Ella Græsmo i Narvik kom til onkel og tante i fosterhjem – det ble en solskinnshistorie

Hopp til innhold

For Ella Græsmo i Narvik ble onkel og tante den trygge basen da hun ikke lenger kunne bo hjemme hos mamma.

Hun har tatt kontakt med NRK fordi hun ønsker å bruke sin egen historie til å hjelpe andre.

– Jeg vil vise at det kan være en humpete vei og det kan være vrient, men at alt ordner seg til slutt, sier 20-åringen.

3000 fosterbarn hos familie

Det bor i dag i underkant av 10 000 barn i fosterhjem i Norge. Rundt 3000 av dem bor hos familie eller andre de kjenner godt fra før.

Flere advokater som jobber med barnevernssaker mener det slurves med å undersøke om det kan finnes et fosterhjem i nær familie.

Ella tror ikke alle har noen som kan stille opp slik hennes onkel og tante gjorde. Men hun tror det er en stor fordel å få komme til noen man er kjenner og er trygg på fra før.

– Jeg tror det er en god idé i de fleste saker. Kanskje barnevernet ikke er flink nok til å sjekke med familien. Noen ganger er de for dårlige til å tenke på hva som er best for ungen.

Les hva barne- – og familieministeren sier lenger ned i saka.

En selvfølge for onkel og tante

Da Ella var lita var det mora hennes som fant ut at hun ville be barnevernet om hjelp.

– Også spurte mamma onkel og tante om de kunne stille opp da det ble snakk om fosterhjem. Og det var en selvfølge, så klart.

Først ville barnevernet plassere henne i et fosterhjem i ei nabobygd.

– Det var ikke på grunn av vold eller rus at jeg ikke kunne bo hos mamma. Så det var ikke noe behov for å holde meg unna mamma.

På den tida bodde onkel og tante i huset til Ellas bestemor. Det gjorde det enda lettere å flytte. Ella hadde vært mye der og kjente alle kriker og kroker i huset. Hun beskriver overgangen som ganske lett.

– Vi laga noen regler sammen da jeg hadde flytta inn. Også fikk jeg mye kjærlighet og forståelse hos onkel og tante. Det var alltid noen jeg kunne gå til med ting.

Stolt av mamma

Når NRK snakker med Ella er hun hjemme hos mamma og samboeren hennes for å spise taco. Mora var ung da hun fikk henne. Ella er glad for de to lillesøstrene hun senere har fått.

– Mamma har også kommet seg opp og fram. Jeg er veldig stolt av henne. Nå ser jeg på mamma som min beste venninne, sier Ella.

Ella sier problemene hjemme starta da faren hennes døde brått, da hun bare var tre år gammel. Ikke lenger etterpå døde to av besteforeldrene.

– Da ble mamma langt nede, ho sleit veldig mye med sorgen. Hun gjorde ikke noe galt, men greide ikke å gi meg alt jeg trengte.

Likte ikke å ha to hjem

Hun og mamma fikk god hjelp av barnevernet, forteller Ella. Blant annet fikk hun være med i ei gruppe med andre barn. Noe av det beste de gjorde var å klatre.

Ridekursene hun fikk gjennom barnevernet betydde mye.

– Jeg var vel vanskelig å ha med å gjøre da jeg var lita. Men jeg var heldig med at lærerne så meg og hjalp meg til å få det best mulig på skolen.

Da hun flytta til onkel og tante var hun ni år. Det ble en overgangsperiode der hun delvis bodde hos mamma. Det fungerte ikke så bra å ha to hjem.

Etterhvert fikk Ella gjennomslag for ønsket sitt om å bo bare hos onkel og tante, men dra på besøk til mamma når hun sjøl ville. Nå var hun 14-15 år og kunne ennå trasse litt. Etterhvert gikk det bedre på skolen.

– Jeg lærte meg å håndtere ting bedre, å gi litt mer «faen». Og med god hjelp fra lærerne fikk jeg inn det pensumet jeg hadde gått glipp av.

Hun sier det var en stor fordel at hun det var nær familie hun flytta til.

– De måtte aldri jobbe hardt for å få den tilliten fra meg. Også var jo de noen voksne som mamma var helt trygg på.

