For ti dager siden sendte seks advokater et brev til Den norske regjering. De minnet om at det nå er ti år siden Den internasjonale domstolen i Haag vedtok en rådgivende uttalelse om at muren Israel har reist rundt de okkuperte palestinske områdene er et brudd på folkeretten.
Uttalelsen fra advokatene var støttet av Den norske kirke ved Mellomkirkelig råd. Men brevet og muren druknet mediemessig i rakettangrepene fra Gaza.
I morgentimene denne fredagen venter vi med uro og frykt på hvilket omfang den påbegynte israelske aksjonen for å ta ut rakettbaser og tunneler vil få.
Befolkningen vil bære lidelsene
Det foregår åpenbart et høyt politisk spill bak kulissene og en intens kamp om internasjonalt omdømme. Voldens og hatets indre logikk gjør det mulig å "forstå" disse prosessene. Det er vanskelig å spå hva det kortsiktige utfallet vil bli.
En ting står uansett fast: Den palestinske befolkningen vil bære lidelsene, slik de hjerteskjærende bildene fra gutters lek på stranda som endte med bomber og død, vil bli stående som ikoniske uttrykk for, og slik NRKs Sidsel Wold så sterkt rapporterte om i de innledende dagene av den nye opptrappingen.
- Les også:
(Artikkelen fortsetter under)
Hatet mot og demoniseringen av "de på den andre siden", er den ulykkelige konsekvensen av bruk av vold enten det er Hamas sine raketter eller Israels strategiske bombing.
Vegen til en "normalisering" gjennom opphør av terror- og krigshandlinger, er forhåpentligvis kort. Men selv om våpnene tier og den militære volden opphører, vil uroen fortsette. Så lenge Gaza forblir et humanitært katastrofeområde, blir det ikke fred. Det er få tegn som tyder på at Israel ønsker at det skal bli normale, levelige forhold for den palestinske befolkningen som er presset sammen på Gaza-stripen.
– Muren forsteiner konflikten
Og i dette perspektivet kommer brevet fra de norske advokatene om den internasjonale rettsfordømmelsen av muren inn i bildet.
Muren er rettsstridig. Den er en ulykke. Den er ingen løsning. Den skaper ikke fred. Den forsteiner en konflikt. Den geografiske linjen som er valg for store deler av muren, skaper meningsløse økonomiske og sosiale problemer for palestinere i området.
- Les også:
Hvor ødeleggende dette er, har flere besøk hos palestinske medkristne som vårt bispedømme har kontakt med, vist. I tillegg kommer den fornedrende og ydmykende behandlingen de palestinere som har tillatelse til å forlate de okkuperte områdene, daglig blir utsatt for. Det er unødvendig og utålelig.
– Og verst av alt
Sikkerhet skapes ikke ved ydmykelser. Bærekraftig fred skapes ikke ved isolering og undertrykkelse.
Og verst av alt: tilliten til alle ord om en ny framtid undergraves av den pågående oppdelingen av land på Vestbredden. Den israelske bosetterpolitikken er aggressiv og arrogant understøttet av en asymmetrisk logistikk og asymmetriske rammebetingelser. Bare vegsystemet minner ubehagelig mye om Sør-Afrika i apartheidtida. Opplevelsen av å bli behandlet som annenrangs, skaper ikke framtid og håp. Det skaper motstand og hat.
For kirken er dette et ømtålig punkt. I mange kirkelige sammenhenger tolkes Israels nyere historie i et bestemt teologisk paradigme hvor Israel så å si har guddommelig rett på hele det gamle israelske område. Dette sees da gjerne som et ledd i det store endetidsdramaet.
Andre går ikke så langt, men mener Israel har rett til å bruke makt i kampen mot terrorister som truer deres sikkerhet.
- Les også:
- Les også:
Også innad i Den norske kirke er meningene delte.
De av oss som har ansvarlig kontakt med kristne palestinere, slik vi har med Den Evangelisk-Lutherske Kirken i Jordan og Det hellige land, er fortvilet over den nedverdigende form for undertrykkelse palestinere i sin alminnelighet er utsatt for. Dette dreier seg ikke om teologi, men om dehumaniserende og konflikteskalerende politikk.
Profeten Jeremia skrev engang om Guds fredstanker og om framtid og håp. Da jeg besøkte området for første gang for over 20 år siden brukte en fredsaktivist disse ordene omtrent på følgende måte:
"Det blir ikke fred hvis det ikke er håp om en framtid". Muren, bosettingspolitikken og det som nå skjer i Gaza bærer lite håp i seg.
- Les også:
- Les også: