Rundt i Norge sitter det tusenvis av asylsøkere på langtidsventing. Norges lengste mottaksopphold var på 25 år, han døde uten å få opphold. I Svolvær har mange vært i mottak i mer enn tolv år.
– Vi vet nesten ikke at de er her, men likevel går de rundt i lokalmiljøet, langt på overtid, sier Lucjan Golas.
Han er en av flere i lokalmiljøet som nå har gått sammen i ei støttegruppe som vil rette oppmerksomhet mot de lengeværende asylantene.
Han mener at samfunnet setter disse menneskene i et slags glassbur.
– Den tanken om at noen må sitte å se på hvor bra vi har det, uten å kunne delta er uholdbar, sier Golas som opprinnelig er fra Polen, men har blitt norsk statsborger.
Lucjan Golas ble først kjent med noen av dem som bor her for ni år siden, og syntes da det var uholdbart at de måtte bo her, uten å vite hvor lenge de skal være her. Ni år senere er de kommet akkurat like langt.
Foto: John Inge Johansen14 år på vent
Inne på mottaket i Svolvær i et rundt 15 kvadratmeter stort dobbeltrom bor Samson Kassaye fra Etiopia. Han kom til Norge i 2003 og fikk to negative vedtak på sin søknad om asyl.
På samme tid behandlet utlendingsnemnda rundt 200 saker fra Etiopia. Kun fire fikk medhold.
Etter andre gangs behandling og endelig avslag mister de arbeidstillatelsen i Norge, og får 890 kroner fra staten to ganger i måneden for å leve av.
Vanskelig å nå fram
– Etter mitt andre avslag fikk jeg advokat i NOAS (Norsk Organisasjon for Asylsøkere) og prøvde å ta kontakt med nemnda for å legge fram bevis for at jeg har utført politisk arbeid i Norge via en blogg. Men det nytter ikke, sier Kassaye.
Han viser oss rundt i det lille tomannsrommet. En pappeske fra en mikrobølgeovn gjør nytten som nattbord, ellers er det møblert med et salongbord og to senger. Det er det hele. I sengen spiser Kassaye sine måltider, og det er her han ligger og sover hver dag fram til klokken tolv.
– Jeg går på biblioteket, jeg spiser noen få måltider om dagen og så legger jeg meg igjen for å vente på neste dag. Det er ikke noe liv, men det er det livet jeg har, sier han.
I en rapport fra Landinfo, som skal gi et bilde på hva etiopiere kan risikere ved en eventuell tvangsretur, står det blant annet følgende:
– Gjør for lite
Kjersti Ryan har tidligere har vært med å organisere teltaksjon da samtlige etiopiere ble kastet ut av mottakene i 2004.
Kjersti Ryan forsøker å få satt søkelyset på den usynlige gruppa. – De er helt alene og vi håper at dette kan være starten på ei synliggjøring av dem. Vi kan ikke ha noen i våre nabolag som har det sånn som dette, så her må vi brette opp ermene og gjøre noe, sier hun.
Foto: John Inge Johansen– Jeg er litt skamfull på egne vegne over at man ikke har grepet godt nok tak i denne situasjonen de siste årene. Det har blitt en avmaktsfølelse på grunn av den situasjonen som er i Norge i dag og forholdet til flyktninger, sier hun.
Ifølge VG er det anslagsvis 3000 ureturnerbare asylsøkere i Norge. Totalt på norske mottak sitter det ved utgangen av februar 2017 rundt 11500 asylsøkere.
Både Venstre og KrF har engasjert seg i saken, og da den sist var oppe til diskusjon på regjeringsnivå ville begge støttepartiene forhandle med regjeringen – det lyktes ikke.
SVs Karin Andersen sa til VG den gang at Norge er i en særstilling med å ikke finne en form for permanent løsning for denne gruppen. 23 av 27 EU-land har vedtatt permanente løsninger.
