Linn måtte transplantere seks organer i buken – ett år senere besteg hun den mektige Stetinden

Linn Brattli Isachsen har alltid elsket naturen og fjellene, men kjente allerede som fjortenåring at ikke alt var som det skulle med kroppen hennes.

Hun raste ned i vekt og mange trodde nok at hun hadde spiseforstyrrelser. Men Linn slet med kroppen. Til tross for det, fortsatte hun sin aktive hverdag.

– Jeg ville være som de andre, og ikke skille meg ut. Men så klarte ikke kroppen mer, og jeg måtte til lege og etter hvert opereres.

Da hun var nitten fikk hun svar på hva det var som feilet kroppen hennes. Det viste seg at hun hadde tarmsykdommen Crohns.

Den alvorlige sykdommen gir kroniske betennelser i mage-tarmkanalen (se faktaboks).

Fikk en datter

Linn ble operert flere ganger, men betennelsen bare fortsatte å komme tilbake.

Bare en sterk vilje gjorde at hun på mirakuløst vis klarte fullføre psykologutdannelsen, på normert tid.

– Underveis, både på UNN og fra senga på Nordlandssykehuset, har jeg sett ut av vinduene og ønsket meg ut og opp i fjellene.

Men med en kropp som ikke fungerte var det ikke mulig.

Heller ikke det høyeste og såreste ønsket i verden, lot seg oppfylle. Det å få være en aktiv mamma for datteren, Sophie på nå åtte år.

– Det var da jeg fikk datteren min i 2010 at sykdommen virkelig forverret seg, beskriver Linn.

Kasta opp i søvne

Linn hadde etter hvert operert bort så store deler av tarmen at hun ikke lenger kunne drikke, eller spise selv.

– Jeg kasta opp mange ganger i døgnet – også i søvne. Jeg var helt avkrefta, og klarte så vidt å komme meg over gulvet hjemme.

Linn Beate Brattli Isachsen er 176 cm høy, og veide på sitt dårligste bare 40 kilo. I fjor vår var det utenkelig at hun skulle komme seg ut og opp i fjellet.

Men hun drømte om å bestige Stetinden, et landemerke i nord. 1392 meter rett opp fra havet i Tysfjord kommune.

Et døgn lang operasjon

Linn måtte vente lenge, med utredninger både i Norge og i utlandet før en operasjon kunne bli realitet. Til slutt ble hun henvist til Sahlgrenska Universitetssykehus i Göteborg, hvor de har best kompetanse i Norden på dette området.

– Jeg skulle få transplantert magesekken, tolvfingertarmen, leveren, bukspyttkjertelen, tynn- og tykktarmen på en gang.

En veldig stor operasjon som tok bortimot ett døgn. Forsommeren 2017 ble Linn operert, og fikk bytta ut alt i bukhula, bortsett fra nyrene.

– De fjerna til og med milten og for å få plass til de nye organene. Jeg fikk rett og slett en helt ny svensk motor, smiler Linn.

Alle organene kom fra ett menneske. En transplantasjon hun ikke hadde klart seg uten.

Skulle Linn nå få livet tilbake?

Hårete mål

Det var først da hun våknet to døgn etter den 24 timer lange operasjonen at hun våget å håpe på fremtida.

– Da startet fremtidsplanlegginga. Og det er det målet med å bestige Stetinden handler om, det å kunne ta livet og kroppen tilbake.

Linn ville gå på ski og hun ville bestige fjell. Men det første hinderet var å følge datteren på lekerommet da hun kom på besøk til henne på sykehuset i Göteborg.

– Dattera mi kom to og ei halv uke etter transplantasjonen. Jeg ble ganske fortvilt over at jeg ikke hadde kapasitet til å ta meg av henne. Jeg har alltid hatt veldig høye forventninger til meg selv. Men jeg ser jo nå at hverken hun eller andre hadde noen forventninger til meg.

– Følte meg fri som fuglen

I august, ett år etter operasjonen, fikk hun endelig drømmen sin oppfylt: Å bestige Stetinden, 1391 meter hver havet.

– Når jeg først kom opp på toppen glemte jeg at jeg hadde nådd målet, da tok utsikten meg helt fullstendig. Vi så hele Lofotveggen, og jeg følte meg fri som fuglen.

Man kan spørre seg for en hvorfor utsette seg for fare når man først har overlevd, men det tenker ikke Linn på:

– Det er farlig å leve! Vi skal alle dø og man vet ikke hvor lenge man får leve. Da er det viktig å fylle livet med mest mulig opplevelser, så man har noe å tenke på når man ikke lenger har muligheten.

Opplever at dørene åpner seg

– Er det noe du ikke kan gjøre nå?

– Nei, "the sky is the limit, smiler hun. Jeg har sikkert godt av å møte litt motstand, men det får jeg ta når det kommer. Nå lever jeg her og nå, livet har alltid opp og nedturer, så får man gjøre det beste ut av det.

Nå etter lang opptrening, hvor hun har stått på tøffe medisiner, kan Linn endelig spise det hun selv vil, og har ikke lenger de begrensningene sykdommen tidligere har satt på hennes sosiale liv.

– Nå åpner endelig dørene seg for meg.

Føler på et enormt ansvar

Linn føler en stor takknemlighet for at det var en familie som i en dypt tragisk situasjon, som det er å miste en av sine nærmeste, tenkte på andre, og sa ja til organtransplantasjon.

– Jeg føler på et veldig ansvar for å ta vare på den sjansen jeg har fått. Og tenker også på at jeg må forvalte organene på en god måte, ved å ta vare på meg selv.

Linn tenker ofte på de pårørende, både i høytider og hvis hun er på nye steder.

– Da går jeg ofte i kirka og tenner et lys, sier hun og legger til:

– Man blir nok mer bevisst på hvordan man bruker livet sitt. Hva som er viktig her og nå. Målet er å ha det bra med seg selv, da vil de rundt meg også ha det bra. Bagateller blir man bedre til å kutte ut, sier Linn Brattli Isachsen.