NRK Meny
Normal

Galina (71) fant farens grav 70 år etter hans død

Det skulle gå over 70 år før Galina Husak (71) fikk vite at faren hennes døde som sovjetisk krigsfange i Norge i 1942. Via en lokalavis i Hviterussland fikk hun svaret på hva som hadde skjedd.

– Det siste vi visste om pappa var at han var i tysk fangenskap i Hviterussland, jeg hadde ingen anelse om at han var i Norge, sier Galina Husak til NRK.no via tolk.

Lørdag var hun på Grønsvik kystfort ved Stokkvågen på Lurøy i Nordland for å ta et endelig farvel med faren, Arkadij Semjonovitsj Kornejtsjuk, 71 år etter at han døde som sovjetisk krigsfange i 1942.

Galina Husak

Galina Husak ledet an på veien til graven til sin far.

Foto: Egil Selnes
Kornejtsjik Arkadij Semenovitsj

KRIGSFANGE 7231: Kornejtsjik Arkadij Semenovitsj slik han er avbildet på fangekortet.

Foto: Privat

Hun hadde reist helt fra Kiev i Ukraina sammen med svigerdatteren Nina Belogur. Galinas sønn og Kornejtsjuks barnebarn Igor ville også være med på den lange reisen fra Kiev i Ukraina til Nord-Norge, men fikk visum for seint.

Med et festningsverk i bakgrunnen som et dystert bevis på den tyske militærmakta fikk Galina endelig besøkt graven til faren hun aldri hadde sett. Selv lå hun i morens mage da han dro i krigen.

– I alle disse årene har familien trodd han døde i en leir Ungarn. At han skulle ligge begravet helt nord i Europa er nesten ubegripelig, sier Galina.

Døde syk og utmattet

Historien om hvordan den 34 år gamle snekkeren Arkadij Semjonovitsj Kornejtsjuk havnet i Norge begynner i 1941. Han bor i landsbyen Narovlia i Hviterussland sammen med kona og fem barn.

Men 4. juli samme år blir han tatt til fange bare uker etter at det tyske felttoget inn i Sovjetunionen startet.

Han blir etter hvert fraktet til Gomel i Hviterussland hvor han satt i krigsfangenskap.

– Mor fikk vite at far satt i fangenskap i Gomel. Hun fikk høre at flere hatt kjøpt sine slektninger fri, det ville hun også. Derfor tok hun med seg alt hun hadde av verdisaker og gikk 120 mil til fots for å komme til leiren. Tragedien var at far hadde blitt flyttet to dager før hun nådde frem, sier Galina via tolken.

Ektemannen hadde blitt fraktet til Polen før han til slutt blir sendt til slavearbeid i Grønsvik på Helgelandskysten. Den tyske krigsmakten hadde stort behov for arbeidskraft under oppbyggingen av «Festung Norwegen» som skulle beskytte norskekysten.

Ifølge fangekortet ankom han Norge 30. juli 1942.

Grønsvik kystfort ble bygd for å beskytte innseilingen til Sjona-, Rana- og Vefsnfjorden.

De russiske krigsfangene bar ut sprengstein fra fjellet, bygde bunkere, veier, og lastet opp fjæresand til støping av bunkerne.

Grønsvik kystfort, tusenvis av kilometer fra hjemstedet, skulle bli Kornejtsjuk endestasjon.

Snaue tre måneder etter at han ankom døde han av utmattelse. Han var utslitt og syk etter å ha blitt utsultet av de tyske vaktene.

«Døde av allmenn svekkelse», står det i krigsfangekortet.

– Det er trist å lese. Men slik var skjebnen til millioner av russere under krigen. Krig er krig, sier Galina ettertenksomt.

(artikkelen fortsetter under)

Grønsvik kystfort

Her ved Grønsvik kystfort på Lurøy endte Arkadij Semjonovitsj Kornejtsjuks liv.

Foto: Bente H. Johansen / NRK

Massegrav

Etter sin død ble Kornejtsjuk lagt i en massegrav sammen med seks andre fanger. Etter krigens slutt bygde gjenlevende russerfanger et stakittgjerde og satte et trekors over grava.

Der fikk de døde ligge i fred helt til norske myndigheter i 1951 gravde opp graven i en storstilt og hemmelig operasjon. Hodeskallene ble fraktet til krigskirkegården på Tjøtta. Restene av skjelettene lot graverne ligge igjen.

Og der lå de sju sovjetiske krigsfangene i en anonym grav inntil for å få år siden.

– Ante ikke hvem de var

– Vi har hele tiden visst om grava, men vi ante jo aldri hvem det var som lå der, forteller daglig leder Ragnar Selnes ved Helgeland museum avdeling Lurøy.

Men sammen med Falstadsenteret klarte han i 2010 å løse mysteriet. Det ble en spesiell dag for Selnes som har vokst med historien om de ukjente russerne.