Dette sier fosterforeldrene: – Det har kun vært berikende.

– Vi har blitt reserve foreldre til ei flott jente som nok har gitt oss like mye som vi forhåpentligvis har gitt henne. Det har kun vært berikende.

Jan Børre Brantsæggen og Cecilie Lindgren Brantsæggen forteller at den første tilvenninga gikk veldig greit da «alle» kjente hverandre meget godt fra før.

– Tanken om å flytte til noen hun kjente var kanskje lettere en å skulle måtte flytte til noen helt ukjente. I tillegg fikk hun bo i nærområdet med sine venner og sitt nettverk.

De forteller at barnevernet organiserte fra første stund et godt samarbeid mellom dem som fosterhjem, skolen og Ellas øvrige familie.

– Barnevernet har også hele veien vært til stede som en støtte og veileder for oss som fosterforeldre og oss som familie.

De skriver videre dette om hva som gikk bra:

– Vi har hele veien hatt gode samtaler som har løst alle spørsmål om usikkerhet og problemer. Dette har kanskje vært løsningen for oss som familie. Videre har Ella selv vært den som ikke har gitt opp. Var det noe hun ikke kunne eller fikk til bestemte hun seg for å klare det.

Fosterforeldrene skriver at det har vært opp- og nedturer som det er i alle familier, men at de har klart seg bra:

– Vi har blitt reserveforeldre til ei flott jente som har gitt oss like mye som vi forhåpentligvis har gitt henne. Vår familie vil nok bestandig inneholde henne, også i fremtiden.

Og de avslutter slik:

– Kommer vi til å stille opp igjen hvis det trengs? Ja. Kan vel ikke si at vi har hatt noen dårlig erfaring med det å være fosterforeldre, heller tvert imot, skriver Jan Børre Brantsæggen og Cecilie Lindgren Brantsæggen i en e-post til NRK.

Advokat: – Det slurves en del

For regjeringa er det et mål at flest mulig barn skal få flytte til noen i familien i stedet for å bli plassert hos fremmede. Men ifølge advokat Thea Totland i Barneadvokatene er det ikke alltid at barnevernet undersøker muligheten godt nok.

– Det er rom for forbedringer. Jeg tror det slurves en del her og skulle ønske at langt flere barn ble plassert i familie, sier hun.

Det er mye større sjanse for at dette blir solskinnshistorier, mener Totland.

– Ei slik plassering legger jo virkelig til rette for samvær med foreldrene, helt i tråd med Menneskerettighetsdomstolens anbefalinger, og der Norge er dømt i flere barnevernssaker.

– Hvorfor blir ikke flere barn plassert hos noen de kjenner?

– Årsaken er ofte at det er et konfliktfylt samarbeid mellom barnevernet og foreldrene. Da blir det gjerne viktig for barnevernet å få barna plassert et annet sted. Og så mister barnet ikke bare foreldre, men også besteforeldre og andre kjente og kjære.

Ropstad vil ha flere familieplasseringer

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad sier i en e-post at også han ønsker at flere barn enn i dag skal plasseres hos noen de kjenner godt.

– Det er i alle fall en god økning fra hvordan det har vært tidligere. Vi jobber for at flere barn som trenger et nytt hjem skal få bo hos noen de kjenner. Samtidig er det viktig at barna får en tryggest mulig oppvekst, og får et tilbud som er tilpasset deres behov, skriver Ropstad til NRK.

Ropstad roser dem som stiller opp for barn som ikke kan bo hos foreldrene sine.

– Det er flott å høre at Ella kunne flytte til sin tante og onkel da hun ikke lenger kunne bo hjemme. At familien også har klart et godt samarbeid med mammaen til Ella blir jeg kjempeglad for å høre.

– Hjertet må være ekstra stort hos dem som åpner døra på den måten.

Les mer om hva Ropstad gjør og se hva han svarer advokaten

– Barnevernstjenesten skal alltid vurdere om noen i barnets slekt eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Tidligere gikk plikten frem av forskrift, men den er nå lovfestet. Statsforvalteren har ansvar for å føre tilsyn med barnevernstjenesten. Jeg forutsetter at statsforvalteren følger opp dersom en kommune ikke følger opp denne lovpålagte plikten.

