På Stokmarknes er det i dag åpning av et flunkende nytt sykehus. Men også i 1785 var det sykehusåpning i Hadsel - trolig med litt mindre pomp og prakt, men likevel viktig.
- Les også:
For da sto datidens leger klare til å kjempe mot den skremmende tilstanden radesyke. Det var en sykdom som oppsto i begynnelsen av 1700-tallet og innebar kroniske sårdannelser.
– Levende åtsel
Anne Helene Kveim Lie, Førsteamanuensis - Avdeling for samfunnsmedisin, UiO.
Foto: Knut Falch/SCANPIXDe syke fikk store sår på kroppen og ansiktet, som kunne grave seg dypt ned og ødelegge skjelettet. Pasientene kunne få innsunkne neser som ga et grotesk utseende, og det kunne ende med døden, skriver forskning.no.
– Ordet rade kommer av å gjøre ond eller gjøre stygg. Sykdommen førte til svære sår på kroppen og de syke ble beskrevet som levende åtsel, sier medisinhistoriker Anne Helene Kveim Lie til NRK.
Hun er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, og har skrevet doktorgrad om hvordan leger og pasienter opplevde radesyken.
– Det var en dødelig sykdom, men man levde med den lenge før man døde. Mange døde av at de til slutt fikk sår i halsen og ikke fikk spist.
Medisinhistorikeren har prøvd å finne ut hva slags sykdom dette egentlig var.
– Hvis man legger dagens diagnostikk til grunn, ligner det på en ikke seksuelt overførbar form for syfilis. Den var ikke veldig smittsom, men likevel var det en slags epidemi på 1700-1800-tallet. Den smittet trolig ved at folk for eksempel spiste av samme bestikk.
Med ødelagt ansikt kan det ikke ha vært lett å leve med sykdommen på 1700-tallet, og heller ikke behandlingen var særlig behagelig.
– De prøvde blant annet årelating. De smurte også store doser kvikksølvsalve på pasientene og trodde at pasientene ble friske ved å få ut kroppsvæske, forteller Kveim Lie.
(Artikkelen fortsetter under)
Her viser en ung kvinne fram sine sår for illustratøren. Tegning: Ludvig Losting
Viktig for dagens helsevesen
Utover på 1700-tallet får så mange sykdommen, at det opprettes egne radesykehus flere steder i landet, så også på Stokmarknes.
Radesyken rammet store deler av Norge, spesielt Sørvestlandet, på 1700- og 1800-tallet, før den forsvant som ved et trylleslag i som ved et trylleslag rundt 1860.
Slike symptomer kunne bli diagnostisert som radesyke av 1700-tallslegene. Tegning: Ludvig Losting
Kampen mot sykdommen la grunnlaget for oppbyggingen av den offentlige helsetjenesten i Norge.
– De første sykehusene som hadde som mål å helbrede pasientene, var radesykehus. Hospitalene som fantes før dette var mer en ren oppbevaring. Radesykehusene skulle faktisk kurere folk, det var maks tre måneders liggetid på sykehuset.
– Legene fikk mer betalt om pasientene ble skrevet ut som helbredet, og mindre om de fortsatt var syke da de forlot sykehuset. Døde pasienten på sykehus, fikk de ingenting. Mange radesykehus ble kommunesykehus når radesyken etter hvert forsvant.
Etter radesykehuset fra 1785, åpnet et vanlig sykehus der i 1892. Siden ble det bygget nytt sykehus som åpnet i 1951, før nå altså dagens moderne sykehus åpner onsdag.
