Her forsvinner Sondre (31) ned i bresprekken: – Jeg datt i en vanvittig fart

Fjellfører Karlot Bømark (70) går fremst i rekka av turgåere. Et tau binder dem sammen.

Det er i begynnelsen av august. Den smale stien på breen blinker i sola, og det er bare 150 meter igjen til toppen av Møysalen.

Plutselig kjenner Bømark at det rykker i tauet.

Når han snur seg, er Sondre borte.

Datt ned bresprekk

– Jeg datt i ei vanvittig fart, forteller Sondre Åkervik.

Akkurat idet han var kommet over breen, følte han seg trygg nok til å bre seg ut litt på den smale stien.

Et feilsteg som kunne ha ført til alvorlige skader – i verste fall kunne det kostet ham livet.

Et stramt tau og en fjellfører med kløkt, gjorde at Åkervik kom fra hendelsen med bare skrubbsår.

Det er ikke første gangen det skjer en ulykke på Møysalen, men Bømark har aldri opplevd at det skjer på hans vakt gjennom 20 år som fjellfører.

– Ingen i mitt følge får gå over breen uten tau. Ingen. Selv om det bare er to stykker så har vi tau.

– Kunne slått hodet

Selv trodde ikke Åkervik at han trengte å bruke tau.

– Det var svimlende å se ned. Så det er på en måte litt paradoksalt at jeg tenkte at det var unødvendig med tau.

Åkervik er fra Sunnmøre, og er vant til høye fjell. På vei til toppen var det en gruppe som passerte dem uten å bruke tau.

I ettertid har Åkervik skjønt hvor avgjørende det var at gruppa holdt tauet stramt.

Det var små marginer som berget han.

– Jeg er sjeleglad for det nå. Det redda kanskje livet mitt.

Sprekken er estimert til å være 4–5 meter dyp og en halvmeter i bredden.

– Hvis man detter 4–5 meter ned der, blir man alvorlig skadet. Og siden berget går ut på siden, kunne jeg slått hodet. Jeg hadde ingen hjelm.

– Hva tenker du er viktig å si til andre etter din opplevelse?

– Ha respekt for omgivelsene du går i.

Må bearbeide det som skjedde

Bømark har gått i fjellet en hel mannsalder, og mener det er viktig å snakke om ulykker.

– Det gikk over all forventning kjempebra, fysisk. Men vi jobber litt med tankene som kommer etter en slik hendelse.

Selv har den erfarne fjellføreren vært med på å fire ned et søskenbarn som døde på klatretur på Stetinden. Han fikk hjerteinfarkt i klatreselene.

– Fortsatt kan jeg se for meg at han vinket til meg fra helikopteret, selv om han sannsynligvis var død.

For Sondre Åkervik gikk det heldigvis bra. Men den dramatiske opplevelsen har fått han til å reflektere litt ekstra over hvor fort det kan gå galt.

Nå ønsker han å ta vare på taubiten som reddet han, som et minne og en påminnelse.

– Det representerer noe veldig emosjonelt og konkret. En trygghet. Tauet har blitt symboltungt for meg. Det reddet meg jo.

– Hva tenker du om å gå flere fjellturer i fremtiden?

– Jeg tror nok jeg vil kjenne fjell-lengselen igjen, men akkurat nå sitter det langt inne. I alle fall å gå en tur alene. Det var jo gruppa og tauet som redda meg.