NRK Meny
Normal

Einar fortviler over mangelen på solflekker: – Får ikke tak i vennene mine

Einar har et stort nettverk av folk over hele verden. Men på grunn av lav aktivitet på sola, får han ikke kontakt med mange av dem.

Einar Fresvik ser opp på himmelen, og håper at det blir mer aktivitet på sola snart.

– Nå må det bli bedre snart.

Einar Fresvik myser opp mot himmellegemet vi alle har et forhold til. Når sola skinner, er folk flest i godt humør. Vi får mer energi, og oppholder oss mer utendørs.

Men Einar er litt frustrert, tross finværet. Han vet hvordan forholdene er på sola for tiden.

– Før var det lettere, men nå er det veldig vanskelig å nå ut. Situasjonen har vedvart i seks år, og så langt i år har det ikke vært noen bedring i sikte, sukker han.

Sola er «blank»

Søker man opp bilder av solen, vil man gjerne kunne se noen små, mørke flekker. Såkalte solflekker. Men i 2018 har solen vært tilnærmet «blank» nesten 60 prosent av tiden.

Prognosene har forutsagt at det ville skje, men ekspertene er overrasket over hvor fort det går.

For enkelte er det ekstra dårlig nytt. Einar har nemlig en stor lidenskap, en interesse som sola stikker «kjepper i hjulene for», så å si.

Ikke mange solflekker på Solen for tiden

Ikke mange flekker å se på sola for tiden.

Foto: SDO/HMI

Som radioamatør, har han nemlig et stort nettverk over hele verden. Venner og bekjente som han nå ikke får noe kontakt med via radioapparatene sine.

For når solflekkene uteblir, blir ionosfæren høyt over oss dårligere til å reflektere kortbølgesignalene tilbake til Jorden. Det tekniske kan du lese mer om i faktaboksen. Men helt enkelt forklart betyr det at:

– Radiosignalene går rett ut i det store intet, ut i verdensrommet, og blir borte. Nordlyset er en annen forstyrrende ekstrafaktor, som gjør at radioforholdene er verre her i Nord-Norge enn i Sør-Norge, forteller Fresvik.

Han har derfor nå også radioutstyr stående i Fredrikstad, som han kan fjernstyre over nett. Det beste er likevel å bruke eget utstyr, her hjemme i Bodø.

– Når aktiviteten på sola er på bånn, er vi i det som kalles solminimum. Da er det veldig vanskelig for meg å drive med hobbyen min. Nå har aktiviteten vært lav lenge, som ved forrige minimum. Hva det skyldes, er det vel ingen som vet.

For å forstå mer av hva dette dreier seg om, blir vi med inn i «gutterommet».

Einar Fresvik er radioamatør

Einar Fresvik forsøker å oppnå kontakt med noen, men får ikke svar.

Foto: Markus Thonhaugen / NRK

Får et kraftig «adrenalinrush»

Her har Einar et rom fylt med teknisk utstyr. For en uinnvidd ser det ut som en kommandosentral tilhørende Forsvaret, om enn i lettversjon.

Flere av gjenstandene er kanskje mer naturlig å finne på et museum.

– Her er tre sovjetiske nøkler, og her er en polsk liten mus, som vi kaller det. Her er en fra krigen. Og over her er esker på esker med kort fra ulike stasjoner.

Einars samling over ting og tang

Ulike «nøkler», som det kalles, som Einar har samlet opp gjennom årene. Dette er telegrafnøkler.

Foto: Markus Thonhaugen / NRK

Kortene, det må være hundrevis av dem, kan sammenlignes med postkort.

Når Einar oppnår kontakt med andre som deler samme hobby, er det naturlig å sende slike kort til hverandre som bevis på at man har kommunisert.

Målet er å samle kort fra kontakter i flest mulig land. Innenfor dette faget opererer man med 340 land. Einar har vært i kontakt med likesinnede i 309 av dem.

– Det å få kontakt med noen i et spesielt land som du ikke har snakket med før, der er et kraftig adrenalinrush, altså.

Men nå er det altså begredelige forhold for å komme i kontakt med både nye og gamle venner.

Er det egentlig noe problem? Nå for tiden har man jo både Facebook, e-post og tusenvis av diverse apper som man kan kommunisere gjennom.

Radioamatør Einar Fresvik

Einar Fresvik inne på hobbyrommet.

