Hellmuth (91) var tysk soldat i Norge: – Jeg er nok en av de siste øyenvitnene

Tiden renner ut for veteranene som deltok under andre verdenskrig. Bare i USA døde 248.000 krigsveteraner mellom 2011 og 2012. I Norge finnes ingen eksakte tall, men ifølge Forsvaret er det bare 800 gjenlevende krigsseilere. I Tyskland er ifølge tysk Statistisk sentralbyrå mellom 220-230.000 tidligere soldater igjen.

• Les også: – Øyevitneskildringer og erfaringer har uvurderlig verdi, dette blir nå borte, sier general Rober Mood.

– Om få år er det ikke mange øyenvitner tilbake som kjente andre verdenskrig på kroppen. Og de som fortsatt lever er i slutten av 80-årene, eller i 90-årene som meg., sier den tidligere tyske soldaten Hellmuth Adam til NRK.no.

Hver eneste sommer siden 1968 har 91-åringen fra Hameln – mest kjent for middelaldereventyret om rottefangeren– feriert i Norge. Men kjærligheten til landet med de lyse sommernettene startet mange år tidligere.

Nærmere bestemt sommeren 1943, da han som 19-årig marinegast mønstret på den tyske destroyeren «Z15 Erich Steinbrinck» i den trange Kåfjorden i Alta.

Jobben var å vokte ett av andre verdenskrigs mest effektive og fryktede våpen – det gigantiske slagskipet «Tirpitz».

– Et fryktinngytende syn

– Skipet var et imponerende syn. Dette var ett av verdens største krigsskip med 30 centimeter tykt stålskrog og hadde blant de største skipskanonene som noen gang er laget. Det var over 2.600 mann om bord – like mange som i en tysk småby. Ingen av oss trodde at et angrep mot skipet kunne lykkes, forteller Hellmuth Adam til NRK.no.

(artikkelen fortsetter under)

Men det var nettopp det britiske marineoffiserer greide denne høsten, i en spektakulær operasjon kalt «Operation Source».

Onsdag 22. september 1943 ble Nazi-Tysklands største og mest effektive slagskip angrepet av britiske dvergubåter mens det lå for anker i Kåfjord i Alta. Av mange regnes angrepet som det mest dristige under andre verdenskrig.

– Før angrepet var stemningen god, både blant soldater og offiserer. Båten var under kontinuerlig bevoktning av fire destroyere. I tillegg var det montert tunge torpedonett rundt skipet. Sikkerhetstiltakene var enorme, og vi følte oss usårlige, forteller Hellmuth.

– Et voldsomt drønn

Høsten 1943 nærmet verdenskrigen seg et avgjørende vendepunkt på slagmarkene i Sovjetunionen, og Den røde arme hadde intenst behov for allierte forsyninger. Dette fikk de via Murmanskkonvoiene – lasteskip fulle av tankvogner, ammunisjon og annet krigsmateriell.

Fra den nye flåtebasen vest i Finnmark utgjorde «Tirpitz» en akutt trussel mot konvoitrafikken. Winston Churchill så «Tirpitz» som en hovedtrussel mot alliert skipsfart, og britene satte derfor alt inn på å senke skipet.

Denne septembermorgenen hadde «Z15 Erich Steinbrinck» vært ute på en kontrollrunde, og var på tur tilbake fra Langfjorden da mannskapet ble vitner til det som skjedde.

– Vi hørte et kraftig drønn. Det var en voldsom eksplosjon. Det så ut som hele skipet løftet seg en meter opp i lufta.

Kamerat på «Tirpitz»

Like før smellet hadde mannskapet på «Tirpitz» oppdaget to ukjente menn i sjøen like ved skipet.

– Da gikk alarmen på «Tirpitz», fordi man ante at det kunne ligge miner under båten.

Hellmuth hadde en kamerat som befant seg om bord i «Tirpitz» – Wilhelm Witthase.

– Han var dykker, og ble beordret ned for å sjekke. Men før han rakk å få på seg dykkeutstyr kom eksplosjonen, forteller Hellmuth Adam til NRK.no.

Det var tre dvergubåter som klarte å ta seg fram til «Tirpitz» og deltok i angrepet.

Dvergubåtene – eller X-craft'en som britene kalte dem – var 15 meter lange stålsylindre som kunne frakte med seg to spesialkonstruerte miner som hver inneholdt to tonn sprengstoff. Eksplosivene ble festet under skroget på «Tirpitz.»

De to som ble plukket opp av sjøen var britiske marineoffiserer. De ble tatt til fange. Mannskapene fra miniubåtene som overlevde, fikk Victoria-korset.

Men skjebnen til den siste ubåten X-5 og dens mannskap på tre, er aldri sikkert klarlagt.

