«Staten er uenig i at NN har en reell kristen overbevisning»! Slik står det faktisk i et dokument fra regjeringsadvokaten. Setningen har gjort meg ganske opprørt og fortvilet.
Jeg kjenner litt til vedkommende. Jeg har hørt hans livshistorie og hans troshistorie. Jeg kjenner folk rundt han. Folk som har kjent han i flere år. Folk jeg har stor tillit til.
Grunnen til statens trosdom er at konverteringen skal ha skjedd etter at vedkommende hadde fått endelig avslag på søknaden om opphold i Norge, og på et tidspunkt da mange andre fra hans land konverterte.
Staten har møtt han i ett nemndintervju. En dag!
De har møtt han i en vanskelig og stresset situasjon hvor han vet at det som sies kan ha de største konsekvenser for livet hans. Der vanskelige og uoversiktlige spørsmål stilles.
Jeg har sett en del slike spørsmål og vet at de ofte kan virke forvirrende og ha en vanskelighetsgrad som selv en erfaren kristen kan ha problemer med å besvare.
Staten har møtt han i en rettsinstans hvor de ikke fikk medhold. Og staten velger å anke saken. For vedkommende har ikke en reell kristen overbevisning! Etter statens mening. Mot alle vitnesbyrd fra dem som kjenner han på nært hold.
- Les også:
- Les også:
– Jeg er oppgitt og frustrert
Jeg kjenner en annen som ble sendt tilbake til sitt hjemland fordi staten ikke trodde på hans overbevisning. Han ble tatt til fange. Torturert. Han flyktet igjen og ble anerkjent av UNHCR, FNs høykommissær for flyktninger.
Hadde ikke norske venner støttet han underveis, ville han forkommet i en personlig og økonomisk krise.
Jeg kjenner en fra samme land som norske myndigheter ikke trodde på, og sendte tilbake. Jeg hadde aktiv kontakt med han. Mest på mail.
Etter uttransporten fikk jeg streng beskjed fra et familiemedlem: «Du må slutte å søke kontakt. Det er livsfarlig akkurat nå. Vi kan ikke ha kontakt med deg».
Slikt bryr ikke staten seg om. Det finnes ikke noe monitoreringssystem eller oppfølging. Ingen kan fortelle hvordan det går med dem som staten ikke mener har krav på beskyttelse, når de kommer tilbake til sitt hjemland.
Jeg har sett mange saker hvor staten mener det ikke er farlig å vende tilbake. Staten mener det må gå an å leve som kristen, sånn i det skjulte og uten å gjøre noe nummer av det.
Formuleringene mine er ikke sitat fra noe dokument. De er ironiske og tendensiøse. De skrives i oppgitthet og frustrasjon.
(artikkelen fortsetter under)
Ja, det er sant at det går an å være kristen i mange land som kaller seg muslimske. Det er kirker som har funnet et livsrom gjennom lange og vanskelige århundrer. Men konvertering bort fra Islam er fortsatt en umulighet. Nye menigheter tåles ikke. Det er ikke trosfrihet. Ikke forsamlingsfrihet. Ikke ytringsfrihet.
«Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet» heter det så vakkert i FNs menneskerettighetserklæring.
«Den rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer».
Alt står i artikkel 18.
– Det haster
Bispemøtet i Den norske kirke kom nylig med uttalelse om trosfrihet og behandling av konvertitter i asylsaker.
Her påpeker vi at «der frihet til å leve ut troen ikke respekteres, vil den troende tvinges enten til et liv i forskjellige former for forfølgelse – eller til et liv i fornektelse og fortielse, ofte preget av frykt og fornedrelse».
Det går an å leve skjult. Det går å tilpasse seg forholdene. Det er forståelig. Men det er verken etter troens vesen eller i religionsfrihetens ånd.
Selv om norske utlendingsmyndigheter benytter seg av kvalifisert informasjon fra noe som nesten kan oppfattes som deres eget fakta-byrå, har mange påpekt at det glipper når det gjelder å anerkjenne religion «som identitet og som en måte å leve på» (UNHCR).
Noe av det samme gjelder å forstå religiøse konverteringsprosesser. Det blir lett skjematisk, både i forståelse av kronologi, impulser, motiver og utvikling.
Jeg har selv vært misjonær i Japan og vet hvordan sporene i slike troshistorier kan virke usammenhengende og lite tillitvekkende, men hvor troen ikke desto mindre viser seg å ha både bærekraft og vitalitet.
Biskopene har bedt regjeringen gjøre alvor av sitt løfte om å nedsette et utvalg som skal utrede «praktiseringen av beskyttelse basert på religion eller tilhørighet til sosial gruppe (seksuell legning)».
Det haster både for troskonvertitter og homofile.