– Hva slags mor har jeg vært når begge barna mine gjorde det? Det har jeg tenkt litt på, men jeg har måttet slå det fra meg, sier Monica Vassbotn.
– Jeg vet jeg gjorde mitt beste, og var tilstede i livene deres. Det har hjulpet meg i sorgen.
Hun har hatt mange spørsmål, men vet at hun aldri vil få svar på alle. Hun har bestemt seg for å være helt åpen, for erfaringen hun har kan kanskje hjelpe andre. Det har hun selv erfart.
For fire år siden feiret de det som skulle bli den siste jula med hele familien på fire sammen. Nå går det mot nok ei jul uten guttene.
– Disse bildene er jeg så glad i. Se hvor fine de er!
To smågutter leker i sofaen med et smil om munnen. Pyntet opp i dress til julefeiring. Ferieturer til varmere strøk. To stramme karer i slutten av tenårene på ei strand.
– Fredrik og Magnus var to fantastiske gutter. De var veldig fine, ikke bare utvendig, men innvendig også. De var snill og god, og alltid hyggelig og imøtekommende i møte med andre. Vi var nær, det har vi bestandig vært. De var verdens fineste gutter.
Men tida med Magnus og Fredrik ble så altfor kort. Hun hadde hatt verdens viktigste jobb som mamma.
– Jeg følte meg så fattig, verdiløs. Det var tap av så mange roller. Først og fremst morsrollen. Jeg blir aldri bestemor eller svigermor. Hvem er jeg nå uten de rollene?
Slalåmulykken
Det var en solfylt vinterdag i mars 2017 at livet brått tok en brå helomvending. Begge guttene hennes hadde dratt med kompisgjengen til alpinbakken i Vestvatn utenfor Bodø. De skulle stå på slalåm.
Men Magnus mistet kontrollen i bakken og kjørte inn i et tre. Noen få uker etter fikk han vite at han aldri ville klare å gå igjen.
– Da tok de fra Magnus håpet. Da sa han: «Om det blir sånn, så tar jeg livet mitt». Det var ham jeg var redd for den helga, forteller Monica.
Den uvirkelige telefonen
For mens de var i Trondheim på sykehus, var eldste sønn Fredrik hjemme i Bodø. På sykehuset fikk de en uvirkelig telefon. Fredrik hadde tatt livet sitt. Han ble 22 år gammel. Den eldste sønnen hennes hadde slitt med depresjon i oppveksten.
– Jeg frøs helt til is. Alle følelsene slo seg av. Da var det bare Magnus og meg i Trondheim. Vi var langt vekke fra familie og venner, forteller Monica.
Det var mange ulike følelser som dukket opp når enda ei krise rammet dem. Også for den yngste sønnen, som da var 20 år gammel.
– Magnus sa etter hvert at han var sint på Fredrik for det han gjorde. For da kunne ikke han gjøre det samme mot oss. Magnus var glad i livet, men klarte ikke å leve livet slik det ble. Han slet med sorgen etter å ha mistet sin storebror, og med å godta livet som ryggmargsskadet i rullestol. Han kjempet hardt i to år, men så ble det for mørkt, sier Monica.
I mars 2019 tok også han livet av seg. Som broren rakk han bare å bli 22 år gammel.
Er det mulig å leve videre?
Hun fortalte til Avisa Nordland at hun ikke lenger var redd for noe, for det vondeste hadde allerede skjedd. Håpet er at åpenheten kan være til hjelp for andre som har det tungt.
– Det var vanskelig å finne en mening i det å gå videre. Jeg gikk inn i en eksistensiell krise, og livet ble endret for alltid.
– Da jeg mista Fredrik fikk jeg et stort behov for å møte noen andre som hadde mistet barnet sitt i selvmord. Jeg måtte bare se at de hadde overlevd, sier hun.
For henne har det vært viktig å være åpen om det som har skjedd. I fjor var første jula uten noen av guttene.
– Nå vet jeg hvordan det ser ut i mørket, og min vei videre ble å finne noe som var større enn meg selv. Svaret på det ble nettopp det å hjelpe andre.
Vil hjelpe andre
Hun fikk selv god hjelp fra det kommunale kriseteamet i Bodø. De hjelper folk som har blitt truffet av en livskrise. Slik som Monica opplevde.
Nå er hun en del av kriseteamet som rykker ut når det forferdelige skjer.
Både psykiatrisk sykepleier og nestleder Klara Madsen og prest Odd Eidner i kriseteamet setter stor pris på at Monica vil bruke sin altfor dyrekjøpte erfaring.
– Jeg forstår at det å miste egne barn er det verste som kan skje, og at det å miste de i selvmord er en enda større belastning. Man vet derimot ikke hvordan det kjennes uten å ha opplevd det selv. For mennesker som opplever å miste nære og kjære i selvmord, vet jeg at det betyr noe mer, og noe annet å få snakke med andre som har opplevd det samme, sier Madsen.
Og kanskje er det svaret på hvorfor hun klarer å stå oppreist. Hun har funnet en mening.
Hjemme i Bodø forbereder hun jul sammen med mannen Håvard. Han kom inn i livet til guttene da de var små og var som en far for dem.
– Det er ikke den gleden man har hatt før opp mot jul. Det blir aldri det samme. Men man må gjøre det beste ut av det, sier Håvard Wasseng Gerhardsen.
Sammen har de måttet finne en vei videre uten guttene og støtte hverandre. De har lært seg å ikke bruke tid på bagateller. Nå vil Monica Vassbotn bruke livet til noe som gir mening.
– Jeg har fått ei erfaring og kunnskap som ingen ønsker. Men når jeg først har fått den vil jeg bruke den for å hjelpe andre.
Og på nyåret fyller hun på med mer relevant kunnskap. Da starter hun på videreutdanning i sorgarbeid på Universitetet i Bergen.
NRK har vært i kontakt med faren til guttene. Han bærer også på en stor sorg, og synes det er fint at guttenes mor forteller denne historien.