Folk i Sigerfjord vil senere si at de kjente en merkelig uro denne kvelden, men Erna Johnsen sover rolig. En halv time over midnatt, 7. mars 1956, bråvåkner niåringen av lyder hun aldri har greid å glemme. Noen skriker farens navn.
– «Arne! Arne! Du må komme! Det har gått skred på Øverland!»
Det er kvinnen i nabohuset som roper etter faren hennes i panikk.
– Jeg hører fortsatt skrikene og kan fornemme følelsen det vekket i en unge.
300 meter unna har enorme snømasser tatt fire hus. Dratt i dem, vridd og kastet på dem. Noen er revet ut i fjorden. Det ser de først når det blir lyst. Når det største sjokket har lagt seg, og det begynner å gå opp for folk hva som har skjedd.
Det verste snøskreddøgnet i etterkrigstiden
13 mennesker mistet livet den natten. Fire må det soknes etter i fjorden.
Sigerfjord er ei bygd i bunnløs sorg. Ni barn og fire kvinner er revet bort. Fedre og ektemenn som har vært ute på fiske vender hjem i fortvilelse. Enkelte har mistet hele familien.
Samme dag går det flere mindre ras i Nordland og Troms. To maskinister dør på jobb når en kraftstasjon i Svolvær ødelegges av snø. I Kvæfjord dør fem personer i et skred i Langvassdalen.
I alt omkommer 21 mennesker som følge av de ulike skredene 7. mars 1956. Når det gjelder snøskred, står datoen igjen som det verste ulykkesdøgnet i etterkrigstiden.
- Hør NRKs rapport fra Sigerfjord i 1956
– Alle gråt
Mange av Johnsens lekekamerater er tatt av skredet. Mens faren hennes graver og søker etter dem, lager moren, Margit, mat til de som deltar i letearbeidet. Fra kjøkkenvinduet kan de se at naboene blir funnet døde. En etter en.
– Alle var så sorgtunge. Det var så trist.
Margit er blitt 96 år. Hun har bevisst forsøkt å glemme den tøffe tiden. Likevel er det episoder som fortsatt sitter godt. Hun husker hvordan bygda samlet seg og sammen fikk unna oppgavene som måtte gjøres.
– Jeg var i sanitetsforeningen. Vi sydde likskjorter og leverte dem etter hvert som de ble klare.
Også begravelsen gjorde varig inntrykk på 96-åringen.
– Berørte hele landet
Ulykken fikk stor oppmerksomhet i media. I Bladet Vesterålen kondolerte kong Haakon.
– Dette berørte hele landet, sier Arne Emil Iversen.
Han mistet to tanter og fire søskenbarn i ulykken.
– Og dere fortalte jo om slektninger som ringte helt fra USA fordi de hadde hørt om skredet på nyhetene, sier han til Margit og Erna Johnsen.
Utallige avisutklipp på bordet foran dem forteller historier om sjokk og sorg. Dekningen var omfattende. Ulykken gikk inn på folk som aldri tidligere hadde hørt om lille Sigerfjord i Nordland. På en avisside er alle dødsannonsene samlet. Det er syv i alt og 14 navn totalt.
– Det var jo 13 som omkom i selve raset. Den fjortende var en mann som gikk bort dagen etter. Han bodde i huset som såvidt unnslapp snøen, men døde av hjerteproblemer som følge av ulykken, forteller Iversen.
Ble ikke funnet før snøen tinte
– Hele fjellsiden kom ned. Her vi står nå, var det minimum fem meter dyp snø. Ti meter der nede i fjæra. Raset gikk helt opp på andre siden av fjorden, så det var vanvittige snømengder, forklarer Iversen.
Han og Erna Johnsen er på ulykkesstedet på Øverland. Erna bemerker at været er likt det som var, da katastrofen inntraff.
Det er mye snø og det henger ei tjukk tåke over de spisse fjellene. I terrenget rundt dem ser man grunnmurene etter hus som ble rammet. Hvert av byggene som en gang sto her har sin egen historie.
– Der bodde det en familie med far, mor og en liten datter, peker Iversen.
Faren var ute på fiske, og natten skredet gikk var mormoren til jenta på besøk. Alle i huset døde. De to kvinnene ble funnet, men ikke jenta. Det ble søkt lenge uten hell. Først i mai fant faren datteren sin.
– Synet bar han med seg resten av sitt liv
Det er umulig å forestille seg hva folk gikk gjennom i tiden etter raset. Hva hver enkelt hadde opplevd av tap og hva de måtte bearbeide.
Det fantes ikke kriseteam på den tiden. Ingen kom til Sigerfjord for å tilby traumebehandling til de som hadde mistet så mange. Innbyggerne var overlatt til seg selv og måtte finne trøst i hverandre.
– I dag får man jo hjelp, men da måtte du enten snakke med naboene eller holde det inne i deg. Pappa ble en gammel mann før han fortalte meg noe om hvordan han hadde hatt det. Hvordan han hadde slitt, sier Erna Johnsen.
Arne Johnsen strevde mye med det han hadde sett og opplevd under rednings- og letearbeidet.
– Han hadde et veldig stort hjerte og stor omsorg for barn, så det å finne en baby var forferdelig for ham. Det synet bar han med seg hele sitt liv, sier Erna Johnsen.
Ble berget ut i live
Men det fantes glimt av lys i alt det sorte. Noen overlevde natten.
Ei kvinne, Frida, valgte av en eller grunn å legge seg for å sove i kjelleren.
– Mange har beskrevet at de kvelden før hadde en ekkel følelse i kroppen. At det lå noe i luften, sier Johnsen.
Flaks ville ha det til at snøen knuste og flyttet på bygningsmaterialet slik at det la seg perfekt over Frida. Hun fikk puste og ble funnet i live.
– Det kommer ikke mer hit
I 1993 ble det satt opp en minnebauta med navnene til de omkomne. Søndag skal det være minnemarkering ved steinen.
– Vi skal ha med oss det som skjedde videre. Jeg skal ha med meg ropene, skrikene og de forferdelige tingene som hendte. Jeg skal også formidle dette til mine etterkommere, sier Erna Johnsen.
Margit forteller at folk har vært redde for at det skulle komme flere ras. Det har ikke stoppet Erna fra å bygge seg et lite hus på andre siden av fjorden fra Øverland.
– Nei, nok er nok. Det kommer ikke mer hit. Nå skal vi ha det godt resten av livet.