– Vingeklippet

Resultatet av angrepet på slagskipet Tirpitz var en 18 meter lang revne på babord side av kjølen, i tillegg til at skipet var gjort udyktig til både navigasjon og selvforsvar. Et kanontårn på 15 tonn ble kastet ut av stilling, kanoner hoppet ut av kulelagre, kommunikasjons- og navigasjonsutstyr ble skadet i tillegg til et dødsfall og 70 skadde.

– Angrepet var et sjokk. At ubåtene hadde klart å komme usett gjennom sperringene og plantet eksplosiver under skipet viste at den engelske flåten var sterkere enn vi hadde trodd. Ingen soldater snakket høyt om dette, men vissheten gjorde noe med moralen om bord, forteller Hellmuth Adam.

(artikkelen fortsetter under)

Skjøt desertører på akterdekket

Ingen om bord i følgeskipene fikk noen gang sette sin fot om bord på «Tirpitz», verken før eller etter eksplosjonen. Men fordi Adam hadde en kamerat om bord, kjente han likevel til hvordan livet var der.

– Det var et lukket samfunn. Etter angrepet ble mange sendt tilbake til Tyskland. Kampviljen hos dem som ble igjen var laber. To unge menn prøvde å flykte til Sverige, men de ble pågrepet av tysk militærpoliti. Det var ble skutt på akterdekket på «Tirpitz». Det er voldsomt å oppleve at dine kamerater blir skutt, og du står der maktesløs og ikke kan gjøre noe.

Da skipet langt på vei ble satt ut av spill ble også Hellmuths destroyer sendt hjem.

Nådestøt i 1944

Etter flere flyangrep i Altafjorden ble «Tirpitz» så sterkt skadet at det måtte slepes til Tromsø, hvor det ble liggende uvirksomt til nådestøtet ble satt inn 12. november 1944.

En skvadron med 32 britiske bombefly fylt med fem tonn tunge bomber fløy inn til Tromsø over svensk territorium. «Tirpitz» ble truffet tre ganger, tippet rundt og sank i løpet av 11 minutter.

Mellom 950 og 1200 omkom. 200 mann ble reddet ut av skipet.

• Les også: Slik angrep dvergubåtene
• Les også: Churchill prøvde alt for å senke Hitlers «Tirpitz»
• Les også: Her sprenges bomba som skulle senke «Tirpitz»

– Viktig bidrag til alliert seier

Journalist og forfatter Alf Reidar Jacobsen skrev i 2003 boka «Banesår», om miniubåtene som stoppet «Tirpitz» utenfor Alta. Han er ikke i tvil om at angrepet på «Tirpitz» høsten 1943 var et viktig bidrag til den allierte sluttseieren.

– Så lenge «Tirpitz» og resten av den tyske høysjøflåten lå i nordnorske fjorder, utgjorde de en permanent trussel mot konvoitrafikken i Nord-Atlanteren og Barentshavet. De allierte måtte holde store flåtestyrker i beredskap i Skottland og på Island for å kunne møte et utbrudd. Straks «Tirpitz» og blant andre «Scharnhorst» var senket, kunne disse styrkene frigjøres og settes inn i andre krigsteatre i Middelhavet og Stillehavet. Det er neppe riktig å kalle senkningen av «Tirpitz» for et avgjørende vendepunkt, men den var utvilsomt et viktig bidrag, sier Jacobsen til NRK.no.

11 år da Hitler kom til makten

Hellmuth var bare 11 år da Adolf Hitler kom til makten. Han vokste opp i et samfunn hvor et voldsomt propagandaapparat jobbet for å få alle til å tenke likt. Alle skulle bli villige til å ofre livet for Hitler og hans drøm om å herske over hele verden.

Hellmuth var 16 år da Norge ble okkupert 9. april 1940. Tre år senere, da han akkurat hadde fylt 19, ble han kalt inn til krigstjeneste i marinen. Han ble sendt med tog gjennom Sverige til Narvik, før han gikk om bord i «Z15 Erich Steinbrinck».

– På skolen prentet lærerne inn i oss at vi måtte gjøre vår innsats for Tyskland. Vi stilte aldri spørsmål ved det å kjempe for fedrelandet.

Disse spørsmålene har imidlertid Hellmuth måtte ta stilling til i ettertid, spesielt fra sine barn og barnebarn.

Trodde likhauger var propaganda

– De har spurt meg hvorfor jeg ikke stilte kritiske spørsmål. Hvorfor jeg ble med. Det finnes ingen enkle svar. I dag er det vanskelig å forstå hvordan dette maktapparatet virket. Det var et diktatur. Vi ble indoktrinert fra vi var barn, og pliktfølelsen var sterk. Jeg var ung, og hadde ikke egne meninger eller sterke refleksjoner rundt krigen. Det var først etter krigen at jeg forsto hvordan ting hang sammen, forteller han.

