Ny studie: Forsuringen går tre til fire ganger raskere i Polhavet enn andre hav

At verdenshavene blir surere på grunn av menneskeskapte utslipp av CO₂ har lenge vært kjent.

Nå viser en ny studie fra Göteborgs universitet, som nylig ble publisert i Science, at forsuringen i havet rundt Nordpolen går tre til fire ganger raskere i Arktis enn i andre hav.

Forsuringen har økt i takt med issmelting, tynnere is og åpent hav de siste 25 årene.

Leif Anderson er forsker i marin kjemi ved Universitetet i Göteborg, og er en av forskerne bak den ferske studien.

Han forteller at ferskt og kaldt vann utløser mer CO₂ enn salt og varmt vann.

– Vanntemperaturen avgjør hvor mye CO₂ som kan løses opp i havet, så jo kaldere hav, dess større blir påvirkningen.

Økt mengde ferskvann fra smeltet sjøis bidrar også til økt opptak av CO₂ fra atmosfæren. Det gjør at gassutvekslingen mellom atmosfæren og havet er større i dag enn i tiden da havet var dekket av is, sier han til NRK.

Når mengden CO₂ øker i sjøvann, endres kjemien. Havet blir surere – et fenomen kjent som havforsuring.

Anderson forteller at den nye studien er basert på en 25 år lang tidsserie med målinger av pH-verdiene i Polhavet nord for Sibir og Alaska.

– De eldste er fra en ekspedisjon i 1994, da isdekket var tykt. Under 2014-ekspedisjonen kunne isbryteren «Oden» gå i åpent vann halvveis fra Sibir til Nordpolen.

Påvirker livet i havet

I Norge pågår det også omfattende forskning på havforsuring i Barentshavet og polhavene både i Arktis og Antarktis.

Forsker Melissa Chierici ved Havforskningsinstituttet beskriver funnene i den nye studien som både interessante og alvorlige.

– Det nye i studien fra Göteborg er at den viser at jo mindre isdekke i Arktis, jo mer opptak blir det av CO₂, sier Chierici.

Endring i isdekket er observert flere tiår, men den kjemiske endringen har man ikke kunnet måle tidligere på grunn av korte tidsserier i Arktis.

Slike tidsserier over mange år er viktig siden det er stor sesongvariasjon også mellom år.

– Nå har vi fått en tidsserie av data. De viser at havforsuringen ikke bare skyldes CO₂ i atmosfæren, men også lokale forhold, som smeltevann og åpne råker, sier hun.

Isfritt i 2050?

Både hun og kollega Agneta Fransson ved Norsk Polarinstitutt samarbeider med forskermiljøer og universiteter over hele verden med å kartlegge kjemisk endring og forsuringen av verdenshavene.

Forskningen går ut på å undersøke det kjemiske og fysiske miljøet i Polhavet, Barentshavet, Sørishavet og fjordene på Svalbard.

Blant annet ved å måle pH, CO₂ og kalkmetning, saltinnhold, temperatur og mengde ferskvann i havet, og beregne havets opptak av CO₂ fra atmosfæren.

Dersom dagens utvikling fortsetter kan havisen mer eller mindre forsvinne om sommeren i Arktis, og føre til et surt hav der kalkskall og skjelett lettere løses opp.

Det kan skje allerede rundt år 2050, ifølge forskerne.

Surt hav og mindre is påvirker livet i havet

Et slikt scenario vil endre økosystemet i Arktis og påvirke livet i havet.

Planteplankton som absorberer CO₂ drar nytte av klimaendringene. Arter som er avhengig av havisen kan imidlertid forsvinne, ifølge Fransson.

Forskerne forteller at det allerede i dag gjøres flere eksperimenter på marine organismer for å finne ut hvor godt de takler klimaendringer og havforsuring.

Verst vil det gå ut over dyr som har kalkskall, for eksempel vingesnegl, koraller og krabber, ifølge forskerne.

– Men arter kan gå tapt når hele økosystemer endres. Pattedyr som sel, hval og andre dyr som er avhengig av havisen, plankton, krabber og koraller kan i verste fall dø, minke i antall eller i beste fall tilpasse seg, sier Fransson.

Les også Advarer om 2,8 grader: – Vi har ikke råd til flere falske løfter

Forskerne Melissa Chierici og Agneta Fransson forteller at Polarinstituttet og Havforskningsinstituttet jobber med data fra hele vannsøylen.

Disse datene er samlet inn på tokt om bord den norske isbryteren «Kronprins Haakon.»

Den svenske studien er først og fremst basert på overflatemålinger, og ikke dypere ned i vannsøylen.

– De nye funnene som vi har erfra hele vannsøylen, vil vi publisere senere i år.

Fransson og Chierici forteller at også nede i vannsøylen er det kjemiske miljøet i endring. Ikke bare i åpent hav, men også i fjordene på Svalbard.

Innerst i Kongsfjorden har forskerne registrert endringer i det kjemiske miljøet.

Også her er årsaken mer ferskvann fra isbreer som smelter. Samme endringer skjer også i Barentshavet, hvor økte konsentrasjoner av smeltevann gir økt havforsuring.

– Fortsatt oppvarming kommer også å lede til økt smelting av permafrost, som slipper ut klimagasser og organisk karbon. Det vil bidra til kjemisk endring og økt havforsuring, sier Fransson.

Gjennom havstrømmer og sirkulasjon kommer dette ferskere vannet med lav pH å strømme nedover til lavere breddegrader og endre havmiljøet der.

– Disse endringer ser vi allerede i Framstredet, der vi måler hvert år, legger hun til.

Havet har gjort oss en tjeneste

Hittil har havet bidratt til å dempe virkningene av klimaendringer ved å absorbere store mengder CO₂. Men det har hatt en pris, nemlig at havene blir stadig surere.

Havene har tatt opp mer enn 30 prosent av menneskeskapt CO₂ fra atmosfæren siden industrialiseringen, forteller Fransson.

– På den måten har havene bidratt til mindre CO₂ i atmosfæren. De har gjort oss en tjeneste, ellers hadde det vært enda høyere CO₂-verdier i lufta enn hva det er i dag, og kanskje enda varmere klimaeffekt.

Men hvis havet er helt mettet av CO₂, kan ikke havet lenger ta opp mer CO₂. Hva konsekvensen av det kan bli, er ikke forskerne sikre på.

– Økning av CO₂ i atmosfæren kommer til å skje raskere enn hva den gjør i dag, og øke klimaeffekten og oppvarmingen. Koblingen mellom hav, is og atmosfære kan gi koblinger som vi ikke helt har forutsett og kanskje slik at isen ikke helt forsvinner og at havet ikke blir helt overmettet av CO₂, sier Fransson.

Også konsekvenser på land

Mindre havis er en viktig faktor for at polarhavene blir surere. En annen er oppvarmingen av tundraen i Sibir.

– Oppvarmingen gjør at store mengder organisk karbon frigjøres og renner ut i de sibirske elvene, som brytes ned til blant annet karbondioksid, sier Chierici.

Det bidrar til stadig lavere pH-verdier, ifølge den svenske studien fra universitetet i Göteborg.

– Alt dette er en konsekvens av klimaendringene, og mer åpent vann i Arktis forsterker effekten, sier Leif Anderson.

Dette er både Melissa Chierici og Agneta Fransson enige i.