tvilen komme tiltalte til gode. Rettens flertall finner derfor at tiltalte må frifinnes.