NRK Meny
Normal

Dagrun hadde en stil som fikk Kjell Magne Bondevik til å sperre opp øynene

Da Dagrun Eriksen havnet i politikken «ved et uhell» hadde hun en stil som fikk partifeller på Stortinget til å reagere. Dessuten hater hun å snakke i telefonen.

Dagrun Eriksen (KrF) i radiostudioet til NRK Nordland

Dagrun Eriksen fra Kristiansand er KrFs listetopp i Nordland.

Foto: Markus Thonhaugen / NRK

Stortingskandidaten fra KrF om:

  • Å bli oppkjeftet på menighetsleir.
  • Å ha en sykelig telefonskrekk.
  • Og om å røyke rulletobakk på Stortingets røykerom, og hvordan det ble sett ned på av politikerkolleger.

Dagrun Eriksen husker godt 1997, året da hun plutselig skulle stå med en koffert på Løvebakken i ferd med å banke på de store politiske dører.

Ikledd stretchbukse med kjetting og skinnjakke – og med gul rullings i baklommen – så hun nok ikke ut som en typisk KrFer på den tiden.

– Jeg tror folk mer tenkte Rødt eller SV når jeg kom gående. Det var mye snakk, tenker jeg, for jeg brøt nok på mange måter med forventningene.

Det kan tidligere statsminister og partikollega Kjell Magne Bondevik bekrefte.

– Ja, jeg husker jeg ble ganske overrasket da jeg en gang så henne kjøre opp foran Stortinget på en stor motorsykkel, og med fullt mc-utstyr!

Og akkurat det med å bryte med forventninger har på mange måter kjennetegnet Dagrun Eriksens politiske liv.

Ble vervet av sin far

Vi skrur tiden tilbake noen-og-tjue år, til en ung Dagrun som ikke kunne se for seg et liv som politiker. Politikk var for nerder og spesielt interesserte, mente hun.

Aldri hadde hun vært tillitsvalgt på skolen, ei heller vist noen spesiell interesse for samfunnsfagene. Men da hennes politisk engasjerte far vervet hele søskenflokken på fire i forkant av kommunevalget i '95, endte Dagrun opp som «listefyll».

– Jeg var ung og jeg var kvinne. Det var to gode parametere for å vise mangfold nedover i lista. Mitt navn stod vel på 32.-plass, mimres hun.

Endte opp i kommunestyret

Den unge Eriksen var nok mer engasjert i lokale forhold enn hun hadde likt å innrømme overfor seg selv. I bydelen familien bodde i, i Kristiansand, var hun engasjert i ungdomsarbeid, og hun dirigerte både barne- og ungdomskor.

Hun hadde dessuten ledet ungdomsklubb og tok vikartimer som barnehage- og førskolerassistent.

Mange foreldre hadde nok kjent igjen navnet hennes, for tross plasseringa på lista endte hun uventet opp i kommunestyret i en alder av 23.

– Det verste var at jeg hadde slått min far med fire stemmer, han som levde og åndet for dette, slik at han ikke kom inn. Det var en følelse av panikk. Heldigvis tok min far det fint. Han slo armene rundt meg og mente dette bare ville gå meg godt.

Siden har jeg pleid å si at jeg havnet i politikken ved et uhell.

Kandidat til Stortinget

Og godt gikk det. Hun fikk være med å sette sitt preg på budsjettet. Da hun fikk se konkrete resultater – som ved åpningen av et rusfritt treffsted for ungdom i sentrum – var det politiske engasjementet for alvor tent.

– «Det er altså her det skjer», tenkte jeg i mitt stille sinn. Gjennom politikken kunne man få rammebetingelser for ting man brente for. Som med den rusfrie kafeen.

To år senere stod hun på 3.-plass for Vest-Agder i et år da KrF gjorde et kjempevalg. Vest-Agder fikk to inn, og Eriksen kunne nervøst registrere at hun satt som vara til Stortinget.

Stortingsrepresentant Dagrun Eriksen anno 2003

Dagrun Eriksen anno 2003. Her er hun avbildet etter at hun sa ja til å være kandidat til vervet som 1. nestleder i Kristelig Folkeparti – et verv hun fikk og hadde helt fram til 2017.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Så ender listetopp Jon Lilletun opp som statsråd, med det resultat at Dagrun Eriksen må møte i hans sted.

– «Nei nå, at du aldri skal lære», tenkte jeg. Jeg kunne nesten ingen navn når jeg troppet opp på Stortinget første gang, ler Dagrun Eriksen.

– Jeg fikk beskjed av min mor, husker jeg, om å pakke kjole og slikt. Nå skulle jeg på Stortinget og da måtte jeg skikke meg.

Har telefonskrekk

Med nøkkelen til Stortinget måtte Dagrun Eriksen også bære med seg det hun har omtalt som et «udyr»: Nemlig en mobiltelefon.

Dermed kommer vi inn på noe annet du kanskje ikke visste om Eriksen: At hun er sykelig redd for å snakke i telefonen. Det som på fagspråket kalles «fonofobi».

