Ingen skjønte hvorfor Karen var sint: – Skulle ønske noen så meg

– Jeg er så gira på dette her. Jeg håper virkelig at det blir så bra som jeg tror.

Karen Haugsdal er tilbake på Bodø ungdomssenter hvor to av hennes dramatiske ungdomsår ligger i veggene.

Det var hit hun kom som sint fjortenåring. Revet opp fra alt det kjente i hjemkommunen. Bitterheten og sviket var vanskelig å svelge. Ekstra vanskelig var det at andre skulle bestemme over alt hun skulle gjøre.

For Karen var veldig selvstendig. Det ble lettere for henne å være på en slik måte at ingen likte henne, enn å prøve å være hyggelig først, for så å bli avvist.

– Jeg skulle ønsket at noen så forbi alle stygge ord, alle kommentarer og alt sinne og så den lille skapningen som satt der i et hjørne og sa «hjelp meg».

Sint jente

Rundt tusen barn og unge bor på barnevernsinstitusjon i Norge, men mange er i samme situasjon som tenåringen var.

76 prosent av dem som bor på barnevernsinstitusjon har en alvorlig psykisk lidelse, men under halvparten opplever å få den hjelpen de trenger, ifølge en rapport fra NTNU.

Det skal det gjøres noe med nå – senteret i Bodø skal nemlig være med i et forsøksprosjekt hvor psykiske lidelser lettere fanges opp.

Karen Haugsdal er overbevist om at endringen kommer til å gjøre godt for ungdommene som nå bor på senteret.

Blikket til den unge jenta møter Wenche Lund som tar imot henne på ungdomshjemmet i Bodø.

Lund er leder på senteret og gleder seg sammen med Karen over at det endelig skal bli en endring rundt hvordan de unges psykiske helse blir tatt tak i.

For utallige timer har de to tilbrakt på kontoret til Wenche hvor Karen har fått ut frustrasjonen sin.

– Hun kjefta mye og var mye sint. Det gikk ei god stund før vi skjønte at det var ei redd, engstelig jente vi hadde med å gjøre, forteller Lund.

Men den gang, som nå, var det ikke vanlig at psykiatri og barnevern samarbeidet. Det ble lagt flere løp, og ungdom måtte ut av institusjonen og møte nye fjes de skulle åpne seg for.

– Jeg var innom BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, red.anm.) i ti minutter. Jeg fikk tilbudet, men syntes det var totalt bortkasta.

– Har ikke vært flinke nok

Som en del av regjeringens satsing på å styrke helsetilbudet til utsatte barn og unge i barnevernet, skal det nå endelig bli en bedring. Det var ei 15 år gammel jente fra Stavanger som virkelig skulle bli øyeåpneren for et system som ikke fungerte.

Stavanger Aftenblad satte i 2016 fokus på den 15 år gamle jenta, «Glassjenta», som hadde blitt en kasteball i systemet og kunne fortelle en nesten utrolig historie om sitt halve år i barnevernet.

– Vi har ikke vært gode nok på å samordne tjenestene fra barnevernet og psykisk helse, sier Pål Christian Bergstrøm, regiondirektør i Bufetat.

Det ønsker regjeringen nå å gjøre noe med. Og to regioner skal få forsøke et opplegg hvor helsepersonell og barnevernspersonell kommer sammen i institusjonen. Slik slipper ungdommen å reise ut.

Bodø ungdomssenter, hvor Karen bodde, skal være først ut med å kjøre et pilotprosjekt.

Det er Bufetat region nord og sør som starter prosjektet i samarbeid med Nordlandssykehuset og Sørlandet sykehus.

– Vi håper dette skal gi et trygt og godt omsorgsmiljø for ungdommen, sier Bergstrøm.

Karen Haugsdal mener et slikt opplegg ville ha vært til hjelp for henne.

– Jeg hadde mye angst da jeg bodde her, det å gå på skolen var kjempevanskelig. Dersom jeg hadde hatt en psykolog tilgjengelig som kunne kartlagt mine problemer, ville det vært veldig bra. Det tok jo langt tid før jeg forstod at jeg hadde angst, og måtte heller lære å takle det på egen hånd, sier hun.

– Du er gal!

Livet på ungdomshjemmet er ei tid Karen ikke kunne vært foruten, men er helt klar på at mye kunne vært gjort annerledes. At de som jobbet der forandret seg ut fra hvem de jobbet sammen med var vanskelig for en fjortenåring å forholde seg til.

Som frustrert ungdom skulle hun leve tett sammen med andre ungdommer som slet med sitt. Og voksne som kanskje ikke var godt nok rustet for oppgaven har satt spor:

– Du kommer aldri til å fungere ute blant andre folk. Du kommer ikke til å kunne flytte ut herfra! Du er gal! Det er ord som sitter og som jeg fikk høre av noen av dem som jobbet her, forteller Karen rolig mens hun pirker ivrig på tommelfingerneglen sin.

Til tross for at det var vanskelig å høre, trodde aldri Karen på det som ble sagt. Hun har alltid vært trygg på at hun skulle få til livet sitt. Men trengte bare ekstra sjanse til å bevise hva hun var god for.

– Jeg skulle ønske at noen i stedet hadde sett hva som bodde i meg og sagt at dette her får du til og at dette går bra. Også når det stormet som verst.

– Jeg har lært mye av deg, Karen

Dørene lukker seg mellom avdelingene med smekklås. Wenche og Karen går nok en gang opp trappa til andre etasje på ungdomshjemmet.

– Her er stolen og puffen, bryter Karen ut da hun endelig er tilbake på kontoret til Wenche.

For i den beige designstolen har Karen tilbrakt mange timer mens Wenche har gitt henne tid og lyttet til frustrasjon og sinne.

– Jeg har hatt dette yrket i over 30 år, og har aldri før opplevd at noen har kommet på kontoret og åpnet seg slik som Karen gjorde. Jeg har lært utrolig mye av deg, sier hun mens to omsorgsfulle øyne smiler mot den unge jenta i stolen. På gulvet står joggeskoene, det er tydelig at hun føler seg hjemme her.

– Se, her er jeg i 2013, Karen har funnet frem bilde av seg selv fra den gang klærne var hennes rustning.

Sort hår og sorte klær var hennes kjennemerke.

– Jeg husker det godt, sier Wenche. Du var så fin da, men du er nydelig i dag og.

– Skulle gjerne hatt slikt hår igjen, det hadde vært skikkelig bra. For jeg kledde det jo, smiler Karen.