Årets Nordlending 2019

Hopp til innhold

Mohamed reddet livet til en åtte år gammel gutt: – Situasjonen sitter fast i meg

4. desember 2018 er en dag Mohamed Hussein Dirshe ikke kommer til å glemme.

Skrevet av Simen Pedersen, Avisa Nordland

Sent på kvelden i Svolvær brøt det ut brann i huset han bodde i. Han fikk raskt evakuert familien på fem.

Utenfor huset møtte han den eldste gutten fra etasjen under. Da ble han gjort oppmerksom på at lillebroren hans på åtte år fortsatt befant seg inne i det brennende huset.

Jeg husker det veldig godt. Situasjonen sitter fast i meg for jeg tenker tilbake på det av og til, sier Hussein Dirshe.

Han løp inn i huset igjen og fikk reddet ut den åtte år gamle gutten.

– Det var mye røyk, jeg kunne ikke se noe. Jeg lyste med mobilen, og så beina hans. Han lå på senga. Det tok tid å løfte ham opp, minnes 21-åringen.

Nominert

Det er også årsaken til at han nå er nominert til «Årets Nordlending». Nominasjonen kom overraskende på 21-åringen som opprinnelig er fra Somalia.

– Det er veldig gøy og selvfølgelig artig å bli satt pris på. Men hele greia var bare en spontanreaksjon, sier han.

– Ville du gjort det samme igjen i dag?

– Ja. Jeg har lært i barndommen at vi må hjelpe de som trenger det og det var det jeg gjorde. Det handler om å være en god person, sier en beskjeden Hussein Dirshe.

Berget seg

Gutten på åtte år berget livet på grunn av Hussein Dirshe. Han ble transportert til Haukeland universitetssjukehus i Bergen for behandling.

– Det går greit med gutten i dag. Han har begynt på skolen igjen, men behandlingen har tatt lang tid.

– Hva tenker du om det går bra med han?

– Det er veldig gode nyheter for meg. Jeg blir veldig glad. Jeg pratet med mora til gutten på telefon for ikke så lenge siden og vi holder kontakt i dag, sier han smilende.

På grunn av skadene gutten pådro seg flyttet familien til Bergen. Han lå på sykehuset i lang tid.

– Jeg håper for alt i verden at gutten blir helt frisk, sier Hussein Dirshe.

Nilofar (18) var Norges yngste ordførerkandidat: – Før var jeg redd for politikere

Skrevet av Cathrine Skogheim, Avisa Nordland

Nilofar Nori tenkte at det var veldig stor avstand fra henne til politikerne. Men plutselig var hun ordførerkandidat.

– Jeg brukte å være redd politikere, i alle fall de nasjonale. Enten så jeg veldig opp til dem på grunn av status og innflytelse, eller så følte jeg avstand fordi mange av dem som står bak de dumme tingene, også er politikere, sier Nilofar Nori.

Etter siste valg er hun kommunestyrerepresentant for SV i Hadsel. Ordførerkandidat var hun altså også.

– Og nå er du nominert til Årets Nordlending. Hvordan kjennes det?

Redd for å feile

– Jeg ble litt sjokkert, og rørt også, da jeg fikk vite det. Jeg satt i møte i hovedutvalget for oppvekst da jeg fikk beskjeden. Det skulle være hemmelig, så jeg fikk ikke si noe. De andre trodde nok jeg var gal, for der satt jeg og smilte med tårer i øynene mens vi diskuterte Ungdata-undersøkelsen om rus og dårlig psykisk helse blant ungdom, ler Nilofar.

Ungdom og utenforskap er noe av det som fikk henne til å engasjere seg politisk. I Hadsel jobber hun blant annet for å få ungdomsklubb.

– Hvordan har det vært å sitte i kommunestyret så langt?

– Alle har vært veldig støttende, men jeg kjenner på at jeg er redd for å ta en feil avgjørelse. Jeg har jo ingen erfaring, og jeg er den eneste representanten fra SV. Jeg føler et stort ansvar, og er redd for å skuffe folk.

Det var politikeres utspill om blant annet snikislamisering som fikk Nilofar Nori til å engasjere seg politisk.

Rettferdighet

– Jeg ble faktisk deprimert av det, slettet Facebook og ble redd for å slå på TV'n og hva som kunne komme der. I tida rundt siste stortingsvalg kom jeg meg over frykten og meldte meg inn i SU. Jeg opplevde at de var opptatt av rettferdighet, og det er jeg også. Jeg er oppvokst i et samfunn med mye urettferdighet. Rettferdighet er mitt mål, sier Nilofar.

Hun og familien kom til Norge fra Afghanistan da hun var åtte år. Nå bor familien på seks i Melbu med litt over 2000 innbyggere. Der går Nilofar tredje året på videregående skole. Hun har tenkt å studere jus. Og å fortsette med politikk.

– Jeg er redd for at jeg ikke kan la være.

