Men mindre forbruk, trenger ikke bety arbeidsledighet og elendighet, mener Heidi Rapp Nilsen, som er stipendiat ved senter for økologisk økonomi og etikk ved Handelshøgskolen i Bodø.
Den siste tidens finanskrise har ført til dramatiske konsekvenser for land, banker, bedrifter og folk. På Island og i USA e det ille. Men også i Norge mister folk jobben, hus må selges med tap, hverdagen blir tung og framtida usikker. Hvem bryr seg om miljøproblemer og klimaendringa da? Når har vi overskudd, finansielt og mentalt til å tenke på miljøet?
Før finanskrisa slo inn over Norge hadde vi lagt bak oss en lang periode med sterk vekst. Vi bygde flere hus enn noen gang, kjøpte flere varer, og reiste mer. Dermed forbrukte vi også mer naturressurser, og slapp ut mer drivhusgasser enn noen gang før. De fleste har vel hørt at nordmenns økologiske fotavtrykk er enorme, og at hvis alle skulle bruke like mye ressurser som oss måtte vi ha ca tre ekstra jordkloder. Vi tok altså ikke spesielt mye hensyn til naturen da det gikk så det suste her i landet. Blir situasjonen for miljøet bedre av økonomiske nedgangstider? Mye tyder på det. Vi kjøpe mindre og reiser mindre. Det betyr mindre uttak eller forbruk av naturressurser og mindre utslipp av drivhusgasser.
Men mindre forbruk av natur treng ikke nødvendigvis å bety arbeidsledighet og elendighet. Det er mulig i større grad å sidestille hensynet til arbeidsplasser med hensynet til naturen. Men da må vi forbruke mindre natur, vi må kjøpe færre ting, også når det er økonomiske oppgangstider! Vi trenger ikke å bruke mindre penger av den grunn; når ting må vare lengre, blir kvaliteten bedre og prisen går opp. Klesprodusenten kan bruke flere timer på hvert plagg, og samtidig vite at plagget ikke kasseres etter 3. gangs bruk. Produkter som er merket økologisk eller kortreist belaste også naturen mindre, som regel. Vi kan velge å redusere belastningen på naturen, uten å gå ned i levestandard.
Men vi kan også velge å la være. En god beskrivelse av våres håndtering av finans- og miljøkrisa er frosken i Al Gores’ film ’En ubehagelig sannhet”: prøve du å putte en frosk i varmt vann vil han reagere momentant og sprette vekk. Men lar du frosken sitte i vann som langsomt varmes opp til kokepunkt, så reagere den ikke – den venner seg til varmen til den til slutt dør. Og folk dør jo faktisk av klimaendringene, bare ikke her. Her oppleves finanskrisa som mer akutt. Den kom ganske overraskende på de fleste, den er tilstrekkelig ubehagelig; Frosken reagerte.
Når og om vi skal ta bedre hensyn til naturen, og samtidig bedre fordelingen av ressursbruken i verden, er ikke så mye et spørsmål om å vente på neste økonomiske opp- eller nedgangstid. Det er mye som tyder på at vi alltid kan finne økonomiske eller tekniske påskudd for ikke å ta hensyn til miljøet. Naturen er en premiss for våres eksistens, hvordan vi lever, hvor vi kan bo og hva vi kan leve av. Det er en premiss vi kanskje burde velge å ta hensyn til, uavhengig av økonomiske opp og nedgangstider.