NRK Meny
Normal

Dette huset er malt med haimaling

De brukte hundekjøtt som agn og da haien var fanget, ble den brukt til å male huset med.

Da Alf Unstad var ung malte han barndomshjemmet i Lofoten med tran fra håkjerring.

I eldre tider ble denne kjempehaien fisket med hundekjøtt som agn.

– Særlig da det var sol og man hadde malt med haimaling, så stinket det skikkelig. Inne i husene også, sier Alf Unstad til NRK.

Vi besøker ham i barndomshjemmet hans på Unstad. Ei lita bygd ute ved storhavet på Vestvågøy i Lofoten. Til daglig bor Alf og kona Marit på Strømmen ved Oslo, men de tilbringer mye tid på gamle trakter.

I stua her vi sitter, ble Alf født i 1941. Som ungdom var han selv med på å male huset med maling av tran fra håkjerring. En stor hai som kan bli over sju meter lang. Med haimalinga malte de huset hvitt, senere lysegrønt.

– Jeg husker spesielt da vi malte sydveggen med tranmaling, jeg og broderen tidlig i 1950-årene. Jeg husker sola kom opp og det ble veldig varmt der. Og det stinka! Men det var så det skulle være. Lukta ble borte etter hvert, minnes Alf Unstad som selv oser av entusiasme for lokalhistorien.

Tran på seterhus

En annen som er spesielt opptatt av tranmaling, er Alf Jonassen ved Norsk Fiskeværsmuseum på Å i Lofoten. Han opplyser til nrk.no at tranmaling har lange tradisjoner her til lands, men det vanligste var å bruke lever fra torsk, sei og brosme.

– Fram til rundt 1960, da linoljemaling overtok, var tranmaling mye brukt langs kysten av Nord-Norge og langt nedover Vestlandskysten. Til og med i innlandet, blant annet på seterhus i Hardanger og på fjøs i Valdres, bemerker han.

For å lage maling ble tranen blandet med fargepulver, og noen ganger «Amerikansk terpentin».

– Terpentinen ble gjerne kalt «tørrelse» fordi formålet med terpentinen var å få tranmalinga på veggen til å tørke raskere, forklarer Alf Jonassen ved fiskeværsmuseet.

Spiste hest

Håkjerring

Håkjerring tatt i Trondheimsfjorden.

Foto: Irvin Kilde
Håkjerringa ble fisket med kraftige liner og store kroker. Dette er en av krokene som ble brukt til

Håkjerringa ble fisket med kraftige liner og store kroker. Dette er en av krokene som ble brukt til håkjerringfiske på Unstad.

Foto: Jon Olav Larsen

Noen steder lagde man også maling av hailever. Unstad var et av de stedene langs Norskekysten hvor man før i tiden fisket håkjerring. Denne dvaske kjempehaien spiser stort sett alt den kommer over, enten det er fisk, sjøfugl eller sel.

Ifølge Havforskningsinstituttet har man også funnet rester av hval, reinsdyr og hest i magen på den. Trolig fra druknede individer.

Faren til Alf Unstad, Erling, var med på å fiske håkjerring utenfor Unstad fra han var ungdom på 1920-tallet til fisket endte rundt slutten av 1940-årene, samtidig som leverprisene falt.

Kjøttet til håkjerringa smaker vondt, det var kun leveren man var ute etter. Den la man i tønner, der den forvandlet seg til flytende tran.

Viktig tran

– Tranen var jo veldig viktig, spesielt til maling. De blandet den med tran fra sei og torsk, og brukte den i maling av hus, fjøs, alt mulig her på Unstad, meddeler Alf.

På 1940-tallet var han liten gutt. Han husker hvordan det ble båret opp håkjerringlever i trebøtter fra båtene på Unstad. Den ble fylt i trantønner i naustene.

– Det var et organisert fiske etter disse enorme fiskene, med flere mann herfra Unstad. Det måtte være store båter, åttringer og opp til fembøringer, med mye folk om bord, forteller Alf ivrig mens han innimellom tar seg en sup av kaffekoppen.

