Onsdag handlet det om landbruksnæringen på generalforsamlingen til Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening, FHL, i Ålesund. FHL mener myndighetene favoriserer landbruket gjennom landbruksstøtten og importvernet på landbruksprodukter. De mener dette fører til en konkurransevridning i matvaremarkedet som slår negativt ut for salget av sjømat i Norge.
Les også:
Som en konsekvens av denne holdningen ønsker FHL en gjennomgang av ordningene rettet mot landbruksnæringen. Landbruksnæringen er oppgitt, og kaller det et angrep.
I denne saken har landbruksnæringen mer rett enn sjømatnæringen.
Det er ganske lett å se at det er mer som forener enn skiller disse to næringene, som begge produserer mat til den norske befolkningen, så hvorfor skal en konstruere en motsetning mellom fiskeri og landbruk?
Sjømatnæringen er en vekstnæring som eksporterer det meste en produserer. Det norske markedet er et marked som betaler godt for de produktene en kjøper, og sjømatnæringen ser at det også i Norge kan være gode penger å tjene. Men i Norge møter næringen konkurranse fra landbruksproduktene, og FHL synes det er urettferdig at de må sloss mot produkter som er subsidierte.
I utgangspunktet har sjømatnæringen rett i sin kamp mot ordningene som kommer landbruket til gode. Samtidig er det sannsynlig at de forbrukerne en ønsker skal kjøpe fisk, gjennomskuer retorikken fra FHL. Folk flest er flinke til å lese markedet og til å tolke forskjellige utspill. Kanskje tenker de at sjømatnæringen har nok av egne problemer å løse, som lakselus og fiskesykdommer, før en går løs på landbruksnæringen.
Sjømatproduksjon skjer i distriktene, akkurat som produksjon av landbruksvarer. Bønder, fiskere og fiskeoppdrettere er naboer, og slik sett kan FHLs kampanje også gjøre mer vondt enn mellom naboer som har lært å respektere hverandre.
Og kanskje er det også slik at FHL, som i stor grad representerer bedrifter som har sine hovedkontor på Aker Brygge, er plassert for langt unna der matproduksjonen faktisk skjer.
