Derfor ble Narvik republikanernes triumfby

I år er det 200 år siden vi fikk vår grunnlov. Den gangen i 1814 var vi fortsatt i union med svenskene, og det helt fram til 1905 da vi endelig kunne feire vår selvstendighet. Men hvilken statsform skulle vi ha? Monarki, med en konge av Guds nåde, eller republikk, ledet av en president valgt av folket.

Folkeavstemming

Spørsmålet skulle avgjøres ved folkeavstemming, og den 12. og 13. november 1905 gikk folket til valgurnene.

Det vil si alle stemmeberettigede menn over 25 år. Kvinnene hadde fortsatt ingenting de skulle ha sagt. Dette var åtte år før det ble innført alminnelig stemmerett i Norge.

Mange talte for monarkiet, særlig i de store byene sørpå. Men i Narvik, som den gangen var den største byen i Nordland med 939 stemmeberettigede, var det klart flertall for republikk.

Av de 571 avgitte stemmene, hvorav 566 ble godkjent, stemte 322 nei til monarkiet, mens 244 stemte ja. Det utgjorde et flertall for republikken med 56,9 prosent.

Arbeiderbevegelsen

Mye av forklaringen på resultatet i Narvik skyldtes at arbeiderbevegelsen sto sterkt i Narvik, og i arbeiderbevegelsen var det stor motstand mot monarkiet. Det samme var tilfellet i Vardø, som også gikk inn for republikk.

Men det var likevel Narvik som ble den store triumfbyen for republikanerne, og til avisa Fremover kom det gratulasjonstelegrammer fra hele landet der Narvik ble utropt til hovedstad i republikken Norge.

– Mange skulle nok ønske seg en lignende oppslutning som i Narvik, for der var det ikke mye «kongefjesk», sier professor i historie ved Universitetet i Nordland, Steinar Aas.

Norsk-svensk forbrødring

Et annet vesentlig poeng knyttet til resultatet i Narvik er ifølge Steinar Aas den sterke forbrødringen mange følte til våre svenske naboer.

– Sankthanshelga 1905 ble det arrangert et stevne i Narvik der folk fra den norske og svenske arbeiderbevegelsen møttes i forbrødring og fredelig sameksistens. Det var enighet om at unionen var blitt til fordi «maktbegjærlige fyrstehus og deres håndgangne menn hadde villet det». Nå ville man fjerne kongemakta sammen, sier Steinar Aas.

Men republikanerne i Narvik var splittet i sitt syn på samkvemmet med svenskene på grunn av unionskonflikten. Da norske skoleelver skulle reise på besøk til Kiruna den samme sommeren valgte flere av foreldrene å holde sine barn hjemme. Noe redaktøren i Fremover reagerte på.

• Les også: Dette er nordmenn mest stolte over
• Les også: Kungen kommer ikke til grunnlovsjubileet 17. mai

(artikkelen fortsetter under)

«Ikke så hat i de unges sinn»

– Han ønsket å stoppe denne «dumheten som skulle sitte slik i høysetet blant motstanderne av denne skoleturen. Og at de voksne ikke skal så hat i de unges hjerter.» Det var en dobbelthet i Narvik-folkets nei til monarkiet, man så nødvendigheten av felles forbrødring ved å ta vare på de gode relasjonene man hadde over landegrensene, men samtidig ønsket man ikke lenger noen union.

På Sør-Helgeland var republikanerne også i sterkt flertall, men av litt andre årsaker enn i Narvik. Her var det bondesamfunnets tanker og holdninger som slo ut i full blomst. Særlig i Hattfjelldal, der 85,1 prosent av de stemmeberettigede sa ja til republikk og nei til kongedømme. Også i Bindal sto republikanerne sterkt, med ordfører Peder Olsen Dybvik i spissen.

Hjem med nye liberale tanker

Peder hadde gått på landbruksskole og folkehøgskole i Trøndelag, og kom hjem til Bindal med nye liberale tanker om framskritt og uavhengighet. Hos Peder var ikke disse ideene forenelig med en konge av Guds nåde.

Peder Olsen Dybvik ville til og med ha bort kristendomsundervisningen i skolen. Han hadde åpenbart et halvhjertet forhold til kirka, og mente blant annet at konfirmasjonsundervisningen var bortkastet tid, med overhøring og konkurranse blant elevene i hvem som visste mest om hva som sto i kristendomsboka.

Noe han betraktet som håpløst og absurd.

– Nei, skulle man ha konfirmasjonsundervisning mente Peder at guttene burde lære seg skomakeri, for nesten alle hadde altfor dårlig fottøy. Og jentene burde lære seg å spinne, veve og sy. Og ta vare på klærne til folk, forteller lokalhistoriker i Bindal, Olav Håkon Dybvik.

De liberale, for ikke å si radikale ideene til ordfører Peder Olsen Dybvik hadde tydeligvis stor gjennomslagskraft i Bindal. Peder, som var onkel til Olav Håkon Dybviks far, etterlot seg blant annet ei bok om den franske revolusjonen. Ei bok som ikke bare var gjennomlest, men regelrett utslitt.

– Boka har åpenbart vært til stor inspirasjon for Peder og hans politiske grunnsyn om republikkens framtid, sier Olav Håkon Dybvik.

Klart flertall for monarki i Bodø

I Bodø derimot, som den gangen var Nordlands nest største by etter Narvik med 773 antall stemmeberettigede, var det stor stemning for kongedømmet. Av de 601 godkjente stemmene, sa 524 ja til monarki, mens 77 stemte for republikk. Også i Lofoten var det klart flertall for monarki.

– Det var to helt forskjellige kulturer i Narvik og i Bodø. Republikken hadde ingen sjanse i handelsmannsveldet Bodø. Der var det monarkiet man ønsket. Det samme opplevde vi i Lofoten og Vesterålen, men særlig i Lofoten, der det var vanskeligere for nye politiske strømninger å komme inn, sier historieprofessor Steinar Aas.

Mye av dette henger sammen med den posisjonen autoritetene hadde i disse kystsamfunnene.

(artikkelen fortsetter under)

Patriarkatsamfunn

– Her snakker vi om patriarkatsamfunn, eller et nessekongevelde der folk gjør som man blir bedt om. Derfor tar det en stund før nye politiske bevegelser får innpass i disse delene av Nordland, sier Aas.

Stemningen for monarkiet ble sterkere jo lenger sørover man kom, men i Vest-Agder og i Telemark var motstanden merkbar. Avisa Varden i Skien gikk på lederplass hardt ut mot kongedømmet.

– Selvfølgelig er da også republikken den for vårt opplyste folk verdigste statsform. Det arvelige monarki kan aldri bestå prøven på logikkens vekt. Det er en absurditet at man skal fødes til den høyest representative stilling i staten. Thi det forholder seg ingenlunde således at den der fødes til kongeverdigheten alltid får de dertil fornødne egenskaper i vuggegave.

Nesten en fjerdel sa nei

Resultatet av folkeavstemmingen viste at et klart flertall hadde stemt ja til kongedømmet. 259.563 norske menn over 25 år sa ja til monarki, 69.264 sa nei, og ville ha republikk.

Og prins Carl av Danmark ble kong Haakon den VII. Han pakket kofferten, og tok med seg sin dronning Maud og den unge kronprins Olav på flyttelasset fra Danmark til Norge. Den 25. november talte den nye kongen til det norske folk.

– Kallet ved det norske folks tillit til å være Norges konge, vil jeg sette all min vilje og alle mine evner inn på arbeidet for å befordre Norges velferd og lykke. Men forutsetningen for dette, mitt arbeide skal lykkes, er jeg til å regne på det norske folks tillit og støtte. Dermed ber jeg dem mine herrer, alle etter evne, hver i sin stilling å yde meg. Så vil vi tillitsfullt se framtiden i møte. La oss samles i et leve Norge.

Ny folkeavstemming?

Spørsmålet om kongehusets berettigelse i landet vårt vil alltid bli stilt, men bare ei ny folkeavstemming vil vise om motstanden mot monarkiet er like sterk som i 1905 da nesten 25 prosent av norske menn over 25 år sa nei. Hva kvinnene ville ha stemt den gangen får vi aldri svar på, for de fikk ikke stemmerett før i 1913.

For bare noen dager siden holdt kong Harald sin nyttårstale til det norske folk. Som hans far, kong Olav gjorde det, og hans bestefar kong Haakon. Alle tre, i sin opprinnelse, konger av Guds nåde.