Dette er det siste bildet som ble tatt av politimannen Sigurd Wang

– Vi lå og pratet om hvor godt vi hadde det, forteller Elsa Wang.

Hun husker fortsatt tirsdagen for 25 år siden.

Elsa og ektemannen Sigurd ligger i hjørnesofaen hjemme på Herøy. Influensaen har ennå ikke sluppet taket i Sigurd og de er egentlig på vei å legge seg når telefonen ringer.

Sigurd er lensmann. Det er kollega og bestekompis Trond Kirkeby som ringer fra nabokontoret i Sandnessjøen.

Trond vil gjerne ha Sigurd med seg ut på et oppdrag den kvelden.

Mer vet ikke Elsa når hun går til sengs.

Morgenen etter blir hun vekket av ringeklokka. På trappa står presten og en lege.

– Sigurd og Trond Kirkeby er skutt og drept, sier presten.

Elsa går inn på badet. Hun ser seg selv i speilet. Hun tenker på de to barna sine, på 19 og 22 år. Allerede der begynner hun å bygge en festning.

– Dette skal vi klare, tenkte jeg da. Men det skulle bli ei tøff tid, sier hun i dag.

To familiemenn i samme yrke

Sigurd Wang var fra Sandnessjøen. Han var glad i friluftsliv og trivdes godt ute på havet.

Lensmannens engasjement forgrenet seg ut i samfunnet også. Han var fotballtrener for ungene på Herøy og satt i kommunestyret for Venstre.

Hjemme diskuterte han gjerne politikk med kona Elsa. De hadde for eksempel et delt syn på EU. Noe som førte til mange gode og interessante politiske samtaler, husker Elsa.

Bestekompisen Trond Kirkeby var opprinnelig fra Hamar, men flyttet til Helgeland som nyutdannet politi i 1979. Han og samboeren Beate var noen år i Oslo, men Nordland lokket dem tilbake.

Lensmannsførstebetjenten hadde et sterkt forhold til sine foreldre og søsken, men de viktigste brikkene i livet hans var de tre barna han hadde sammen med Beate.

Særlig nært var forholdet til deres eldste datter. Trond var fotballtreneren hennes, så de tilbrakte mye tid sammen på fotballbanen. I tillegg var han et aktivt friluftsmenneske, og tok gjerne barna med på tur.

På ettermiddagen tirsdag 10. mars i 1998 får Trond beskjed om at de skal rykke ut til Austbø. Nordland psykiatriske sykehus (NPS) har fått noen bekymringsverdige telefoner fra en pasient på permisjon.

Han forteller at han er bevæpnet og sier at han vil starte krig.

Trond ringer til sin gode venn og kollega ved Herøy og Dønna lensmannskontor. Han vil gjerne ha med seg Sigurd Wang på dette oppdraget, som til slutt går skikkelig galt.

Tre skudd i natta

Det er nærmest feige lag på Austbø den natta. Pasienten fra NPS, Dag Helge Rønning, har forskanset seg i sitt barndomshjem. Rifla han har fått lånt til seg er topp moderne, mens politiets utstyr er gammeldags og utdatert.

Samtidig som en skarpskytter prøver å installere seg i nabohuset til Rønning, forlater Rønning barndomshjemmet sitt med rifla i hendene.

Han går målbevisst langs veien. Vinden virvler opp den ferske snøen, men oppe ved et hvitt hus ser han to mørke skikkelser.

Trond Kirkeby og Sigurd Wang er i full gang med å evakuere husene i nærheten når de blir skutt og drept.

For første gang etter drapene forteller enkene til de to politibetjentene om sin opplevelse.

– Alt ble bare kaos

Alt Beate Jørgensen visste dagen i forvegen var at samboeren Trond mest sannsynlig ville komme seint hjem.

Når klokka er syv om morgenen onsdag 11. mars ringer det på døra. Tronds side i senga er tom, og på trappa står både prest og lensmann Ole Gustav Årnes.

Beate forstår med en gang at Trond aldri kommer hjem.

Beate ser for seg Trond liggende i et hus på Austbø. Hun ser for seg politijakta etter gjerningsmannen. Hun prøver å finne ut hvem hun kan ringe, for hun trenger støtte.

