– Ja ... Jeg har sånn press over brystet, jeg har hatt hjerteinfarkt før ...
14. oktober 2015 ringer Hermod Magne Martinussen fra Myre i Nordland, nødnummeret 113 med andpusten stemme.
Han rekker å si adressen sin før hjertet stanser.
Det reddet livet hans.
Ikke vær redd for å ringe
– De kom etter 6–7 minutter og brøt seg inn. Så holdt de på i en time med meg, forteller Hermod.
I dag er han frisk og rask, og sitter hjemme i stua si på Myre i Øksnes kommune.
Men ikke alle tør å ringe så fort som Hermod gjorde.
Janne Martinsen sier det ikke er et problem dersom man ringer og ikke er i livsfare. –Da setter vi deg bare videre til legevakt, sier Martinsen
Foto: OLE DALEN / NRK– De er bekymret for at de forstyrrer og at andre trenger mer hjelp enn dem. De ringer kanskje en nabo, ei søster eller kona først. Vi vil at de ringer til 113 uansett, forteller Janne Martinsen, fagutviklingssykepleier i AMK ved Nordlandssykehuset.
Noen er redde for å dumme seg ut, og vurderer situasjonen som mindre farlig.
– Vi ønsker at vi skal gjøre vurderingen om det trengs akuttmedisinsk hjelp, og da må folk ringe oss først, sier Martinsen.
– Det kan stå om sekunder
AMK-sentralen ved Nordlandssykehuset tar imot mellom 900 og 1200 telefoner hver måned, fra folk som trenger hjelp raskt.
De mener terskelen for å ringe er for høy hos mange.
– Når det er tidskritiske tilstander som hjerneslag, hjertestans, hjerteinfarkt eller alvorlige skader, står det om minutter og sekunder. Da er det viktig at vi kommer på banen fort med veiledning og hjelp.
Det er viktig for AMK at ingen skal føle seg livredd alene.
– Når du ringer oss, tar vi over ansvaret. Vi gir veiledning på akuttmedisinske tilstander slik at du kan få hjelp med en gang, og så sender vi ut helikopter eller ambulanse.
Sentralen i Bodø tar del i en større nasjonal satsing, der ett av tiltakene er å få flere til å ringe 113 når de trenger veileding og akutt helsehjelp.
– Mottoet vårt er at det er bedre å ringe en gang for mye enn en gang for lite. Husk at du aldri er alene.
Husker ingenting av hendelsen
Hermod er sikker på at anropet reddet livet hans, men han husker lite av det.
– Nei, jeg husker ingenting av dette. Det eneste jeg vet er at helikopteret kom og at det var folk ute i gatene som lurte på «ka som feila han Hermod?».
Etter sykehusopphold ved Universitetssykehuset i Tromsø og Nordlandssykehuset på Stokmarknes, kunne Hermod komme tilbake i vanlige rutiner.
– Ja, jeg var å jobba en måned senere i agnbua og satte lina, avslutter 79-åringen fornøyd.
Nå er Hermod frisk, men priser seg lykkelig for at han ringte etter hjelp med mobiltelefonen.
Foto: ØYSTEIN INGVALDSEN
