Datteren druknet på speiderleir for 22 år siden – ble aldri funnet

I 1995 mistet Siri Anita Eriksen datteren Eva Victoria Lian på en speiderleir på Gullbekkheia i Dunderlandsdalen i Rana. Datteren ramlet i Ranelva og er aldri funnet.

Denne uka har NRK fortalt om en rekke redningsaksjoner etter speidere på fjelltur i forbindelse med landsleiren i Bodø. Mandag og tirsdag kveld måtte rundt 60 speidere hentes ned fra fjellet med redningshelikopter. Flere av speiderne var våte og kalde etter å ha krysset en elv. Fire speidere ble sendt til sykehus etter hendelsen.

Meldingene om redningsaksjonene gjorde sterkt inntrykk på Siri Anita Eriksen. De vekket til live 22 år gamle vonde minner.

– Jeg reagerte med sinne fordi jeg ble minnet på alt som skjedde rundt ulykken til Eva, forteller Siri Anita Eriksen.

Gullbekkheia, Rana. 1. august 1995: 11 år gamle Eva Victoria Lian er speider i Tromsø MS speidergruppe og er på vei til Gullbekkheia i Dunderlandsdalen for å delta på landsdelsleir.

Eva har vært speider i to år. Uniform, skaut og turutstyr er pakket og klart for leir – alltid beredt. Tredje dag på leir skal speiderne på haik-tur, målet er gården Bredek i Stormdalen. Hun gleder seg.

Området var svært dårlig merket, forteller moren. De starter fra Storvollen på morgenkvisten.

Turlaget forstår tidlig at de har gått feil. Ved bredden av Stormdalsåga bestemmer de seg for å vente på hjelp, slik de har blitt fortalt at de skal gjøre. Her venter de i 7 timer, men ingen kommer. De begynner å få lite vann og går ned til elva. Terrenget er bratt og ulendt, men i håp om å finne broen for å krysse bestemmer de seg for å følge elva oppover.

Et helt annet sted står de andre speidergruppene, uvitende om hva som er i ferd med å skje. Mor Siri Anita forteller at speiderlederne ikke hadde telling på hvor mange som gikk ut mot Bredek. Evas turgruppe blir aldri meldt savnet.

Etter en stund møter turlaget store hindringer i elveleiet og må hoppe over noen steiner for å komme seg videre. Eva Victoria sklir og faller i elva. Patruljeføreren griper fatt i henne. 11-åringen og den 16 år gamle patruljeføreren faller ut i vannmassene. Han har et grep om Evas arm, men vannmassene er hensynsløse, elva renner stri etter sen snøsmelting og store vannmengder. Patruljeføreren brekker benet i kampen mot elva – taket glipper.

Kun den dundrende lyden av vannmassene høres nå. Eva Victoria er borte og ble aldri funnet. Alt som ble funnet er 12-åringens ryggsekk etter omfattende søk, skriver VG i en artikkel den 24. oktober det samme året.

Tilbake sitter moren. Hun stiller spørsmål ved de såkalte haik-turene hvor barn og ungdom sendes ut i marka alene uten tilsyn fra voksne.

– Er det virkelig den samme galskapen de holder på med ennå? Takk og lov for at de i dag har mobiltelefoner og fikk varslet, sier hun.

Eriksen reagerer på at ungene måtte ringe 113, og at de med dagens teknologi ikke har mulighet til å kontakte speiderlederne ved eventuelle problemer.

Siri Anita Eriksen opplevde noe hun ikke unner noen; å miste datteren sin. Hun ble aldri funnet – i dag har de bare en minnestein.

– Å orientere foreldrene var en tøff oppgave

En av dem som var mye involvert i saken var Svein Arne Jensen som var polititjenestemann på daværende Rana politikammer. Han var også den som orienterte foreldrene om politiets arbeid. Han husket også den tragiske hendelsen da han leste om redningsaksjonene i Bodø.

– Det husker jeg utrolig godt. Jeg ble nødt til å gå en runde med meg selv før jeg snakket med dem om at datteren deres var forsvunnet. Det er slikt man har nødt til å gjøre som politimann, men det var en tøff oppgave, minnes Jensen.

Han forteller at det ganske umiddelbart ble satt i gang en leteaksjon. Mannskap ble sendt fra Mo i Rana og det ble satt inn store ressurser både fra politiets side, men også andre etater. Både Norsk Folkehjelp, Røde Kors i Rana, Sivilforsvaret, Rana raftingklubb og frivillige var med i søket. Ifølge Aftenposten var rundt 100 mennesker involvert i søket.

