Kitty mista far og sønn i selvmord – nå skal hun gå sin egen marsj for åpenhet

Kitty Vassdal har opplevd mer sorg enn de fleste. Nå skal hun bruke 35 sommerdager på å gå en marsj gjennom Nordland. For å få oss alle til å snakke mer om selvmord.

Kitty Vassdal

Kitty Vassdal (53) er klar for sitt livs marsj. I 35 dager skal hun gå fra helt sør i Nordland til Steigen. Det gjør hun for å bidra til mer åpenhet rundt selvmord.

Foto: Privat

For ett år siden bare kom ideen til henne, var der da hun våkna en morgen. Hun kunne ikke slippe den. Hva med å lage sin egen solidaritetsmarsj til støtte for alle dem som på en eller annen måte rammes av selvmord?

På søndag starter Kitty og hunden Burre på den lange marsjen.

Kitty Vassdal går marsj for åpenhet rundt selvmord

Hunden Burre blir trofast med på hele turen.

Foto: Privat foto

Vel to mil om dagen skal hun gå. Ruta gjennom Nordland er nøye planlagt fra dag til dag. På den måten kan folk henge seg på for en dag eller to.

– Jeg har ikke så kjempegod kondis, men jeg er seig og viljesterk, så jeg får gå på viljen.

Du får ikke gnagsår, tror du?

– Jo, jeg tror det blir ondt. Men i utgangspunktet er det fryktelig ondt å være etterlatt etter selvmord. Og det å få et gnagsår eller to er egentlig en bagatell, ikke sant?

Går ikke an å tie det i hjel

Kitty smiler midt oppi det alvorlige. Hun har en stor dose erfaring med sorg. Veit mye om det å stå når livet er vanskelig.

I Norge tar rundt 150 kvinner og i underkant 400 menn livet sitt hvert år. Antallet har vært stabilt over lang tid, men de siste fem årene har det vært ei økning.

– I generasjoner har man forsøkt å tie i hjel selvmord, men tallene viser at den strategien fungerer dårlig.

Kitty har bestemt seg for å bruke mye av sitt liv framover på å snakke om det vanskelige, være åpen om det hun har opplevd. Det er mening i det.

September 1991:

Kitty er 24 år og er blitt mamma til en liten gutt på fem måneder – med ei funksjonshemning. Hjemme på Vassdal i Bardal, der hun har vokst opp, driver faren melkebruket. Nå skal alt gjøres klart for vinteren.

Hun har tatt landbruksutdanning, og er motivert for en dag å ta over gården. Det som skjer knuser drømmen.

– Jeg fikk beskjed om at faren min hadde tatt sitt liv vel 50 år gammel. Verden stopper opp og går i knas. Men jeg kunne ikke bare forsvinne i sorga, gutten min trengte meg.

Kitty bruker mye tid på å leite etter svar på alle spørsmålene etter farens død. I sorga ligger også det at han ikke fikk være bestefar, alt hun gjerne skulle ha delt med faren.

Statistisk skal ingen trenge å oppleve det som nå kommer. I 1995, fire år gammel, dør hennes førstefødte sønn. Kitty får enda ei stor sorg i fanget.

I 1997 blir sønnen Sivert født.

Mai 2018:

Sivert

Sivert ble bare 20 år gammel

Foto: Privat foto

Sivert er 20 år, aktiv med mange venner og kjæreste. Han har tatt landbruksutdanning og jobber som avløser på en gård på Helgeland. Planen er å bygge sauefjøs hjemme ved Majavatn. Mamma Kitty ser fram til en dag å kunne trekke seg tilbake og bli kårkjerring.

Sånn skulle det ikke bli.

Livet blir smadra på brøkdelen av et sekund.

– Det å få beskjed om at barnet ditt har tatt livet sitt, det er som å få en bombe i hodet. Det er som å stå i en støvsky der man ikke ser noen framtid.

Det tar lang tid før støvskyen letter såpass at hun greier å orientere seg igjen.

– Når barnet ditt ikke greier å leve og tar sitt liv. Det er den verste sorga. Det er så mye smerte i den.

Det finnes ingen fasit

Det kom som lyn fra klar himmel. De rundt han fatter det ikke, ingenting i Siverts liv skulle tilsi at han streva, at han ikke skulle greie å leve.

– Det er så mange tilleggssmerter som er knytta til sorga når du er etterlatt etter selvmord.

Det kan være skamfølelse, skyldfølelse, sinne, følelsen av svik, alle spørsmålene du aldri får svar på. En ting er hun helt sikker på.

– Vi må tørre å snakke om det som er vanskelig. Mange er redd for at det blir så trist, at de legger stein til byrden og dermed går de litt på tå hev rundt den som er ramma.

For selv om det er ondt og brutalt så vil de etterlatte at den som tok livet sitt skal bli huska.

Hennes råd til folk er å komme bort til den som sørger selv om de egentlig ikke tør.

– Det er bedre å si at du ikke vet hva du skal si enn å gjemme deg bak en reol eller krysse veien for å slippe unna.

Kitty sier folk rundt dem har vært enestående.

– Sivert hadde mange felles venner med både oss voksne og broren. Ved naturlig å prate om den som er død, lever minnene og det blir lettere å bære sorgen.

Ingenting er feil

Det er nesten 30 år nå siden Kitty første gang fikk kjenne på den bunnløse fortvilelsen. En del av sorga er å leite etter svar på alle spørsmålene. Uten å finne dem.

– Mennesker er forskjellige, og sørger på ulike måter. Ingenting er feil. Jeg er veldig ydmyk på at jeg ikke har en fasit.

Kitty mener vi har et mye mer åpent samfunn i dag enn da hun mista faren sin. Likevel er det fremdeles mye som er tabubelagt. Mytene rundt selvmord er mange.

Som den om at det første året er det verste, at det går over. Det kan gjelde når et gammelt menneske, mett av dage, går bort. Dette her tar mye lengre tid.

Etter at sønnen døde for to år siden har hun vært litt i jobb. Men egentlig er det heltidsjobb å sørge, og prøve å bli hel igjen som menneske. Kanskje tar det årevis å forsone seg med at du ikke får svar.

– Det første halve året etter at Sivert døde, det var som en tsunami. Etterpå har jeg prøvd å balansere mellom å være i sorga og å være til stede i et normalsamfunnet.

Og kanskje kan turen hjelpe henne – og andre – videre.

Snakke om det vanskelige

Kitty har en sønn som lever og snart blir 20 år, han vil være der når mora starter på den 5 uker lange marsjen ved «Porten til Nord-Norge» på søndag.

– Det er en brutal måte å bli voksen på når du mister broren din i selvmord. Asbjørn har hatt mange gode venner rundt seg som har støtta han. Men det er ei bør han må bære med seg resten av livet.

Kitty Vassdal med hunden Burre

Kitty gleder seg til turen og venter selskap av flere enn Burre underveis.

Foto: Privat foto

Mange har sagt de vil slå følge på marsjen en dag eller to.

– Jeg er utrolig takknemlig og ydmyk for den responsen jeg har fått. Noen skal gå i lag med meg en dag eller to, andre har invitert på middag eller overnatting.

En del av sorga er at man blir konfrontert med de eksistensielle spørsmålene, hvem man er, og hva man bruker den tilmålte tida på jorda til, sier 53-åringen.

For Kitty gir dette mening, å være åpen og bidra i samfunnsdebatten.

– Vi må alle tørre å prate om det som er vanskelig – uten at vi nødvendigvis finner alle svarene. I åpenheta ligger også håpet.