NRK Meny
Normal

Lokale entreprenører tjente store penger på slavearbeidet på Nordlandsbanen

Rundt 30 norske selskaper deltok i bygginga av Nordlandsbanen under krigen og tjente store penger. – De ønsket å hente ut fordelene uten å ta de moralske kostnadene, sier historiker, som nå forsker på denne lyssky geskjeften.

Ranabygg, et selskap som ble etablert under krigen og lagt ned like etter krigen.

TJENTE GODE PENGER: Et av de lokale selskapene som tjente gode penger på byggingen av Nordlandsbanen, var Ranabygg. De leverte blant annet brakker som krigsfangene bodde i. Ranabygg ble lagt ned like etter krigen.

Foto: Privat

– De ble lokket av god fortjeneste. Tyskerne betalte godt, sier historieprofessor Hans Otto Frøland ved NTNU.

Nordlandsbanen, eller Polarbanen som tyskerne kalte den, var ett av de største byggeprosjektene i Norge under andre verdenskrig. 13.000 sovjetiske og ukrainske krigsfanger jobbet som slaver for å bygge Nordlandsbanen for de tyske okkupantene og NSB.

Arbeidet med å bygge jernbanen skjedde stort sett med håndkraft, hakke og spader var de vanligste redskapene. Krigsfangene ble behandlet som slaver, og ble sultet, slått, sparket, torturert, skutt og drept. 13.700 av dem døde i fangenskap på ulike anlegg i Nord-Norge.

30 bedrifter

Tyskerne gjorde hver åpning av en jernbanestrekning til en propagandaforestilling

Tyskerne gjorde hver åpning av en jernbanestrekning til en propagandaforestilling. Her fra åpningen av Elsfjord stasjon på Nordlandsbanen i mars 1941. Lokomotivet var pyntet med hakekors for å vise hvem som hadde fått fart på jernbaneutbyggingen.

Foto: Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket

Et 30-talls norske entreprenører inngikk kontrakter med tyskerne i forbindelse med bygginga av Nordlandsbanen under krigen. Nå er professor i historie ved NTNU, Hans Otto Frøland i gang med å finne hvorfor de inngikk kontrakt med nazistene.

– Profitt var en ting. Men samtidig brukte også tyskerne pressmiddel. Det finnes eksempler på trusler. Dersom de ikke ble med, så ville tyskerne ta beslag i redskapene deres, sier Frøland.

Store pengesummer

Dunderland fangeleir i Rana

DUNDERLAND FANGELEIR: Det bodde 40 fanger i hver av disse fangebrakkene. Da krigen var slutt var det over 400 fanger her. 300 av dem var syke på grunn av underernæring og dårlig behandling. Mer enn 100 kunne ikke gå.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Et av de lokale selskapene som tjente gode penger på byggingen av Nordlandsbanen, var Ranabygg. I 1943 har de 260 ansatte, og de leverer blant annet brakker som krigsfangene bodde i.

Marte Langstrand, som har skrevet masteroppgave om krigsprofitørene, forteller om store summer i datidens pengeverdi.

– Etter krigen lå den totale omsetningen til Ranabygg på totalt 16 millioner kroner. 4,9 millioner kroner av dette, var basert på arbeid som ble utført i blant annet fangeleirer. Resten var for bygging for NSB. Det er store tall, sier Langstrand.

Brukte ikke krigsfanger selv

Hans Otto Frøland, NTNU

En viktig grunn til at vi vet mer om disse krigsprofitørene er at mye kildemateriale er blitt tilgjengelig de siste åra. – Særlig viktig er Landssvikarkivet. Det gir oss bedre adgang til å forstå bedrifters motivasjon til å inngå samarbeid med okkupasjonsmakta, sier Hans Otto Frøland.

Foto: Kari Skeie / NRK

Ingen norske selskaper brukte krigsfanger selv, men det er ingen tvil om at de visste hva som foregikk, ifølge historieprofessor Hans Otto Frøland.

– De norske bedriftene og deres arbeidere så krigsfangene og var i kontakt med dem. De kunne observere hva som skjedde, og visste at sovjetiske krigsfanger ble behandlet brutalt. Det er det mange vitneutsagn om.

Frøland tror mange norske selskaper som samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten følte at det var problematisk.

Ble ikke dømt

Rundt 13000 sovjetiske krigsfanger deltok

Jernbane nordover var et av Hitler sine store prosjekter her til lands og beskrives som ett av de mørkeste kapitlene i vår krigshistorie på grunn av den brutale utnyttelsen av flere tusen krigsfanger.

Foto: Foto utlånt av Michael Stokke

– Men ikke så problematisk at det etablerte energi og kraft til å komme ut av kontraktene. De ønsket å hente ut fordelene uten å ta kostnadene og da tenker jeg på de moralske kostnadene. Altså at dette er et kriminelt regime som behandler særlig krigsfanger, men også tvangsarbeidere særlig dårlig. Det viser seg likevel at bedriftene evnet å leve med denne situasjonen og de ble heller ikke dømt for det under rettsoppgjøret etter krigen, sier Frøland.

Etter krigen ble alle bedriftene undersøkt av politiet og landsvikmyndighetene, men veldig få ble tiltalt og enda færre fikk tunge straffer.

– Undersøkelsesmyndighetene vurderte de aller fleste dit at de ikke hadde begått landssvik. De som ble dømt hardest var de som hadde tjent veldig mye penger samtidig som eierne eller ledelsen var medlem av NS, sier Frøland.

Dømt, men senere frikjent

Marte Serine Langstrand

– Jeg synes all historie som man forsøker å skyve under en stol er spennende. Denne historien har også lokal betydning. Ranabygg er et selskap som har operert og vært synlig her i området. Det å gå ned på et lokalt nivå og ikke bare se på de største bedriftene er viktig, sier Marte Langstrand.

Foto: Kari Skeie / NRK

Under krigsoppgjøret ble Ranabygg først dømt, men senere frikjent, forteller Marte Langstrand.

– I den første rettssaken ble de dømt skyldig på alle punkter. Dommen ble anket og deretter ble selskapet frikjent.

Da hun studerte vitneutsagnene i rettsprotokollene fant hun ingen uttalelser som omhandlet fangeleirene.

– Jeg tror det har vært et tema de ikke ønsker å snakke om. Det er mulig at de har fått beskjed fra sine forsvarere om at dette holder dere lokk på såfremt ingen spør dere konkret. Men jeg tror også at det kan ha vært en kilde til stor skam. Det er ingen ikke tvil om at de har hatt negative tanker om sin egen virksomhet.

Slik bodde fangene som bygde jernbane på Saltfjellet

Slik bodde fangene som bygde jernbane på Saltfjellet – i brakker med senger i tre etasjer, der lå de syke, slitne og sultne tett innpå hverandre i denne leiren som ble kalt Bjørnelva. Verst var det når vinterstormene og kulda satte inn.

Foto: Leiv Kreyberg, Riksarkivet

Et argument var at hvis ikke de hadde bygd fangebrakker så ville fangene blitt lagt i snøen.

– Så kan man diskutere om det er lov å ta dette som et godt argument for å bygge brakker til fanger. Det sier noe om hvordan de tenkte rundt arbeidet de gjorde, om den historien de må fortelle seg sjøl for å legitimere det de har gjort.