Og årene etter skal vise seg å bli krevende for både Beate Jørgensen og Elsa Wang.

Lette etter rømningsveger

Elsa Wang forteller om sine to barn som var 19 og 22 år på den tiden. Sønnen droppet ut av utdanningen sin i Kystvakten. Dattera prøvde å fullføre lærerutdanningen sin på Nesna. For å klare det måtte mamma reise sammen med henne til hver eksamen.

Beate slet med nattesøvnen. Hendelsene på Austbø kvernet i bakhodet. Hun tok seg i å lete etter rømningsveier når hun var på besøk hos folk.

Hun sto igjen med tre barn.

–Den eldste, 12 år gamle Therese, reagerte med mye sinne og stengte meg litt ute. Hun ville ikke prate så mye om faren og om det som hadde skjedd. De hadde mange felles interesser. Han var hennes fotballtrener og de tilbrakte mye tid i lag ellers, forteller Beate.

For henne handlet det første året om å overleve for seg selv og familien.

– Jeg prøvde å skape trygghet igjen, og få livet til å fungere en dag av gangen. Det var jo aldri noe alternativ å gi opp.

Og midt inne i dette kom rettssaken, som fikk et uventet utfall.

Ikke lenger en trussel

Planen var at Beate og Elsa skulle sitte på samme side som gjerningsmannen under rettssaken for at det skulle bli mindre konfronterende.

Men Beate ville det annerledes.

– Jeg ville møte utfordringa. Jeg ville han skulle bli konfrontert med oss som han hadde rammet så brutalt, sier hun.

– Noe av det sterkeste var at jeg satt og synes litt synd på han da han forklarte seg.

Etter rettssaken var hun ikke lenger redd for mannen som hadde tatt livet av samboeren hennes.

Dag Helge Rønning ble dømt til 21 år i fengsel for drapene på Austbø den natta. Noen år etter at han ble satt fri, ble Rønning funnet død i sin egen leilighet utenfor Oslo.

Elsa Wang har aldri kjent på hat mot gjerningsmannen, men hun har kjent på bitterhet i forbindelse med alt Sigurd gikk glipp av. Ting de kunne opplevd sammen. Konfirmasjoner, dåper, bryllup, jul og bursdager.

Beate Jørgensen kjenner på det samme. Etter hvert som tiden har gått har konsekvensene av de tre skuddene på Austbø gått mer og mer opp for henne.

– Når man er yngre ser man utfordringene på en litt annen måte. Etter hvert som årene går, ser man virkelig konsekvensene av det som rammet oss. Livet ble strabasiøst! Nå når vi har blitt eldre tenker vi over at livet ble litt mer strabasiøst enn det skulle blitt, sier Elsa og Beate.

Støtte i hverandre

Det er nå 25 år siden drapene på Austbø. En fersk podkast fra NRK forteller om hva som skjedde den dramatiske natta på Helgeland, og ikke minst hva som skjedde i forkant.

I tiden etter drapene la gjerningsmannen selv mye av skylden på medisinene han fikk i behandlingen for sine psykiske lidelser.

– Ungene synes det er viktig å ikke skylde på psykiatrien og mener det blir feil å fokusere på at gjerningsmannen er «uskyldig», sier Beate.

Elsa Wang har i det siste året klart å kvitte seg med en del tunge følelser rundt drapene på Austbø.

– Å gå gjennom hendelsen på Austbø nå, etter 25 år, har gjort at jeg klarer å gå mer inn i meg selv. Nå kan jeg faktisk glede meg over å bildealbumene igjen.

Både Beate Jørgensen og Elsa Wang hadde i to år sterk støtte av en psykolog med brei erfaring fra dramatiske hendelser.

De kunne forutsi mye av det som kom til å skje i sorgprosessen framover. Det har hjulpet enkene gjennom ei tøff tid som svært få kan forestille seg.

Men mest hjelp har de to hatt i hverandre.

– Det er kanskje den beste hjelpen over tid. Vi har ikke kunnet prate med så mange andre om det som har skjedd. Det er ikke mange som forstår hva vi har gått gjennom. Bare vi vet det.