Foto: Markus Thonhaugen / NRK

Jo, det er noe spesielt med radio

Einar har fått spørsmålet før. Han rister litt oppgitt på hodet.

For det er noe helt annet å kommunisere via kortbølge, VHF og telegrafi.

– Jeg sender ut et såkalt alminnelig anrop, og da er sjarmen at jeg aldri vet hvem jeg får svar fra. Er det en kompis på Fauske, eller noen i Kuala Lumpur? Det er det som er spenningen med dette.

– Når jeg er ute og reiser, og jeg ser en antenne på et hus, stikker jeg gjerne innom og slår av en prat. Det er helt vanlig og akseptert. Slik får man seg venner over hele kloden.

Einar skrur på et av apparatene

Einar skrur på et av apparatene han eier.

Foto: Markus Thonhaugen / NRK

Når sola er i «godt humør», og aktiviteten gir gode radioforhold, kan han kommunisere fra nordpolen i nord til sydpolen i sør. Einar har snakka med folk i alle deler av kloden.

En gang snakket han til og med med en i Nord-Korea.

– Det er det kortet jeg er mest stolt av. Der har man ikke lov å kjøre amatørradio, men en i FNs matvarefront fikk kjøre amatørradio på et par bånd til visse tider en periode i 2002. Da snakket vi med hverandre, forteller bodøværingen entusiastisk.

Derfor har amatørradioen en plass i samfunnet vårt

Her er det passende med litt radiohistorie.

Historien til radioamatørene går helt tilbake til radioens barndom på slutten av 1800-tallet. Den første amatørklubben ble etablert i New York alt i 1909, mens den første norske radioamatøren fikk sin lisens i 1925.

Kontaktkort

Målet er å samle sammen slike kort, som viser at man har hatt kontakt med andre radioamatører i ulike land. Samler man sammen nok av disse, får man et diplom.

Foto: Markus Thonhaugen / NRK

Mange av radioformene som senere fikk en viktig betydning kommersielt, som AM og FM, ble først utforsket av radioamatører. Slik sett var de som pionerer å regne.

Nå er det cirka 6100 lisensierte og aktive radioamatører i Norge, forteller seksjonssjef Bent André Støyva hos Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Det er de som bestemmer hvem som får lisens til å drive på med dette, og ikke.

– Det er en overraskende stabil interesse. Sett over tid, går tallene hverken opp eller ned. Det ligger på pluss/minus 15 i året, forteller Støyva.

For å få lisens må man avlegge en eksamen. For man må vise at man forstår og kan radiofaget. Støyva mener prøven er overkommelig for de med interesse for feltet.

– Ellers er det slik at amatørradioen fremdeles har en plass i samfunnet. For eksempel gjennom å bidra med samband som nødetater og redningstjeneste kan nyttiggjøre seg av. Hos noen fylkesmenn inngår amatørradio som en del av beredskapen.

Håper å oppleve neste solsyklus

Einar Fresvik ble selv født under krigen, under en tid da radio var noe man måtte gjemme og holde skjult. Nysgjerrigheten ble derfor tidlig vekket. Lisensen fikk han siden i 1972.

Kona Marie-Lovise, blant venner kjent som Mia, gir uttrykk for at det opp gjennom årene kanskje har gått med vel mye tid på amatørradio og «jakt» på nye land.

Men er man glad i et menneske, så tror jeg man tåler veldig mye. Så er det jo bra at han er hjemme og interesserer seg i noe hvor han får brukt hodet.

– Når han kommer ut av det rommet, og har fått kontakt med et nytt land, så er det sterkt, altså. Den entusiasmen. Jeg prøver å være interessert, og spørre han om det.

Nå håper Einar å kunne leve til å oppleve en solsyklus til, den 25. i rekken. Slik at han får én sjanse til, til å samle sammen flere av de kvitteringskortene som han mangler.

Han håper at neste solsyklus starter i 2019-2020.

Jo da, noen «åpninger» kan forekomme i dag, men disse er sjelden. Stort sett går signalene sjeldent ut av Europa, forklarer han.

Så sukker han nok en gang litt idet han ser solprognosen på PC-skjermen: Ingen flekker i dag heller.

Einar sammen med sin kone

Kona Marie-Lovise, blant venner kjent som Mia, forteller at ektemannen bruker mye tid på hobbyen sin. – Er man glad i et menneske, så tror jeg man tåler veldig mye, sier hun om tiden Einar bruker på hobbyrommet.

Foto: Markus Thonhaugen / NRK