Åttringen var ofte 11–12 meter lang og med fire eller fem par årer, mens fembøringen, den største av de åpne nordlandsbåtene, var rundt 12 meter lang, og hadde fem eller seks par årer. Naustene til disse store båtene på Unstad er i dag borte, men fortsatt står flere mindre naust igjen. Trantønnene stod i naustene til slutten av 1950-årene.

I boka «Lofotens og Vesterålens Historie: 1500 -1700» får man vite at en håkjerring kunne gi fra tre til åtte tønner lever, noe som gav fra en og en halv til fire tønner tran. For en tønne tran ble det betalt like godt som for 108–144 kilo ferdig tørrfisk.

Hund som agn

Håkjerringa ble fisket med kraftige liner og svære kroker. For at ikke haien skulle bite i stykker lina, måtte man ha en ekstra sterk fortom. Ifølge Store Norske Leksikon var det vanlig å bruke et stykke med kjetting eller vaier over kroken.
Som agn var det på Unstad vanlig å bruke fisk, men også mer utradisjonell lokkemat har vært brukt under håkjerringfiske.

I boka «Lofotens og Vesterålens Historie: 1500 -1700» står det skrevet at man blant annet brukte kjøtt av kalv eller hund som agn. Kjøttet lot man råtne i en måneds tid så det skulle lukte fryktelig. Det likte nemlig håkjerringa.

Farlig fangst

På storhavet utenfor Unstad i Lofoten ble det før i tiden fisket håkjerring. Den idylliske bygda lig

På storhavet utenfor Unstad i Lofoten ble det før i tiden fisket håkjerring. Den idylliske bygda ligger innerst i vika.

Foto: Jon Olav Larsen

Boka forteller videre at det var farlig en fangst. For å «nøytralisere» håkjerringa, som kunne veie flere hundre kilo, hugget de av halen da de hadde fått den inn til båten. Da lå haien stille på sjøen.

På Unstad gjorde de det på en annen måte. Da fiskerne hadde klart å få kjempen på kroken, og dratt den opp fra det mørke dypet, sto de klare til å slå den i hodet.

– Først kroket man håkjerringa, vanligvis i underkjeven, med en stor krok festet i et sterkt tau. Tauet ble bundet til båtripa slik at hodet på haien var over vannet. Deretter slo man den i hjel med store høtter og treklubber som man hadde med, forklarer Alf og fortsetter:

– Så skar man opp buken og tok ut den svære leveren. Kadaveret lot man synke ned i sjøen hvor det antakelig ble krabbemat.

Gjennomsyret av tran

Båtene man brukte under håkjerringfisket lå i naustene på Unstad. I naustene ble også haileveren opp

Båtene man brukte under håkjerringfisket lå i naustene på Unstad. I naustene ble også haileveren oppbevart.

Foto: Jon Olav Larsen

I 60–70 årene hadde fargen i tranmalinga på barndomshjemmet til Alf falmet. Faren hans ville da male over haimalinga med den nye linoljemalinga som var kommet på markedet. Det gikk ikke bra.

– Innkjøpt maling satt ikke på tranen. Regnet vasket den av. Far prøvde alle varianter av kjøpemaling, men den beit ikke på. Man får ikke noe til å sitte på tranen, slår Alf fast.

Han peker mot en av veggene i stua.

– Ute på denne siden av huset prøvde faderen å skrape av ytterflata. Men treverket var gjennomsyret av tran, han gav opp prosjektet. Men så kom disse eternittplatene som vi kledde veggene med i 1975.

Under de hvite eternittplatene er huset fortsatt impregnert med haitran. Og det sies at «trevirke med tranmaling på, råtnet aldri».

Video

Distriktsnyheter fra Nordland. TV
Surfer Shannon Ainslie blir jaget av spekkhoggere som forveksler han med sel, skal vi tro forskerne.
I tredje episode av Stortvildet må Erna Solberg tegne Jonas Gahr Støre. KrF må debattere som SV og motsatt. Hvem vinner debatten?