NRK Meny
Normal

Krigsplyndring og galgenhumor

Hverdagsfortellingene fra Bodø under andre verdenskrig byr på både humor og nye oppdagelser. Linda Haukland har satt seg fore å samle disse historiene.

Egil Johnson og Linda Haukland

ARKIVDYKK: Egil Johnson og Linda Haukland ser på bilder fra Bodø under 2. verdenskrig, og Johnson deler sine historier.

Foto: Henrik Dvergsdal / NRK

De fleste vet at Bodø ble bombet, men ikke at byboere og folk fra distriktene rundt plyndret byen i etterkant. Hva skjedde egentlig, og hvordan var det å leve i Bodø under krigen?

Det er dét universitetslektor Linda Haukland ved Universitetet i Nordland søker å finne svar på når hun nå skal skrive bok om hverdagslivet i Bodø under 2. verdenskrig. Fra før har hun skrevet en masteroppgave i historie med samme tema. Et tema som hun mener er alt for lite belyst.

– Det er svært mye som ennå ikke er formidlet. Det er egentlig litt uforståelig at det er gjort så lite skriftlig om den delen av byhistorien.

Folk i ruinene av et utbombet Bodø

ETTER BOMBENE: Folk i ruinene av et utbombet Bodø.

Foto: Arkivfoto

Plyndret byen etter bombene

En av sidene ved krigen som man ikke har hørt så mye om er plyndringen som skjedde i etterkant av bombingen av Bodø. Kanskje har det en sammenheng med at historikere generelt har skrevet lite om krigsprofitører i vår egen krigshistorie. Haukland drøfter hvorfor i sin masteroppgave:

Mange tjente godt på krigen. Hvorfor har dette vært vanskelig å skrive om? Utfordrer dette vårt bilde av "de gode"? Gjør det svart-hvitt om til svart med gråsoner som toner over i hvitt? Kan det være at det er myten om krigen vi rokker ved, og dermed vekkes sterke indre motkrefter, også i oss selv? Eller kanskje er det et hensyn til familie og uskyldige berørte som ligger bak?

Like etter bombingen av Bodø var det mange som kom fra landet for å hente møbler og ting som var igjen i branntomtene og i skadde hus. Også butikker ble plyndret.

Haukland har ikke lyktes å finne forklaringer på hvorfor så mange deltok i plyndringen i skriftlige kilder, men de som selv opplevde det har bidratt til å tegne et bilde av hva som skjedde og hvorfor.

– Dåkker har jo ikke strøm

Egil Johnson en av dem som var med på å hente ut ting fra ruinene og som etterpå arbeidet på en innsamlingssentral hvor folk kunne levere tilbake ting som var blitt tatt.

Folk kom jo til byen fra øyene rundt omkring. Alle var jo sikre på at da tyskerne kom så ville de ta rubbel og bit, så det var om å gjøre å stjele mest mulig. Da de utpå Helligvær som ikke hadde strøm skrudde av klokka til urmaker Hansen var det noen som sa "den dær går jo på strøm og dåkker har ikke strøm" så lot de den henge igjen bare etter ledningene.

Egil Johnsen

Egil Johnson

GJEMTE UNNA FOR TYSKERNE: Egil Johnsen var selv i ruinene og hentet ut ting for at tyskerne ikke skulle få tak i det. Etterpå var han med og opprettet et sted hvor folk kunne levere tilbake tyvgodset.

Foto: Henrik Dvergsdal / NRK

At mange plyndret for å gjemme unna for tyskerne er en gjennomgående forklaring, men plyndringen omfattet også rene tyverier og herværk.

– Krig endrer folks moral. Det er ingen reelle vinnere i krig. Bare tapere. I Bodø var det en ganske traumatisert befokning som skulle gjemme unna ting fra tyskerne. I en slik situasjon tenkte nok mange at man skulle sikre mat og klær til seg selv og familien, sier Haukland.

– En felles forståelse

Haukland mener at man ikke kan snakke om plyndringen i Bodø som en massiv robbing av gods, men at det skjedde i mildere former.

– Jeg har aldri hørt om at det var vold involvert, mer vi vet at noen steder var det panikkartet stemning. Det kan virke som at det var en felles kollektiv forståelse av det var rasjonelt å plyndre byen, sier Haukland.

At folk viste forståelse for hverandres handlinger ble tydelig da folk kom for å levere tyvgodset tilbake ved innsamlingssentralen.