– Når telefonen min ringer, begynner hjertet å banke skikkelig hardt. Og jeg svetter, fortalte Eriksen til Budstikka i fjor.

– Jeg frykter beskjeden som kan komme, og ser for meg de verste ting.

Kanskje har fobien sammenheng med minner fra barndommen. Faren var beredskapsleder i Falconbridge nikkelverk, og da fasttelefonen utenfor soverommet hennes ringte kunne det dreie seg om gasseksplosjon eller brann.

Som da telefonen vekket tenåringsjenta en høstmorgen i 1986 for å varsle om storbrannen i Hotel Caledonien. 14 omkom og faren var borte i flere dager på grunn av et svært krevende slukkingsarbeid, ifølge artikkelen hos Budstikka.

VALG 2005 FÆVENNEN KRF

Dagrun Eriksen, her fotografert på Ekebergrestauranten og KrFs valgvake september 2005.

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Snek seg til guttefløyen

Men sett bort fra telefonskrekk, har Eriksen klart seg godt.

Hun fikk tidlig erfaring fra organisasjonslivet, og husker spesielt vel menighetsleirene hun var med på som 12-13-åring, og hvordan det gikk sport i å snike seg ned til guttefløyen en eller to etasjer nedenfor.

– Jeg husker en gang vi hadde vært ekstra kreative, og klarte å heise oss ned fra andre etasje. Vi ble selvfølgelig fersket, og jeg måtte stå skolerett dagen etter. Jeg tror aldri jeg har fått så mye kjeft før, sier Dagrun Eriksen lattermildt.

– Det var en liten kamp med positivt fortegn, dette med hvordan man kunne lure lederne til å tro at man lå i soveposen når man egentlig ikke gjorde det. Da jeg senere ble leder selv, var dette kreativitet jeg heiet frem.

Vraket som nestleder

Som voksen politiker på Stortinget ble rulletobakken på Stortingets røykerom et kjennemerke, og det var nok dem som mente akkurat det ikke tok seg helt ut. At hun i det minste kunne gå over til ferdigsigaretter.

Men for Dagrun, som etter hvert kom inn i partiledelsen, har det alltid vært viktig å godta mangfold og forskjellighet.

Rulletobakken har hun siden lagt på hylla, og det samme kunne vært sagt om hennes 20 år lange rolle i rikspolitikken etter at hun ble vraket som nestleder i april.

Hadde det altså ikke vært for henvendelsen fra nominasjonskomiteen i Nordland i fjor, hvor hun var ønsket på førsteplass. Et valg som for øvrig ble kritisert på lederplass i Avisa Nordland.

– Ganske uaktuelt

– Etter at jeg ikke ble renominert i mitt eget fylke Vest-Agder i 2013, hadde jeg vel sagt at en retur til Stortinget var ganske uaktuelt.

Dagfinn Høybråten samman med sine to nestledere Dagrun Eriksen (t.v.) og Inger Lise Hansen.

Partikolleger skryter av Dagruns gode humør. Her sammen med Dagfinn Høybråten.

Foto: Jeff Gilbert / SCANPIX

– «Forutsatt at ikke et fylke ringer meg», la jeg gjerne til for spøk. At den telefonen skulle komme fra Nordland var jeg ikke forberedt på, sier Dagrun Eriksen.

Partikolleger i nord beskriver henne som en «frisk sørlending» som vet å navigere i det politiske landskapet.

– En dame med erfaring og kontakter som vet hvem hun skal snakke med for å få ting gjort. Hun kan bli en fin ressurs for resten av Nordlandsbenken, mener Svein Lindberg i Vestvågøy KrF.

– Blid, raus og lett å bli kjent med. Hun har gjort en god valgkamp allerede. Vi er glad vi innstilte henne, og er overbevist om at hun vil gjøre en flott jobb, sier Else Marie Torp, leder av KrFs nominasjonskomite i Nordland.

Ønsker å øke forståelsen for forholdene i nord

I vinter har Eriksen turnert fylket med bobil for å gjøre seg bedre kjent – og fått en liten smak av hva som er viktig for innbyggerne i fylket hun kan komme til å representere.

– Det er én ting som er veldig forskjellig mellom Nordland og Vest-Agder. Og det er avstand. Til sykehus og mellom institusjoner.

Ikke minst næringslivet er avhengig av gode kommunikasjoner, fortsetter hun.

– Da jeg fikk vite at Svelvikferja i Vestfold har samme tilskudd som den jeg tok over til Værøy, innså jeg at noe er riv ruskende galt. For da snakker vi om to veldig forskjellige forutsetninger å kjøre ferge i. Bølgehøyden blir en helt annen her oppe.

– Så kunnskapen om Nord-Norge kan bli bedre på tinget?

– Absolutt, og det blir viktig for meg å formidle. Nordland på en solskinnsdag er en fin opplevelse, men fisken skal frem også i januar og februar.