Den gode, silkeglatte følelsen når du smører deg inn med fuktighetskrem etter dusjen kommer fra en type kjemikalier som kalles siloksaner. De samme stoffene finner forskerne igjen i hårsjampo, hudkrem, rengjøringsmidler, bilvoks – og torsk. Det skriver nettstedet forskning.no
Nå har forskerne funnet siloksaner i torsk fanget utenfor Tromsø.
– Stoffene følger med utslagsvannet ned i sluket, og selv om en god del fanges opp i renseanleggene ser vi at betydelige mengder fortsatt slippes ut i vannmiljøet, sier forsker Nicholas Warner ved NILU - Norsk institutt for luftforskning, i Framsenteret.
Siloksanene bærer de kompliserte navnene D4 - oktametylsyklotetrasiloksan, D5 - dekametylsyklopentasiloksan og D6 - dodekametylsyklotetrasiloksan. Disse stoffene brukes i produkter de fleste av oss har hjemme.
Bare i Europa er siloksanutslippene estimert til rundt 20 kilotonn hvert år.
D4 var mest brukt i pleieprodukter fram til for få år siden, til det ble oppdaget at stoffet var giftig for en rekke organismer. Det ble da erstattet med D5, som forskerne nå finner absolutt høyest konsentrasjon av i hav og sjøer.
Fra plankton til torsk
Warner og de andre forskerne fra NILU har nylig avsluttet et forskningsprosjekt på siloksannivåene i torsk, der målet var å finne ut mer om hvordan livet i havet påvirkes av siloksanet som slippes ut.
– Nivåene av siloksan som vi finner i torskeleveren er såpass høye at det er tydelig at fisken tar disse kjemikaliene opp i seg svært raskt, forklarer Warner.
Han og kollegaene undersøkte D5-nivået i torskeleveren og sammenlignet med det tidligere mye brukte - og nå forbudte - industrikjemikaliet PCB, for å undersøke hvor mye de to stoffene hoper seg opp i fisken. D5 dominerte med opptil ti ganger høyere verdier.
Det er så høye konsentrasjoner av dette stoffet i prøvene, og det har kommet i løpet av så kort tid, at det får forskerne til å lure på hvor lenge D5 vil forbli i fisken – selv etter at utslippene stanses.
Foreløpig ser de ikke noen tegn til at siloksaner er direkte dødelig, men forskerne vil gjerne finne ut hvordan konstant eksponering påvirker fiskens helse over tid.
De lurer også på om siloksaner hører til stoffene som ikke brytes ned, men som hoper seg opp i organismer og dyr. Dermed kan konsentrasjonen stige oppover i næringskjeden.
Det skjer ved at siloksaner som føres ut i havet lett binder seg til plankton og annet organisk materiale som synker ned på havbunnen. Dette materialet blir spist av bunnlevende dyr som snegler, kråkeboller og sjøstjerner, som igjen blir spist av blant annet torsk. Siden torsken er høyere i næringskjeden, ender den med de høyeste verdiene.
Flere studier, ulike svar
Flere tidligere studier av innsjøer har rapportert at siloksan har potensiale for slik opphopning, men forskningsresultatene er motstridende.
Studier av innsjøer i Norge har vist at D5 hoper seg opp – bioakkumulerer – i næringskjeden, mens dette vises ikke i tilsvarende kanadiske studier.
For NILU-forskerne betyr dette at de må utforske hvilke andre faktorer som kan være viktige for hvordan siloksaner oppkonsentreres i fisk og andre sjødyr.
En årsak til de motstridende resultatene skyldes at forskerne finner stor variasjon i siloksinnivået hos fisk. Warner og hans kollegaer tror dette kan henge sammen hvilken fiskeart det dreier seg om, hvor fisken er i utviklingen og hvor stor den er.
– Våre resultater viser en forbindelse mellom torskens lengde og vekt og D4 og D6-nivået, forklarer Warner.
– Dette tror vi kommer av at torsken klarer å skille ut både D4 og D6 etter hvert som den vokser. Torskens forbrenning og evne til å skille ut siloksanet ser ut til å øke med størrelsen, men vi finner ingen forbindelse mellom torskens lengde og vekt for D5.
Dette kan skyldes at eksponeringen for D5 er så høy at torsken ikke klarer å kvitte seg med det så fort som med D4 og D6, og dermed blir stoffet værende i fisken over tid. Dermed er også risikoen for skadevirkninger større.
Puster ut miljøgiften
Så hva betyr de høye siloksannivåene for mennesker som spiser mye torsk?
I fjor tok forskere ved NILU og UIT blodprøver av en rekke kvinner i Tromsø-området. Ingen av disse prøvene viste unormalt høye siloksannivåer.
Noe vil man finne, forklarer Warner, fordi siloksaner finnes i en rekke produkter mange av oss benytter nesten daglig. Men det å puste i luft ser ut til å være en meget effektiv måte å kvitte seg med siloksaner på.
Siloksaner er nemlig flyktige stoffer som fordamper lett, og dermed følger de med åndedrettet ut av kroppen. Dette gjelder både for mennesker og andre pattedyr – men ikke for fisk, som jo lever i vann.
Prøver fra fisk fanget på Svalbard viser høye siloksankonsentrasjoner, mens prøver fra sel fanget i samme område viser langt lavere verdier.
Flere prøver i vann og muskler
NILUs forskere følger opp funnene i en ny studie som starter opp nå. I tillegg til å får bekreftet tidligere funn, vil de utvide utvalget av prøver og videreutvikle metodene sine.
Denne gangen vil de også ta vannprøver for å granske siloksannivåene i kystområdene utenfor Tromsø. Slik vil de finne ut av utslippsnivåene i avløpsvann, og hvilke konsentrasjoner torsken utsettes for.
De vil også ta prøver fra muskelvevet i torsken, fordi det er den delen av fisken mennesker spiser mest av. Foreløpige prøveresultater og data vil foreligge i august/september.
– Dette er et utfordrende forskningsområde vi rett og slett vet for lite om, sier Warner.
