Når fangeren først hadde fått tak, fikk ikke den store fuglen luft under vingene.
Den spesielle fangstformen går langt tilbake i tid.
Ørnefangsten foregikk kun i årets aller mørkeste måned. Da gjaldt det å utnytte dagslyset.
Fangsten fraktes ned fra fjellet.
Inne i hula ble ørna drept.
Ørner vises fram til barn på Værøy.
Ørna dras inn i ørnhuset. Det var viktig med et fast og solid grep om begge føttene; samtidig som at rovfuglen ikke fikk bruke de sylkvasse klørne.
Både kongeørn (bildet) og havørn ble fanget på Værøy.
Slik beskriver fotografen Sven Hörnell selv hvordan han har filmet og fotografert.
Sauekadaver eter møte med havørn på Værøy.
Her viser fangstmannen hvordan han fanger ørna.
Oluf Ørnefanger Berntsen i midten sammen med de andre mest aktive ørnefangerne på øya.
På høsten før midtvintersolens siste stråler forsvinner går ørnefangere opp til sin grotte før å forberede fangsten, skriver Hörnell selv om dette bildet.
For å drive den spesielle fangsten måtte fangeren først og fremst ha et ”ørnhus” – en grop eller hule i steinura der fangeren kunne holde seg skjult.
Det ble lagt mye arbeid og prestisje i byggingen av disse ”ørnhusene” – de skulle gå mest mulig i ett med terrenget.
Framfor ørnehuset ligger kjøttstykket og venter. Først kommer kråkene og ravnene. En forutsetning for at fangsten skal lykkes er at disse fuglene kommer og lokker til seg ørna, skriver Hörnell selv om dette bildet.
En ørn slår seg ned på kjøttstykket, setter klørne i det og forsøker å løfte. Men ørnemannen holder det tilbake med snører. Ørnen slipper taket, men etter en tid kommer den tilbake og begynner å ete, skriver Hörnell selv om dette bildet.
