Fant sjelden kystskatt på loftet

Under en ryddesjau på et bryggeloft i Lødingen, dukket det opp en gjenstand som kan være en av puslebitene i en del av en kystkultur som lenge var glemt.

Jekteseil på dampskipsbrygga i Lødingen

Mye forskjellig dukket opp da det i høst ble ryddet på dampskipsbrygga i Lødingen. Blant annet en ni meter bred seilduk. Funnet vakte fort interesse blant fagfolk.

Foto: Privat

– Det er veldig tungt. Dere må forte dere.

Fire personer står bak en sølvgrå Toyota.

Det lysebrune tekstilet som løftes ut veier vel hundre kilo. Det har akkurat blitt kjørt fra et loft i Lødingen i Nordland. Der ble det funnet ved en tilfeldighet, ved siden av maritime gjenstander og bygdas første kjøleskap.

Nå dras det enorme kledet ut av bilen, ned på bakken og inn museumsdøra i Bodøsjøen i Bodø.

– Skal vi sette det her?

Innenfor døra settes det under trappa, i påvente av at museumslederen skal komme på jobb og inspisere funnet.

Om det virkelig er det de håper det er, skal de snart få svar på.

Mulig jekteseil bæres inn på jektefartsmuseet

Funnet på loftet i Lødingen fraktes inn i Jektefartsmuseet i Bodø for å undersøkes.

Foto: Martin Steinholt

– Svart hull i kysthistorien

Museet de er på er det nyåpnede Jektefartsmuseet i Bodøsjøen i Bodø.

Det ble åpnet i sommer, for å formidle en del av kystkulturen som lenge var glemt.

Der inne fikk verdens eneste bevarte originale nordlandsjekt «Anna Karoline» fra 1876 endelig en trygg havn, etter å ha stått i et provisorisk naust siden 50-tallet.

– Jektefarten er det svarteste hullet i norsk kystkultur, mener Bjørn Tore Pedersen, NRK-journalist og forfatter av boka «Jekta – Eventyrets farkost».

For historiene om fraktskutene som fra 1600-tallet gikk fra Nord-Norge og sørover til Bergen med tørrfisk, rogn og tran, ble ikke bevart.

– Det var ingen kultur, i hvert fall ikke her nordpå, for å ta vare på denne type historie. Jekta hadde en utrolig viktig betydning for livet langs kysten i nord, men minnet også folk om blodslit og forlis, sier Pedersen som er fra en gammel jektebygd i Lofoten.

Han husker selv at de gamle i bygda Petvik snakket om jektefartens slutt med en lettelse i stemmen.

– Da dampskipene kom, ble alt så mye enklere. Folk behøvde ikke å ha frykten for forlis hengende over seg til enhver tid. Ikke bare satt mange enker og barn igjen hvis mennene forsvant på havet. De verdifulle varene som gikk ned med jekta, kunne gi hungersnød i bygda den vinteren.

Å samle sammen bitene av denne historien, har tatt tid.

Mye ble borte da jektefarten tok slutt rundt 1920. Praktiske som de var på tiden, ble mye demontert og gjenbrukt.

Museet som skulle huse den gamle jekta, har vært jobbet med i over tjue år. Nå står den trygt. Seilet er derimot sydd i moderne tid.

Men kanskje ble ikke alt borte da jektefartstida tok slutt?

Jekta Anna Karoline

Jekta «Anna Karoline» ble bygd i 1876 og sto i 60 år på land, før det kom inn i et museum. Dette er en illustrasjon.

Foto: NRK

Knutepunkt

Sørøst på Hinnøya, nord i Nordland, ligger Lødingen. Rundt århundreskiftet var stedet et knutepunkt for sjøfarende. Her var det yrende liv av fiskere og handelsreisende.

Lokale ildsjeler ønsker nå å tilbakeføre brygga til slik den så ut for hundre år siden.

Men mye har ikke vært rørt på lang tid og en solid ryddejobb har vært nødvendig.

I starten av september var det klart for å rydde på loftet.

– Vi fant mye forskjellig. Blant annet Lødingens aller første kjøleskap, bygd i tre! Et vakkert treskap med skuff øverst for å legge inn is og en oppsamlingsskuff nederst for å samle isvannet i, forteller Lisbet Kristine Hansen.