Mens Hellmuth Adam satt i britisk fangenskap i 1945–46 ble de første bildene av likhaugene fra konsentrasjonsleiren Bergen Belsen offentliggjort. Hellmuth og de andre fangene var helt sikre på at bildene var en del av de alliertes propaganda.

– Vi trodde ikke det kunne være mulig. Vi trodde ikke at Waffen SS var i stand til så uhyrlige forbrytelser.

Ble nektet å handle i norsk butikk

I årene etter krigen kunne ikke Hellmuth Adam glemme det vakre landet helt nord i Europa.

– Selv om jeg befant meg midt i et krigsdrama, utstrålte naturen rundt flåtebasen fred og ro. Jeg ville tilbake å se mer av dette landskapet.

i 1968 tok han med seg kona og reiste på sin første Norges-ferie. I ettertid har han innsett at det kanskje var for tidlig. For 22 år etter at krigen var over var tyskerne fortsatt «fienden» blant mange nordmenn.

– Da vi kom til Narvik, gikk vi inn i en butikk for å handle mat. Da betjeningen forsto at vi var tyske, snudde de seg og gikk. Vi ventet, men forsto at her var det bare å forlate butikken.

Tilbake i Alta

91-åringen synes nordmenns holdninger til tyskerne har endret seg kolossalt de siste 45 årene. Den beste Norges-opplevelsen hadde han for fem år siden da han sammen med sin nå avdøde krigskamerat Wilhelm Witthase, reiste tilbake til Alta.

– Vi kom i kontakt med flere som var barn under angrepet på «Tirpitz», og som husket disse dramatiske høstdagene i 1943. De tok imot oss som gamle venner, og vi snakket i timevis om felles minner. Det gjorde veldig godt.

Forfatter Alf R. Jacobsen tror ikke tyskerhatet var sterkere i Nord-Norge i årene etter krigen enn andre steder.

– Tapene i Norge i antall menneskeliv var beskjedne sammenlignet med de ufattelige lidelsene og ødeleggelsene på andre frontavsnitt, særlig i Russland. Jeg tror neppe de sterke følelsene i den nærmeste etterkrigstiden var sterkere i nord enn andre steder.

• Les også: Fra hemmelig agent til Kon-Tiki-oppdager
• Les også: Heike leverte tilbake bestefarens krigsbytte etter 70 år
• Les også: Nazi-ørn opp fra dypet etter 71 år

Jacobsen sier det er helt avgjørende for historien å få fram tyske kilder.

– Hvordan et ondt og totalitært politisk system som nazismen kunne få grep om et land som Tyskland, må alltid være gjenstand for debatt og studier, og tyske bidrag vil være blant de viktigste. Om man vil forstå hva som faktisk skjedde, er det helt avgjørende. Det gjelder ikke minst i Nord-Norge, der krigsutviklingen gjennom fem okkupasjonsår i stor grad ble formet av tyske beslutninger.

Forfatteren tror ikke vi noen gang blir ferdig med andre verdenskrig.

– Andre verdenskrig var det mest brutale og blodige av alle historiens dramaer, og utfallet har preget vår historie til i dag. Holocaust må ikke glemmes, og det som skjedde må og vil bli gjenstand for stadig nye beskrivelser og fortolkninger.

Aldri mer i uniform

Når Hellmuth Adam ser tilbake, håper han at verdenssamfunnet ikke skal glemme det som skjedde under andre verdenskrig.

– Jeg tror ikke lærdommen etter andre verdenskrig går i glemmeboken. Når jeg snakker med ungdom i dag er de veldig opptatt av fred og internasjonalt samarbeid. Jeg har stor tro på EU som fredsprosjekt. EU har klart å holde en viss ro i Europa, i alle fall, sier 91-åringen.

Likevel ser han med bekymring at tyske styrker gjennom landets Nato-medlemskap nok en gang deltar i krig – blant annet i Afghanistan.

– Like etter krigen var mange i min generasjon enige om å aldri mer trekke i uniform. Men i årene som fulgte ble det gradvis mer snakk om å etablere tysk forsvar.

Barnebarnet ble militærnekter

10 år etter freden ble Bundeswehr etablert. Året etter i 1956 ble verneplikten gjeninnført.

Hellmuths barnebarn var i vernepliktig alder på det tidspunktet, og bestefar bestemte seg for å forsøke å påvirke unggutten.

– Jeg forklarte hva jeg hadde opplevd både før og under krigsårene. Det endte med at han ble militærnekter og tok siviltjeneste. Da var jeg lykkelig. De sier at Forsvaret er en god oppdrager. Men krig er krig uansett hvilken side du befinner deg på, sier Hellmuth Adam.

Hans generasjon krymper raskt. Hellmuth er fortsatt frisk og rask og håper han har mange år igjen – som han vil bruke på familien og fiskeferier i Norge.

– Jeg pleier å si at i mitt neste liv skal jeg bli norsk, smiler han.