Hopp til innhold

Erna var 9 år da hun ble øyevitne til tragedien

Det er 60 år siden snøen brått løsnet fra fjellene over Sigerfjord. Ni barn og fire kvinner mistet livet og etterlot seg ei bygd i bunnløs sorg.

Erna Johnsen forteller om opplevelsen natten for 60 år siden da snøskredet tok bygda.

Erna Johnsen var ni år da hun opplevde snøskredet i Sigerfjord i Sortland.

Folk i Sigerfjord vil senere si at de kjente en merkelig uro denne kvelden, men Erna Johnsen sover rolig. En halv time over midnatt, 7. mars 1956, bråvåkner niåringen av lyder hun aldri har greid å glemme. Noen skriker farens navn.

– «Arne! Arne! Du må komme! Det har gått skred på Øverland!»

Det er kvinnen i nabohuset som roper etter faren hennes i panikk.

– Jeg hører fortsatt skrikene og kan fornemme følelsen det vekket i en unge.

300 meter unna har enorme snømasser tatt fire hus. Dratt i dem, vridd og kastet på dem. Noen er revet ut i fjorden. Det ser de først når det blir lyst. Når det største sjokket har lagt seg, og det begynner å gå opp for folk hva som har skjedd.

Det verste snøskreddøgnet i etterkrigstiden

Avisoppslag etter skredulykken i Sigerfjord.

Deler av et hus ligger og flyter i fjorden etter snøskredet som tok 13 liv.

Foto: Håvard Karlsen / NRK

13 mennesker mistet livet den natten. Fire må det soknes etter i fjorden.

Sigerfjord er ei bygd i bunnløs sorg. Ni barn og fire kvinner er revet bort. Fedre og ektemenn som har vært ute på fiske vender hjem i fortvilelse. Enkelte har mistet hele familien.

Samme dag går det flere mindre ras i Nordland og Troms. To maskinister dør på jobb når en kraftstasjon i Svolvær ødelegges av snø. I Kvæfjord dør fem personer i et skred i Langvassdalen.

I alt omkommer 21 mennesker som følge av de ulike skredene 7. mars 1956. Når det gjelder snøskred, står datoen igjen som det verste ulykkesdøgnet i etterkrigstiden.

Der i småbølgene vugger en lysegul teddybjørn med rød silkesløyfe om halsen. En båt glir sakte forbi litt lenger ute og leter etter kanskje nettopp den lille gutten eller den lille piken som så ofte har vært god mot sin teddybjørn.

NRKs reporter Olaf Johnsen beskriver det som møtte ham i Sigerfjord da han kom dit etter ulykken.

– Alle gråt

Margit Johnsen

Margit Johnsen (96) beskriver hvordan bygda reagerte på ulykken som tok med seg så mange av innbyggerne.

Foto: Håvard Karlsen / NRK

Mange av Johnsens lekekamerater er tatt av skredet. Mens faren hennes graver og søker etter dem, lager moren, Margit, mat til de som deltar i letearbeidet. Fra kjøkkenvinduet kan de se at naboene blir funnet døde. En etter en.

– Alle var så sorgtunge. Det var så trist.

Margit er blitt 96 år. Hun har bevisst forsøkt å glemme den tøffe tiden. Likevel er det episoder som fortsatt sitter godt. Hun husker hvordan bygda samlet seg og sammen fikk unna oppgavene som måtte gjøres.

– Jeg var i sanitetsforeningen. Vi sydde likskjorter og leverte dem etter hvert som de ble klare.

Også begravelsen gjorde varig inntrykk på 96-åringen.

Vi sto oppe på galleriet og sang. Alle gråt. Det var alltid en eller to som greide å synge, men resten bare sto der og gråt.

Margit Johnsen

Margit Johnsen, Erna Johnsen, og Arne Emil Iversen

Margit Johnsen, Erna Johnsen og Arne Emil Iversen ser på gamle avisutklipp om ulykken.

Foto: Håvard Karlsen / NRK

– Berørte hele landet

Avisoppslag fra begravelsen i Sigerfjord.

Avisoppslag fra begravelsen og ei fullsatt kirke.

Foto: Håvard Karlsen / NRK

Ulykken fikk stor oppmerksomhet i media. I Bladet Vesterålen kondolerte kong Haakon.

– Dette berørte hele landet, sier Arne Emil Iversen.

Han mistet to tanter og fire søskenbarn i ulykken.

– Og dere fortalte jo om slektninger som ringte helt fra USA fordi de hadde hørt om skredet på nyhetene, sier han til Margit og Erna Johnsen.

Utallige avisutklipp på bordet foran dem forteller historier om sjokk og sorg. Dekningen var omfattende. Ulykken gikk inn på folk som aldri tidligere hadde hørt om lille Sigerfjord i Nordland. På en avisside er alle dødsannonsene samlet. Det er syv i alt og 14 navn totalt.