– Alle kom ikke med lua i handa, men vitset heller om det. En som hadde tatt en komfyr fra sykehuset leverte den tilbake med en kommentar om at den brukte alt for mye strøm og var uøkonomisk.

Lo av tyskerne

Linda Haukland

VIL HA FOLKS HISTORIER: Linda Haukland skriver bok om hverdagslivet i Bodø under 2. verdenskrig.

Foto: Henrik Dvergsdal

Galgenhumoren var godt utbredt i Bodø. Men befolkningen slo ikke bare spøker om sin egen situasjon. De gikk mye lenger.

– De brukte humor for å tåle det uutholdelige, men også for å latterliggjøre tyskere, sier Haukland.

Lenge før Monty Python gjorde narr av nazistenes strenge petimeterregime, gjorde altså Bodø-væringene det.

Haukland drar frem et eksempel hvor en Bodø-mann ble tatt til fange og skulle sendes til fangeleiren Falstad. En advokat argumenterte da mot okkupasjonsmakten og mente mannen var helt uunnværlig og derfor ikke kunne bli sendt i fangeleir.

Dette resulterte i at mannen slapp unna. Men det stoppet ikke der. For nå satt tyskerne med en tom plass på lista over fanger som skulle til leiren, og den måtte fylles. Dermed ble det advokaten som selv ble sendt til Falstad.

– Dette var noe folk lo av. De syntes det var oppriktig morsomt at tyskerne var så rigide at lista for enhver pris måtte være fulltegnet.

Gåten på sanatoriumet

Haukland er interessert i å komme i kontakt med folk som vil fortelle om sin hverdag i Bodø under krigen. Hun er i gang med å skrive ei krigshistorisk bok som skal ut på Orkana forlag. Boka handler blant annet om enkeltpersoners opplevelser og erfaringer fra krigsårene.

Mye er ennå ufortalt, og hun håper at folk som sitter på informasjon om en bestemt hendelse, vil høre av seg.

– Jeg ønsker informasjon om en jødisk mann som var på tuberkulosehjemmet på Hernes under krigen. Hva het han, hvor lenge var han der og hvor ble han av?

Historikeren vet svært lite om mannen, men har fått bekreftet fra flere hold at mannen ikke var syk, men holdt seg skjult der fordi tyskerne var så redde for smitte at de ikke ville gå inn på sanatoriumet.

– De fikk bare pasientlistene, og de har jeg fått også, men selvfølgelig finnes ikke navnet hans der. Her er det ingen skriftlige kilder å gå til, så dersom noen har informasjon om dette er det fint om de tar kontakt.

Her er noe av det folk fra Bodø forteller om krigen:

Utdrag fra Linda Hauklands masteroppgave.

Det var en stor urettferdighet som ble begått, at jentene som hadde jobba for tyskerne ble stempla, mens de arbeidsløse sambygdingene som bygde brakker for tyskerne, ikke fikk noen reaksjoner.

En kvinne forteller at hun vasket for en tysk offiser. I posen med skittentøy lå det en fleskebit, litt godteri eller frukt som betaling. Hennes familie utviklet etter hvert et godt vennskap med offiseren. De fikk julemat hos ham, og han gav ved et tilfelle hennes datter et eple:

Hun bet i det og kasta det og sa "det va en stygg potet". Da gråt han - at de hadde ødelagt så mye for oss at ungene ikke visste hva et eple var - da rant tårene. Det hadde jeg ikke trodd.

Vitsene gjorde veldig mye i befolkningen for å hoIde humøret oppe. Det var laget så mange vitser under krigen at du kan ikke tro det. Det var en sport nærmest; 'Har du hørt om de nye tyske panservognene? ' 'Nei, ' 'De har femti manns besetning!' 'Da må de være veldig store?' 'Nei, de er ikke så store. Det er en som sitter inni og styrer, og 49 som går bak å skyver på ... ' 'Har du hørt at Hitler har kjøpt alle symaskinene?' 'Nei, hvorfor det?' 'Han skal falle fienden i ryggen ... ' Det hjalp litt på moralen og skapte mot. Ja, man fornøyde seg over det som gikk på tyskernes konto. Det haglet med vitser, og alle sammen lo. Vi hadde lite mat, men latteren var der.

Man måtte ha pass på seg bestandig. Jeg ble stoppa av tysk MP en gang, uten pass. Jeg hadde skifta jakke før jeg dro hjemmefra.
'bli med meg, jeg bor like her oppe' sa jeg. Jeg henta
passet og viste dem. 'Husk å ha passet med deg', sa tyskeren. 'Natürlich' sa jeg.