Advokat Thea Totland sier det gjerne blir solskinnshistorier ut av å plassere «nært». Men Totland sier hun ofte støter på en motvilje i barnevernet mot å leite i familie/nettverk.

– Hvis det er slik Totland påstår, så håper jeg det kommer frem i den årlige tilstandsrapporten som skal legges frem for lokalpolitikerne, skriver Ropstad til NRK.

Totland sier det er hennes inntrykk er at barnevernet noen ganger synes det blir mer komplisert for dem å samarbeide dersom familie velges. Dette gjelder særlig der det er konflikter mellom dem og biologiske foreldre. Hva tenker du om det?

– Det er lite som er enkelt med å finne riktig fosterhjem. Konflikter når det gjelder omsorg for barn er aldri enkelt. Aller verst er det nok for barna selv. At det kan bli mer komplisert med familien involvert, kan være tilfelle noen ganger. Men jeg tror det kan være utfordringer med ulike fosterhjem, så her er det avveininger barnevernet må gjøre for hvert enkelt barn.

Og han skriver videre:

– Selv om vi ikke har tall å slå i bordet med så kan det tyde på at det er et betydelig antall barn som opplever en eller flere utilsiktede flyttinger i løpet av den tiden de bor utenfor foreldrehjemmet. Det er viktig å gjøre det vi kan for å unngå dette. Derfor er det å finne et hjem tilpasset barnets behov det aller viktigste. Her kan det å kjenne hjemmet fra før være et gode for mange barn som trenger fosterhjem.

Hvorfor er det så viktig at barnevernet undersøker om familie/nettverk kan være aktuell for plassering?

– Det er fordi vi er opptatt av ressursene som er rundt barnet. At barnet kjenner hjemmet fra før og omvendt, kan gjøre flyttingen til fosterhjem lettere. Ofte kan barnet da fortsette å bo i samme område og det blir enklere å beholde skoleplass, venner og fritidsaktiviteter.

Hva kan tale mot ei slik plassering?

– Det som generelt er en utfordring, er å finne fosterhjem som passer til barnas behov. Det er viktig at slekt og nettverk ikke tar på seg for store omsorgsoppgaver også. Fosterbarn er som alle andre barn, ulike. De har sin egen historie, personlighet og bakgrunn. Felles for alle er behovet for voksne som kan gi trygghet, omsorg og kjærlighet. Ulike barn trenger ulike fosterhjem.

Ropstad skriver at de har flere tiltak på gang for å øke antall plasseringer i familie og nettverk:

Bufdir har utviklet en langsiktig markedsføringsstrategi for å rekruttere flere riktige fosterhjem til barna og ungdommene som trenger det.
De siste årene har direktoratet satset mye på at barn skal få et fosterhjem i sin familie eller i sitt nettverk. Blant annet har Bufetat støttet kommunene i bruk av familieråd. Bufdir jobber med at slike nettverksmetoder skal bli enda mer utbredt i kommunene. Det er store forskjeller mellom kommuner i rekruttering og bruk av fosterhjem i familie og nettverk. Dette tyder på at det i mange kommuner er et potensial for å rekruttere flere hjem. Derfor har vi styrket statsforvalterne slik at de kan hjelpe kommunene til å utnytte dette potensialet.
Vi vil også samarbeide aktivt med frivillig sektor, for at flere miljøer kan bidra i arbeidet med å skaffe fosterhjem. Derfor tok jeg i fjor høst initiativ til en nasjonal dugnad for å rekruttere flere fosterhjem. Der inviterte jeg Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), og de stilte opp for å skaffe flere fosterhjemsambassadører. (Barne- (Barne- ogeminister Kjell Ingolf Ropstad i e-post til NRK)

Vil bli barnevernspedagog

I dag jobber Ella i Narvik, der mamma og hennes familie bor. Hjemmet er hos tante og onkel, som nå bor i Skjomen, ikke langt fra byen.

Først hadde hun tenkt å bli lærer, men nå er planen å bli barnevernspedagog.

– Faren er at jeg kan bli for involvert, men jeg tror jeg kommer til å klare det veldig fint. Du skal alltid tenke at barnet sine behov kommer først. Det er det aller viktigste.