For første gang siden krigen visste man navnet på Arkadij Semjonovitsj Kornejtsjuk og de andre fangene som lå i graven – to fra Russland, to fra Ukraina og tre fra Hviterussland.

– I flere år har Falstadsenteret identifisert døde russiske fanger, og det var slik vi kom over de tyske fangekortene via et russisk nettsted. Tyskerne var grundige, og hadde kort på samtlige fanger med fødselsdato, navn og navn på familiemedlemmer, hvor de var tatt til fange og yrkesutdanning, sier Selnes.

Fant navnet i lokalavisa

Så begynte puslespillet for å finne slektningene til de døde fangene.

Selnes tok kontakt med den russiske tolken Tatiana Ofstad som bor i Mo i Rana. Hun skrev brev til myndighetene i byen Kornejtsjuk bodde før krigen.

– Det endte med en annonse i lokalavisa hvor det sto at familien til Kornejtsjuk var etterlyst, sier Ofstad til NRK.no.

Galina bodde nå i Kiev og leste derfor aldri avisen. Men en venninne av henne i Hviterussland så hva det sto og kjente igjen navnet.

Hun ringte til Galina og fortalte hva hun hadde lest at de hadde funnet graven til faren hennes i Norge.

– Det var et sjokk. Jeg visste jo at far var død, men trodde aldri jeg skulle få vite hva som hadde skjedd, sier Galina via tolken Tatiana Ofstad.

Endelig farvel

Nå hadde Galina endelig en grav å besøke. Sammen med svigerdatteren dro hun til Norge.

Lørdag ble det holdt en seremoni på gravplassen som nå har fått en minnestein med navnene til krigsfangene.

Den ortodokse presten Aleksander Volokhan ledet seremonien, hvor representanter fra det russiske konsulatet i Kirkenes og lokalbefolkningen var representert.

Galina kunne endelig se ned på graven til sin far og holde hånden for hjertet.

– Jeg er glad for at jeg endelig har fått svaret på hva som skjedde med far, sier hun.

(artikkelen fortsetter under)

Russiske krigsfanger på Lurøy

Den ortodokse presten Aleksander Volokhan fra Trondheim ledet gudstjenesten på Grønsvk kystfort.

Foto: Egil Selnes

Ble behandlet som dyr

Arkadij Semjonovitsj Kornejtsjuk var en av om lag 100.000 sovjetiske krigsfanger som ble sendt til slavearbeid i Norge under andre verdenskrig.

Fangene ble satt til å jobbe med utbygging av jernbanen, flyplasser og festninger. Behandlingen av russerfangene i Norge var jevnt over svært brutal.

– Tyskerne så på russerne som undermennesker. Norske øyenvitner forteller om krigsfanger som spiste griseavfall, frosne poteter og neper, gress og blomster. Fangene var alltid svært sultne og forsøkte i desperasjon å utnytte enhver mulighet til å skaffe ekstra mat. Tyske soldater forteller om fanger som spiste rå fisk og fiskeavfall, sier Marianne Neerland Soleim, post.doc ved NTNU og forsker ved Fallstadsenteret.

Skamplett rettet opp etter 63 år

Russiske krigsfanger i interneringsleiren i Narvik rett før de skal sendes hjem. Foto fra boken Russ

Russiske krigsfanger i interneringsleiren i Narvik rett før de skal sendes hjem.

Foto: Foto fra boken Russerfanger, Humanist Forlag / K&U

De russiske fangene som måtte bøte med livet under bygging av jernbaner og veier ble gravlagt på krigskirkegårder, kirkegårder og ved militære og sivile anlegg i utmark, myrlendt terreng og utilgjengelige fjellområder.

Marianne Neerland Soleim

Marianne Neerland Soleim.

Foto: Forlaget Spartacus

Etter å ha slitt som tyskernes slaver i krigsårene, prøvde den norske staten å glemme de 13.500 døde russerne. Selv om de har vært gravlagt her i landet i mer en 60 år visste norske myndigheter bare navnene på 2.700. Norge har måttet tåle mye kritikk for ikke å ha lagt ned nok arbeid i identifisering av de gravlagte krigsfangene.

– De sovjetiske krigsfangene som var i Norge under krigen, har rett og slett vært glemt av det offisielle historie-Norge. Historikerne har først og fremst vært opptatt av norske tema. Russerne hadde en annen nasjonalitet. Heller ikke de store universitetene har ikke tatt tak i skjebnen til den store gruppen sovjetiske fanger, sier forsker Soleim.

Orienterte Medvedev

Først i 2008 uretten startet det omfattende arbeidet med å rette opp uretten. Kultur og Kirkedepartementet bestemte at de 10.000 siste skal identifiseres så langt det lar seg gjøre. Første steg på veien var å legge tilbake gravsteiner som ble fjernet.

