Hun var Nord-Norges svar på Ivar Aasen, men ble motarbeidet og glemt

– Innen nordisk språkkunnskap er hun et stort navn i hele Norden. Boka hennes «Norske dialekter» er et standardverk innen norsk dialektologi. Men i sin samtid ble hun motarbeidet, og hun fikk aldri fast stilling ved Universitetet i Oslo, forteller lingvist og professor Gunnstein Akselberg i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen.

I år er det 130 år siden en bemerkelsesverdig kvinne ble født i Gimsøy i Lofoten. Hun tok artium i 1925, tok bifag i norsk og tysk, leste gammelgermanske språk, gresk og sanskrit. 49 år gammel tok hun doktorgraden i filologi med en avhandling om talemålet på Gimsøy i Lofoten.

– Rent vitenskapelig var Hallfrid Christiansen langt forut for sin tid. Hun brøt med tradisjonene. Det fikk hun også svi for. Hun kom aldri inn i varmen i akademia. I etterkrigstiden var dette en mannsbastion. Dessuten beskjeftiget hun seg med nordnorske dialekter, sier Akselberg.

Ble motarbeidet

Forsker Fredrik W. Thue ved Forum for universitetshistorie forteller at det til tider var så ille at enkelte kolleger forsøkte å stanse forelesningene hennes.

– Men hun ga seg ikke. Med doktorgrad hadde hun rett til å undervise – dog uten betaling. Hun fikk stipend fra forskningsrådet, ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og veiledet studenter, forteller Thue.

Til tross for motstand fra mange hold, hadde Hallfrid også støtte fra noen meget sentrale og tunge representanter for den sammenliknende indoeuropeiske språkvitenskapen, spesielt professorene Alf Sommerfelt og Carl Marstrander.

– Dette var noe av forklaringen på at hun likevel kunne få en slags akademisk karriere, sier Thue.

Samlet de nordnorske dialektene

Men hva var det som var så spesielt med Gimsøy-målet? Lokalhistoriker Olaf Moe i Gimsøy historielag forteller at Gimsøya på Hallfrids tid var et nærmest lukket område, med sin egen måte å snakke på.

– Folket på øya hadde et annet tonefall enn stedene rundt. Hun laget en unik metode for å beskrive tonefall. Dessverre fikk hun ikke den anerkjennelsen hun hadde fortjent. Hun var kvinne og nordlending. Hun ble motarbeidet og holdt nede, sier Moe.

I likhet med Ivar Aasen brukte Hallfrid Christiansen somrene på å reise rundt for å kartlegge dialekter. Mellom 1930 og 1962 hadde hun kartlagt Nordland og Troms fylke.

– Hun reiste rundt fra bygd til bygd. I et intervju i Rana Blad, som historielaget har fått tak i, forteller hun at lokalbefolkningen var litt skeptisk. Mange trodde hun var en selger.

Livsverket aldri fullført

Ivar Aasen rakk så vidt innom Nord-Norge på sine reiser. Derfor ville Christiansen gi ut et verk som skulle utfylle Aasen. Da hun døde i 1964, hadde hun 85.000 ordbokssedler.

– Dessverre ble det aldri noen nordnorsk ordbok. Men materialet finnes lagret ved Universitetet i Bergen. Det hadde vært spennende om noen ville fullføre livsverket hennes, mener Moe.

Språkprofessor Gunnstein Akselberg i Bergen sier at det ikke er for sent.

– Men det er svært vanskelig å få midler til et slikt prosjekt i dag. Det er nok mer der det skorter, sier han.

Gikk i glemmeboken

Et kjapt søk på hjemmesiden til Vågan kommune, viser null treff på lofotkommunens store språkpioner. Olav Thue er født og oppvokst på Gimsøy, men ble først oppmerksom på Hallfrid og hennes forskning da han som voksen begynte å sysle med lokalhistorie.

– Dessverre er det liten interesse for Hallfrid i dag, både i landsdelen og lokalt. Det er synd. Hun burde vært pensum for nordnorske skoleelever, på lik linje med Ivar Aasen og Knud Knudsen.

Da Norwegian for noen år tilbake mobiliserte folket til å plukke ut hvilke norske helter som skulle dekorere halen på selskapets fly, foreslo Gimsøy historielag Hallfrid Christiansen.

– Dessverre nådde hun ikke opp. Hun hadde absolutt vært en verdig halehelt, mener Olaf Moe i Gimsøy historielag.