– Noen ganger er livet mer merkverdig enn på film

Robert Dearsley (70) står på kaia i Steigen. Han har finskjorta på. Hjemme venter ei flaske champagne, og han har heist to flagg på bakketoppen ved nordlandshuset på Røtnes. Det norske og det canadiske.

Han går sakte frem og tilbake, kremter og nynner. Mumler noe om at båten kanskje er litt forsinka, selv om det er en fin maidag og havet er forholdsvis stille.

– Er du nervøs?

– Nei. Eller, jo, ja. Jeg begynner å kjenne det litt nå.

– Jeg har ingenting etter faren min

Robert er pragmatiker. Har alltid vært det. Han kom til verden på nyttårsaften i 1942, en uke før skipet SS «Banalbanach» ble truffet av italienske torpedoer øst for Algerie. Faren hans var kaptein i den britiske hæren og døde da skipet sank.

– Han var borte. Og jeg slo meg bare til ro med at sånn var det. Jeg tenkte vel aldri noe særlig på han.

Igjen satt norske Margaret med en nyfødt gutt. Roberts mor var i det norske forsvaret og stasjonert i Skottland da hun møtte kaptein Bernard Ambrose Dearsley. De giftet seg året før han omkom.

– Hun snakket veldig lite om han, og jeg har ingenting etter ham. Han var egentlig bare et bilde på veggen.

Etter krigen tok Margaret med seg gutten og flyttet tilbake til Norge. Hvis hun noen gang oppdaget hemmeligheten Bernard bar på fortalte hun aldri sønnen noe om det.

– Det føles som om de bare har vært borte en uke

Nå kommer båten. Den fosser frem forbi det lille fyrtårnet, gjør en sving og setter kursen rett mot Robert på kaia. Om bord er det to menn, som han aldri har truffet før. De er grunnen til at både det canadiske og det norske flagget ble heist i dag tidlig, og de har reist langt for å treffe onkelen sin.

For noen måneder siden visste han ikke at de eksisterte, men nå går brua ned og treffer kaikanten. Forfatteren Bryan går i land først og klemmer Robert. Så kommer Graham. Han er lettrørt og må ta av seg solbrillene for å tørke øynene.

– Det føles som de bare har vært borte en uke, sier en oppglødd Robert når han har fått innlosjert bagasjen deres på loftet hjemme, og champagneflaska er åpna.

De går godt sammen fra første stund. To verbale canadiere og en sprek pensjonist som møtes for å pusle sammen ei felles historie.

– Skål! To happy endings.

(artikkelen fortsetter under)

En tilfeldighet

Bernards liv kunne forblitt en uløst gåte. Hadde det ikke vært for Tove, Roberts samboer, ville møtet på kaia i Steigen aldri funnet sted. Robert ville aldri funnet ut at han hadde nevøer på andre siden av Atlanteren.

– Jeg prøvde å få Margaret til å fortelle om faren hans, men hun ville aldri det. Sa bare at det var for vondt til å snakke om. Hun deklamerte heller Terje Vigen enn å si noe om Bernard, sier Tove Mjellanger.

Etter Margarets død begynte hun å lete etter brikker som kunne si noe om hvem Roberts far var. En dag hun gjorde et vilkårlig søk på internett, som linket henne videre til Facebook, og da ble plutselig puslespillet langt mer komplisert enn hun hadde forestilt seg.

– Jeg fant ei bok som var skrevet av en med Dearsley til etternavn. I forordet beskriver han bestefaren sin. En mystisk kaptein i den britiske marinen.

Robert hadde vanskelig for å tro det Tove fortalte. Det kunne ikke være samme mann. Faren hans fikk jo bare ett barn. Men de ble enige om at Tove kunne sende en e-post til forfatteren.

– Vi nordlendinger er jo litt rett frem og direkte av oss.

Hun skriver:

«Robert vet veldig lite, nesten ingenting om sin far. Men hvis dette er din bestefar betyr det at Robert er din onkel. Det hadde vært fint dersom noen i din familie kan hjelpe oss å komme til bunns i dette.»

Familiehemmeligheten

– Jeg svarte henne med en gang. Det var helt utrolig. Vi sammenlignet dokumenter og det var ingen tvil om at det var samme mann, sier Bryan.

For da Bernard giftet seg med Margaret hadde han allerede en veletablert familie i London. Der giftet han seg med Josephine i 1926 og fikk tre sønner. Robert hadde altså tre halvbrødre, Ralph, Cyril og Leon, som han aldri fikk bli kjent med. Sistnevnte fikk sønnene Bryan og Graham.

– Det er det som blir litt tøft her, sier Robert mens han titter på et barnebilde av brødrene sine.

Nevøene har lagt en bunke militære dokumenter, familiealbum, og notater som Bernard skriblet ned mens han seilte til sjøs på spisebordet foran Robert. Ting som Josephine tok vare på etter farens død.

– Det er mye å ta inn over seg. Nå kommer det jo frem. Hvem var han, hva gjorde han og så videre, sier Robert, fordypet i materiale som nevøene har tatt med seg for å hjelpe han å forstå.

(artikkelen fortsetter under)

– Det må ha knust henne

– Jeg vet jo ikke om moren min noen gang fikk vite om den andre familien. Det jeg vet er at hun reiste til England for å finne ut hva som hadde skjedd med Bernard, sier Robert, mens han blar i farens fotoalbum.

Nå vet han også at det var farens første kone, Josephine, som fikk medaljene, papirene og pensjonen etter hans død. Bryan mener det er stor sannsynlighet for at Margaret fikk vite om den andre familien da hun dro til England.

– Det må ha knust henne helt å finne ut av det på den måten. I tillegg har hun nok på et tidspunkt tatt stilling til hvorvidt hun skulle oppsøke Josephine og fortelle henne om det.

Men om en eller begge konene visste er umulig å si, siden ingen av dem noen gang snakket om det.

– Det må få synke inn litt

Det var full klaff fra første stund og i løpet av besøket har Robert blitt godt kjent med nevøene sine.

– Vi kommer helt sikkert til å besøke dem i Canada, men jeg tror det er sånn med slike ting at det må få synke inn litt. På den andre siden - man skal jo ikke vente for lenge heller. Det har gått nok lang tid som det er.

Å oppdage en hemmelighet av dette kaliberet, etter et langt liv, er nok til å sette selv den mest hardbarka pragmatiker ut av spill. Men Robert tar det hele med stoisk ro.

– Det er rart med det. Noen ganger er livet mer merkverdig enn man greier å lage det til på film.

– Bærer du noe nag til moren eller faren din?

– Nei, overhodet ikke. Du vet, det var andre tider under krigen. Folk levde litt fra dag til dag og visste ikke om de kom til å være i live den neste. Da ligger forholdene veldig godt til rette for reproduksjon. Han smiler.

– Men det er klart. Sett nå i ettertid skulle jeg vel helst sett at moren min fortalte meg det dersom hun visste.