Men den tidlige kjøleskapsmodellen var ikke det eneste de kom over. På loftet lå det også et stort, møkkete klede.

– Vi forsøkte å brette det ut på kaia og skjønte at det var et seil som vi måtte få noen med ekspertise til å se på.

Bildet av duken på kaia vekte straks nysgjerrighet hos fagpersoner. Kunne det være et jekteseil? I så fall ville det være et ytterst sjeldent funn.

Fargefotografi av jekt langs Nordlandskysten i 1911

Jektene var arbeidsbåter og ikke noe som ble tatt vare på når jektefarten tok slutt rundt 1920. Seildukene ble gjerne gjenbrukt eller tok opp for mye plass til å bli spart. Her er et fargefotografi av en jekt langs nordlandskysten.

Foto: Adolf Miethe

Dimensjonene avslører opphavet

To uker senere: Den sammenbrettede duken fra loftet i Lødingen trilles inn på en tralle og løftes forsiktig over på det store museumsgulvet.

– Sånn. Da kan vi begynne å brette ut. Dette er den spennende delen, sier Erika Søfting, avdelingsleder for Jektefartsmuseet.

Dimensjonene og formen på det tunge tekstilet, vil kunne gi svar på hva det en gang var. Når de nå skal brette ut seilet, er det én ting museumslederen ikke vil se; En skråkant.

Da vil det i så fall tyde på at det ikke er et jekteseil de har funnet.

Museumslederen har nemlig hatt «bange anelser», som hun sier. For rett ved siden av seilduken, ble det funnet en såkalt gaffelrigg. Det ble brukt på en annen type fraktskuter, kalt jakt. Altså ikke jekt, som de håper dette seilet tilhører.

– Skal vi ta det den veien? Sånn ja, sier Søfting til kollegaen mens de begynner å løfte på det tunge tekstilet.

Den enorme seilduken brettes ut, kant for kant. Et rektangulært stykke foldes ut.

Akkurat slik de hadde håpet på.

– Ja, dette ser jo lovende ut, sier Søfting og smiler.

De finner fram målebånd og måler seg oppover duken. 9 meter i bredden. Over 7 meter i lengden.

Dimensjonene stemmer. Det samme gjør måten det er sydd på.

– Det har den rette formen. Det ser ikke til å ha vært asymmetrisk. På størrelse og fasong tyder alt på at dette er et jekteseil. Det må jeg si! Det er kjempespennende.

Erika Søfting, daglig leder ved Jektefartsmuseet

Erika Søfting, daglig leder ved Jektefartsmuseet, sier mye tyder på at det er et jekteseil som er funnet.

Foto: Martin Steinholt

Hun forteller at alt så langt tyder på at det er jekteseil de har funnet, men fordi tauverket i seilet er borte, vil det ta litt tid å få det endelig bekreftet.

Neste skritt er å se nærmere på brukssporene og mer nøyaktig oppmåling. Stedene det er slitasje vil kunne si noe om hvordan det er blitt brukt.

– Det er litt artig med slikt detektivarbeid. Plutselig treffer man blink.

– Hvor ofte får du et jekteseil i posten?

– Det er ikke ofte. Vi har to seil her på museet fra før, men begge er laget i moderne tid. Så vidt meg bekjent, er dette det første hele storseilet til en jekt som er funnet. De har et fragment av et gammelt seil på Kystens arv-museet i Trøndelag, men ikke av en slik størrelse som dette.

Seilet er unikt i seg selv. Men det kan også gi nye svar.

Blant annet vil dimensjonene på seilet fortelle noe om størrelsen på jekta som en gang seilte med det. Det vil også være mulig å tidfeste når det ble brukt og hvem som kan ha eid det. På den måten kan nok en puslebit være på plass og en ny del av kystkulturen løftes ut av mørket.

Det gleder NRK-journalist og jektebokforfatter, Bjørn Tore Pedersen, som spekulerer i at seilet ble bevisst skjermet for kast og gjenbruk.

– Hvem vet; Kanskje var det en som hadde en bevisst tanke med å legge det på loftet?

Jektefartsmuseet i Bodøsjøen

Jektefartsmuseet i Bodø ble åpnet i sommer for å gi ny kunnskap om jektefarten.

Foto: NORDLANDSMUSEET