De eneste som spurte om hva Martine hadde opplevd var venner og familie

Etter å ha grudd seg i seks måneder, skal 27 år gamle Martine Aaseng nå fortelle forskere, leger og helsepersonell om hvordan hun har opplevd å bli møtt i helsevesenet med utfordringer knyttet til fedme, angst og depresjon.

Hovedtemaet for konferansen er underliggende årsaker til fedme, noe flere eksperter mener leger må bli flinkere til å spørre om.

Skal hun, som ikke vil dra på butikken på dagtid fordi hun er livredd for å treffe mennesker, stå foran en hel konferansesal å fortelle alle om hva som egentlig ligger bak sykemeldingen, overvekten og den sosiale angsten?

Hennes første reaksjon er nei.

«Nei, nei, nei»

Hele kroppen sier nei, men munnen svarer: «Ja»

Overgrep og sosial angst

20 minutter på en scene foran hundrevis av mennesker kan få de fleste til å svette i hendene, men for Martine Aaseng handler det om noe mer enn en vanlig følelse av nervøsitet.

Klokka er halv ni på morgenen. Konferansesalen på Scandic hotell i Bodø er fullsatt. Minuttene går og åpningstalen oppe på podiet er i ferd med å avsluttes. Martine er neste taler ut. Hånden skjelver så kraftig at hun nesten ikke klarer å holde notatarket rett.

Hun skal snart snakke om en vanskelig oppvekst med overgrep, sosial angst og ei vekt som stadig økte.

Hun takket ja fordi hun vil utfordre seg selv ved å gjøre noe hun er redd for.

– Leger bør stille overvektige spørsmål om livshistorien deres

Flere eksperter mener vi i Norge har vært altfor opptatt av å behandle selve fedmen, med trim, endret kosthold og slankeoperasjoner, og ikke det som kanskje ligger bak en altfor tung kropp.

Internasjonal forskning viser at mange fedmepasienter har opplevd overgrep eller traumer i oppveksten som har utløst spiseforstyrrelser. Denne kunnskapen er ikke helsevesenet god nok til å ta i bruk, mener professor Linn Getz ved NTNU.

– De siste 20–30 årene har vi hatt god kunnskap, men det har vært vanskelig å komme fra det å ha kunnskap til å endre praksis i klinikkene, sier hun.

Her til lands blir 3000 nordmenn fedmeoperert hvert år, men for mange pasienter er ikke operasjon nok. Spesialist i fedmemedisin ved Nordlandssykehuset, Kai Brynjar Hagen sier leger må bli flinkere til å lete etter årsakene bak fedmen og stille spørsmål om livshistorien til person med vektproblemer.

– De bør stille direkte spørsmål om livshistorien og om negative livserfaringer. Det er godt dokumentert at traumer og vanskelige opplevelser kan føre til overvekt.

Han mener at overvektige i for lang tid har hatt en for lav status som pasientgruppe og at måten helsepersonell tar imot overvektige, kan påvirke hvordan pasienten ser på seg selv.

Det er lite norsk forskning på sammenhengen mellom en vanskelig oppvekst og overvekt, men Helse Nord-sjefen sier han tar signalene på alvor.

– Det var ganske nytt for meg at disse livshistoriene har en stor plass i det å bli overvektig eller lide av alvorlig fedme. Det betyr at behandlingen ikke kan bli så teknisk som den kanskje har en tendens til å bli i dag, sier administrerende direktør Lars Vorland.

«Hei. Jeg er veldig nervøs»

Det er hennes tur.

Martine Aaseng kalles opp og får på seg mikrofonen. Hun stiller seg opp på podiet foran konferansesalen. Stillheten senker seg og hun begynner å snakke.

«Hei. Jeg er veldig nervøs, så det blir antageligvis litt stamming ... ja, veldig nervøs. så bare ... bear with me», ler hun forsiktig, før hun begynner på livshistorien.

Hun forteller om gode minner, men også om en oppvekst preget av mobbing, mindreverdighetsfølelse og overgrep.

«Jeg har blitt utnyttet. Jeg kjenner at det ikke er greit når det skjer, men jeg tenker at så lenge det bare er jeg som skades, hvorfor ikke?», forteller hun fra scenen.

På ungdomsskolen begynte hun å utvikle sosial angst. Mat ble brukt til å både selvpining og trøst og vekten økte. Som 24-åring ble hun sykmeldt.

Fastlegen forsøkte flere ganger å henvise henne til psykolog, men lyktes ikke. Enten ble henvisningen stående ubesvart eller de fikk beskjed om at kapasiteten var sprengt. Det bidro til å forsterke mindreverdighetsfølelsen.

– Hadde de spurt, ville jeg gitt et ærlig svar

Da Martine var ung, opplevde hun brudd mellom foreldrene, hun ble utsatt for mobbing overgrep både på barne- og ungdomstrinnet.

For Aaseng er det summen av hendelsene hun har opplevd som har skapt angst, depresjon og fedmeproblemer.

– Jeg har generelt vært åpen og fortalt når venner og familie har spurt, hvis legene hadde spurt meg hadde jeg gitt dem et ærlig svar, men det gjorde de ikke.

Hun tror at for mange med fedmeproblemer, vil bagasjen ha mye å si, men kanskje ikke for alle.

Var det mer enn fire biler foran butikken, snudde hun og dro hjem igjen. Det ble for mange mennesker.

Egentlig var det ikke menneskene som skremte henne, men den lave selvfølelsen hun hadde, fikk henne til å frykte andres blikk og tanker. Hun sier hun var sitt eget skremsel.

Årene gikk og det i hjembyen i Mo i Rana skulle det vise seg vanskelig å få hjelp.

«I møtet med helsevesenet følte jeg at mine problemer ikke var viktige nok».

Fryktet en framtid som ufør – tok grep selv

Etter hvert kom hun til fedmeavdelingen ved Nordlandssykehuset. For første gang følte hun seg også sett. Hun ble spurt om hva som lå bak spisingen og vekta.

Da Kai Brynjar Hagen, som hun møtte ved Nordlandssykehuset og som også er møtelederen for konferansen, spurte henne om hun vil holde et foredrag, takket hun ja.

Ikke fordi hun ville, hele kroppen gikk umiddelbart i en panikksituasjon, men likevel var det noe inni henne som skjedde og hun svarte ja. For samtidig som hun fryktet mennesker, var hun enda mer redd skjebnen som ung ufør.

– Det var veldig godt

Venninnene har alle jobber og har begynt å få barn. Tenk om hun bare blir sittende inne, uten jobb eller utdanning, å bare legge mer og mer på seg?

I et halvt år har hun gruet seg for å stå akkurat her.

Samtidig har hun brukt det som en anledning til å være sin egen psykolog. Hun har bevisst trent seg selv opp, utfordret de situasjonene som har skrem henne.

Nå står hun her. Hun er ferdig med det 20 minutter lange foredraget.

Og konferansesalen applauderer.

– I det sekundet jeg sa takk for meg og gikk av scenen mistet jeg nesten balansen, men når jeg fikk satt meg og kjent på følelsene rundt det, applausen og responsen var det veldig godt.