På Falstadsenteret i Nord-Trøndelag startet det nitide arbeidet med å identifisere de flere tusen anonyme gravene. Forskerne tok i bruk tysk og russisk arkivmateriale, og har så langt funne identiteten til halvparten av de 13.700 fangene som ligger begravd i Norge.

(artikkelen fortsetter under)

Skamplett på norsk krigshistorie rettes opp

I 2010 orienterte Soleim ved Falstadsenteret den russiske presidenten Dmitry Medvedev om identifiseringsarbeidet.

Han var glad for at vi fortsatt arbeider med å identifisere ofrene som døde i Norge under krigen. I Russland i dag er det fortsatt mange pårørende som ikke vet hvor deres fedre, onkler eller bestefedre ligger gravlagt i Norge. De har behov for å vite hvor de er gravlagt. I tillegg er det viktig å synliggjøre denne delen av norsk okkupasjonshistorie, sier hun.

Men om det offisielle Norge glemte russerfangerne, ble de ikke glemt lokalt.

– Folk ga dem mat og klær og støttet dem så godt de kunne. Medvedev satte veldig pris på å høre den siden av historien, sier hun.

Operasjon Asfalt

Men om russerfangenes historie var mørk i krigsårene, ble det ikke lysere under den kalde krigen. De som overlevde ble sendt tilbake til et Sovjet der Stalin for lengst hadde erklært dem «forrædere».

Mindre kjent er det at de som døde i Norge og fikk sin grav her, fikk gravene sine skjendet under en av Norges mest hemmelige operasjoner.

Norske myndigheter fryktet at russiske spioner forkledd som turister og pårørende skulle komme til Norge for å se til sine kjære, og i 1951 igangsatte Forsvarsdepartementet «Operasjon Asfalt».

(artikkelen fortsetter under)

Fredsdagene 1945. Russiske krigsfanger reiser hjem med tog. Mange nordmenn hadde støttet fangene und

Fredsdagene 1945. Russiske krigsfanger reiser hjem med tog. Mange nordmenn hadde støttet fangene under deres opphold i Norge. Her deler en kvinne ut matpakker før avreise.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

Gravde opp og skjendet lik

Navnet ble brukt siden sekkene likene skulle fraktes i var impregnert med asfalt.

I 2010 fortalte Tor Steffensen historien i Dagbladet om da han deltok i «Operasjon Asfalt», som 21 år gammel sjømann i 1951.

I første omgang ble cirka 4.500 lik gravd opp over hele Nord-Norge for å flytte dem til russerkirkegården i Tjøtta, sør for Sandnessjøen. Steffensen var med på å frakte likene.

– Vi stappet likdeler opp i sekkene og det stakk bein, knokler, ribbein opp over alt. Kroppsdelene tilhørte ofte ikke samme person, og det var tilfeldig hva som endte opp i de forskjellige sekkene. Likene var fulle av mark og stanken var helt jævlig, fortalte han til avisen.

De som var med på operasjonen fikk fem kroner per sekk i betaling, noe som var mye penger den gangen.

Ble kalt likrøver

Årsaken til at ingen som har villet snakke om den dystre operasjonen var at de var redd for represalier. Og lokalbefolkningen visste hva de drev med. Da Steffensen og mannskapet kom fram til Tjøtta og senere på kvelden skulle ut på dans, fikk de merke kulden.

– «Der kjæm likrøveran», sa de. Det var ingen damer som ville danse med oss den kvelden, forteller Steffensen.

Bygde landet

Forsker Marianne Neerland Soleim tror «Operasjon Asfalt» og klimaet under den kalde krigen bidro til at russerfangene ble glemt.

– Men det omfattende identifiseringarbeidet som pågår er et viktig skritt på veien for å rehabilitere minnet til krigsfangene. Men det har tatt altfor lang tid.

Etter 70 år er fotsporene etter de russiske krigsfangene synlige over hele Norge.

– De var med på å bygge landet. De bygde jernbanen over Saltfjellet, en rekke flyplasser, E6 gjennom Nordland og flere havne- og forsvarsanlegg, sier Marianne Neerland Soleim fra Falstadsenteret.

For Arkadij Semjonovitsj Kornejtsjuk datter er denne lørdagen på Helgelandskysten først og fremst en gledens dag.

– Familien har fått visshet. Og en grav å gå til. Jeg har lyst til å komme tilbake, og ha med meg hele familien. Kanskje vi kan komme hit med bil neste sommer?, sier Galina Husak.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Video

Distriktsnyheter fra Nordland. TV
I tredje episode av Stortvildet må Erna Solberg tegne Jonas Gahr Støre. KrF må debattere som SV og motsatt. Hvem vinner debatten?
 Er Jonas Gahr Støre (Ap) god på seksualundervising? Se episode 2 av Stortvildet.