– Etter hvert ble det satt ut garn lenger ned i elva for å sperre av i tilfelle hun kom drivende. Det ble satt redningsstab lokalt som jobbet kontinuerlig med denne saken i ganske lang tid. Året etter fikk vi bistand fra Forsvaret hvor vi fløy opp og ned langs elva fra fjorden og opp til ulykkesstedet, forteller den tidligere politimannen.

Elva er stort sett grunn, men har dypere områder. Jensen forteller at de hele tiden hadde et håp om å se noe.

– Det var viktig for oss, og ikke minst med tanke på foreldrene. Det må være tøft å aldri ha funnet jenta, det å ikke ha en grav å gå til. Det står som et kapittel som ikke har en slutt.

– Vi følte oss trygge

Til tross for hendelsen forteller moren at hun i forkant av ulykken hadde tillit til speiderforbundet.

– I hennes gruppe var de kun tre personer. Lederen, Eva og én til, så vi følte oss trygge før hun dro, sier Eriksen.

– Norges speiderforbund sier at sikkerhet og risikovurdering har høyeste prioritet når de arrangerer utflukter, hva tenker du om det?

– Det sa de den gangen og, men de tok ikke ansvar.

Mener ingen tok ansvar

I 1995 fortalte Eriksen til avisen at Norges speiderforbund bagatelliserte hendelsen.

– Speiderledelsen satt i møte med oss og politiet i Mo i Rana og innrømmet feilene sine. Mange gråt og var ydmyke, men offentlig utad var det ingen som innrømte at de hadde gjort noe feil. Det eneste vi ønsket var at de skulle ta ansvar slik at ingen av barna skulle føle at de hadde gjort noe galt.

Det hører med til historien at daværende generalsekretær Jens Døvik uttalte til VG den 24. oktober 1995 at speideren tok ansvar etter hendelsen.

– Vi føler at det ble gjort en god jobb hele veien. Men i etterpåklokskapen ser vi at ting kan ha vært gjort annerledes, sa han til VG.

Advarte mot å nærme seg elva

Tidligere leirsjef for landsdelsleiren for Nord-Norge i 1995, Øystein Mathisen husker hendelsen godt.

– I forbindelse med landsdelsleiren var speiderne ute på haik, da går de alene ut i naturen. De skulle følge en sti som er mye brukt av folk. Elva var flomstor og vi hadde advart at de ikke måtte gå i nærheten av elva, men det gjorde de selv om de hadde fått beskjed om å holde seg unna den, sier han.

Mathisen forklarer at ingen kunne ha forhindret det som skjedde fra ledelsens side

– Det er tragisk for alle parter, både foreldre, speidere og ledelsen. Det var grusomt, og kommer aldri til å bli glemt, sier han.

Eva Victorias mor sier at leirledelsen ikke hadde telling på hvor mange som dro ut fra Storvollen, hvor mange som krysset hengebroen over elva og hvor mange som ankom Bredek, men dette stemmer ikke ifølge Mathisen.

– Vi hadde kontrollposter langs hele ruta. De skulle være telt ut fra Storvollen og inn på Bredek. Det var kontrollpost også på broen de skulle krysse, og de hadde stående ordre om at ingen skulle forlate broen før samtlige hadde kommet forbi, sier han.

– Vi tar sikkerheten svært alvorlig

Etter hendelsen på midten av 90-tallet utviklet Norges speiderforbund en ny manual og rutiner for sikkerhet. Bedre retningslinjer og opplæring til lederne ble lagt større vekt på enn tidligere, noe nåværende generalsekretær Knut Harald Ulland i Norges Speiderforbund bekrefter.

– På slutten av 90-tallet utviklet forbundet et hefte som heter «Sikkerhet på tur», blant annet med bakgrunn i den alvorlige hendelsen i Rana på midten av 90-tallet. Dette ligger til grunn for de nasjonale retningslinjene speideren forholder seg til, sier han.

I dag jobber de daglig med sikkerhet i speideren. Før en tur går de grundig gjennom turen og planlegger hvor de kan og ikke kan gå.

– Vi gjør en risikovurdering fordi vi ønsker å være sikre på at området de beveger seg ut i er trygt. Vi har svært få alvorlige hendelser i speideren. I løpet av de siste 20 årene har vi ikke hatt noen alvorlige hendelser der noen har fått varige mén eller mistet livet, sier Ulland.