Først kom i Norge på lørdag. Men så kom mandagen, og gjorde det mandager gjør best, nemlig å sette en demper på stemninga.
For temperaturmålinga på 35,6 grader, ble .
Men målestasjonen i Grane i Nordland hadde jo faktisk målt denne temperaturen. Så hvordan kan det ha seg at vi fremdeles har en varmerekord fra 1970?
Her er noen punkter som kan gjøre saken litt mer forståelig.
1. Det er strenge krav til omgivelsene
For at en måling skal bli godkjent må sensoren som måler temperaturen være plassert i et område der den i så liten som mulig grad blir påvirket av omgivelsene.
I 2011 kom det nye og strengere internasjonale krav til nettopp dette, forteller direktør for observasjonsdivisjonen hos Meteorologisk institutt, Cecilie Stenersen.
Her er kravene:
- Det skal være kortklippet gress under og rundt sensoren.
- Den kan ikke stå i områder med mye grus og vegetasjon, slik som sensoren i Grane gjorde.
- Den kan ikke stå i nærheten av en for stor helling.
- Den kan ikke stå i nærheten av skog eller høye trær som gjør at den står veldig lunt sammenlignet med omgivelsene.
- Den skal helst ikke stå for nærme vann, da dette kan påvirke temperaturene både positivt og negativt.
2. Ikke alle sensorer kan brukes til å måle rekorder
Mange av dagens stasjoner har ikke temperaturmålinger som sitt eneste formål.
– For eksempel er det steder der vi i all hovedsak ønsker å måle vind. Men siden det er så billig å sette på en temperaturmåler, så gjør vi like så godt det i samme slengen, sier Stenersen.
Disse temperaturmålingene kan ikke brukes til å måle rekorder, men kan være nyttige på andre måter.
I tillegg samarbeider Meteorologisk institutt med andre aktører som også måler temperaturer, blant andre Statens vegvesen, som har sensorer langs veiene.
Men de er satt opp ut fra deres behov, og er ikke nødvendigvis de samme som meteorologene sine.
3. Slik skal sensoren se ut
Det er nemlig ikke bare å stikke innom en elektronikkbutikk å kjøpe seg en temperaturmåler, for så å gå i gang med å måle temperaturrekorder.
Meteorologene bruker en hvit sensor, som de plasserer i en liten hytte.
Den er hvit slik at den kan reflektere lyset. I tillegg må den ha en åpning som gjør at lufta strømmer gjennom, slik at det ikke blir stillestående luft. Da hadde temperaturen blitt høyere.
I likhet med stedsplasseringen, må også sensoren være godkjent i henhold til internasjonale standarder.
4. Sanntidsdata kan skape trøbbel
Fordi at meteorologenes overvåking av temperaturene rundt om i landet gjøres i sanntid, og fordi disse er åpne og tilgjengelige for alle, kan hvem som helst følge med på temperaturen i sanntid.
Men det finnes mange målestasjoner, og de har ikke kapasitet til å være til stede ved stasjonene til enhver tid.
Dermed kan de risikere at det skjer endringer som de ikke klarer å fange opp fra ett besøk til et annet, eller som de ikke ser i målingene. Skulle dette skje, risikerer de at feil data blir sendt ut.
Automatiske kvalitetskontroller og preventivt vedlikehold, skal unngå dette, forteller Stenersen. Kontrollene sier fra hvis en måling viser en temperatur som er veldig ulik nærliggende stasjoner eller tidligere målinger.
5. Internasjonale krav fungerer ulikt
– De nye internasjonale kravene som kom i 2011 er ganske kompliserte, sier Stenersen.
Kravene gjelder over hele verden, men flere steder har de sett at de rett og slett ikke fungerer.
Ett eksempel er på høye breddegrader. Der møter de på en helt annen skyggeproblematikk enn det som finnes rundt ekvator.
– I Norge har vi vært med på å sette i kraft disse kravene helt fra starten av. Men vi har først og fremst jobbet med kravene til nedbør, og har ikke kommet like langt med temperaturer. Men det jobber vi med nå, sier Stenersen.