– Det var jo 13 som omkom i selve raset. Den fjortende var en mann som gikk bort dagen etter. Han bodde i huset som såvidt unnslapp snøen, men døde av hjerteproblemer som følge av ulykken, forteller Iversen.

Arne Emil Iversen peker mot fjellene hvor skredet gikk.

Arne Emil Iversen peker mot fjellene hvor skredet gikk.

Foto: Håvard Karlsen / NRK

Ble ikke funnet før snøen tinte

Grunnmuren står fortsatt igjen etter et av husene som ble tatt av raset i 1956

Grunnmuren til huset hvor fire av seks barn døde, står fortsatt igjen.

Foto: Håvard Karlsen / NRK

– Hele fjellsiden kom ned. Her vi står nå, var det minimum fem meter dyp snø. Ti meter der nede i fjæra. Raset gikk helt opp på andre siden av fjorden, så det var vanvittige snømengder, forklarer Iversen.

Han og Erna Johnsen er på ulykkesstedet på Øverland. Erna bemerker at været er likt det som var, da katastrofen inntraff.

Det er mye snø og det henger ei tjukk tåke over de spisse fjellene. I terrenget rundt dem ser man grunnmurene etter hus som ble rammet. Hvert av byggene som en gang sto her har sin egen historie.

– Der bodde det en familie med far, mor og en liten datter, peker Iversen.

Faren var ute på fiske, og natten skredet gikk var mormoren til jenta på besøk. Alle i huset døde. De to kvinnene ble funnet, men ikke jenta. Det ble søkt lenge uten hell. Først i mai fant faren datteren sin.

Han gikk hver dag og grov og lette. Først da snøen tinte, slik at han så henne, ble hun funnet.

Erna Johnsen

– Synet bar han med seg resten av sitt liv

Margit og Arne Johnsen

Ernas far, Arne Johnsen, ble vekket av naboen da raset gikk. Han tok med spade og løp til skredområdet. Resten av livet slet han med det han hadde sett og opplevd under rednings- og letearbeidet.

Foto: Håvard Karlsen / NRK

Det er umulig å forestille seg hva folk gikk gjennom i tiden etter raset. Hva hver enkelt hadde opplevd av tap og hva de måtte bearbeide.

Det fantes ikke kriseteam på den tiden. Ingen kom til Sigerfjord for å tilby traumebehandling til de som hadde mistet så mange. Innbyggerne var overlatt til seg selv og måtte finne trøst i hverandre.

– I dag får man jo hjelp, men da måtte du enten snakke med naboene eller holde det inne i deg. Pappa ble en gammel mann før han fortalte meg noe om hvordan han hadde hatt det. Hvordan han hadde slitt, sier Erna Johnsen.

Arne Johnsen strevde mye med det han hadde sett og opplevd under rednings- og letearbeidet.

Han hadde et veldig stort hjerte og stor omsorg for barn, så det å finne en baby var forferdelig for ham. Det synet bar han med seg hele sitt liv, sier Erna Johnsen.

Ble berget ut i live

Erna Johnsen

Ingen har bygget på Øverland siden skredet. I dag er Erna Johnsen nærmeste nabo til ulykkesstedet. Hun har et lite hus på andre siden av fjorden.

Foto: Håvard Karlsen / NRK

Men det fantes glimt av lys i alt det sorte. Noen overlevde natten.

Ei kvinne, Frida, valgte av en eller grunn å legge seg for å sove i kjelleren.

– Mange har beskrevet at de kvelden før hadde en ekkel følelse i kroppen. At det lå noe i luften, sier Johnsen.

Flaks ville ha det til at snøen knuste og flyttet på bygningsmaterialet slik at det la seg perfekt over Frida. Hun fikk puste og ble funnet i live.

I Sigerfjord er det satt opp en minnebauta for de som omkom i skredulykken.

I Sigerfjord er det satt opp en minnebauta for dem som omkom i skredulykken.

Foto: Håvard Karlsen / NRK

– Det kommer ikke mer hit

I 1993 ble det satt opp en minnebauta med navnene til de omkomne. Søndag skal det være minnemarkering ved steinen.

– Vi skal ha med oss det som skjedde videre. Jeg skal ha med meg ropene, skrikene og de forferdelige tingene som hendte. Jeg skal også formidle dette til mine etterkommere, sier Erna Johnsen.

Margit forteller at folk har vært redde for at det skulle komme flere ras. Det har ikke stoppet Erna fra å bygge seg et lite hus på andre siden av fjorden fra Øverland.

– Nei, nok er nok. Det kommer ikke mer hit. Nå skal vi ha det godt resten av livet.