Ventet på andre

– I huset vårt har vi alltid vært opptatt av politikk og pratet mye om det. Mye endring kan bare oppnås gjennom politikk, men jeg hadde aldri sett meg selv som politisk aktiv. Jeg har tenkt mye på innvandringspolitikk, integrering og hijabdebatten, men ventet på at andre skulle ta kampen. Det betyr så mye for en 14–15 år gammel jente som føler seg mer og mer utenfor at noen med utenlandsk bakgrunn engasjerer seg.

Så ble det Nilofar som gjorde det.

Hun vet at det har en pris. Hun er blitt kalt terrorist, hjernevasket og undertrykt, blant annet. Andre har skrevet at hun fikk posisjonen fordi hun er ung, muslim og kvinne.

– Det er jo nettopp derfor jeg valgte å gå inn i politikken, svarer Nilofar.

– Det er ikke lett å være ung minoritetskvinne. Det er trist at enkelte ikke ser lenger enn hijaben min. Jeg har sikkert fått støtte fordi jeg er ung muslimsk kvinne, men det er også det som burde fått meg til å ombestemme meg, sier Nilofar.
Den unge politikeren har mange forbilder, ett av dem er Audun Lysbakken.

– På landsmøtet i mars, da det var snakk om barnefattigdom blant innvandrere, sa han at alle barn i Norge er våre barn. Det er det fineste jeg har hørt noen gang, bortsett fra kongens tale. Jeg begynte faktisk å gråte.

Håkon trosset frostskader og følelsesløse fingre og holdt konsert på Mount Everest: – Var verdt det

Skrevet av Cathrine Skogheim, Avisa Nordland

Håkon Skog Erlandsen er den første fra Nordland til å bestige Mount Everest.

I mai i år klatret Håkon Skog Erlandsen fra Rana opp verdens høyeste fjell, Mount Everest. På vei opp komponerte han en symfoni, som han spillte utdrag av på toppen.

Musikeren fra Rana driver nemlig et prosjekt der han bestiger de høyeste fjellene på hvert kontinent. Med frostskader og følelsesløse fingre til tross, det ble konsert på Mount Everest.

Til daglig jobber Erlandsen som musiker og opptrer på scener rundt om i Europa. Han er den første fra Nordland som har vært på Everest.

Prosjektet har han allerede hatt gående i et par år.

– Det var en heftig tur. Jeg kom opp, og spilte så lenge det var fysisk mulig, et par minutter. Det krever litt å spille der oppe, da jeg hadde verken følelse i fingrene eller føttene. Turen og konserten var verdt det, sier Erlandsen.

– Det er den kunstneriske ambisjonen som er spennende med prosjektet. Å være på toppen av Everest er noe av det vakreste øyet kan se, og når man da opplever død og fordervelse, setter et ting i perspektiv, legger han til.

Stas

For prosjektet sitt er han nå nominert til Årets nordlending.

– Utrolig stas. Nordland er en handlekraftig region, og være på topp 10 betyr utrolig mye. Jeg vil påstå at det var overraskende, sier han.

Erlandsen har fått stor respons på prosjektet sitt. Han lager en dokumentarserie, der målet er å få innholdet publisert på de største streamingtjenestene i verden. Han tar video av alt han gjør, og videoen fra konserten på Mount Everest er sett over to millioner ganger.

Han ønsker å utforske sine egne grenser og til mennesket. Erlandsen forteller at han trives med å utforske ting som ingen har gjort ført.

– Det er mer livsstil enn et ønske, sier han.

Fire av sju

I skrivende stund har Erlandsen besteget fire av sju kontinenter. Han forsøkte seg nettopp på nummer fem, i Russland.

– Det var et risikabelt prosjekt. Jeg gikk med godt mot med en kar fra Russland. 100 meter fra toppen ble vi fanget av en dobbel orkan. Vi måtte da snu, og mistet hverandre på 4500 meters høyde

– Jeg ble sittende alene i Kaukasus-fjellene uten å vite hvor jeg skal gå. Da tenkte jeg utrolig mye, og jeg tror ikke jeg har vært nærmere døden enn da, sier han.

– Var det kjipt å måtte snu 100 meter fra toppen?

– Ja, selvfølgelig. Men å holde seg i livet er prioritet nummer én. Man må vise hensyn og tenkte at det finnes flere mennesker rundt meg som fortjener å få meg igjen ned.

Guiden Erlandsen gikk opp med ble savnet i tre dager, men ble heldigvis funnet.

Kostbart prosjekt

Første juledag skal Erlandsen til Antarktis for å bestige et fjell der. I tillegg skal han tilbake å bestige det høyeste fjellet i Russland på kun én dag. Han mener det er den tryggeste løsningen, da værforholdene endres seg drastisk.

Han reiser også til Oceania for å klatre det høyeste fjellet på kontinentet der. Det heter Carstensz Pyramid og ligger i Papua Ny-Guinea.

– Jeg satser på å klatre det fjellet i februar neste år, sier han.

Det er ingen tvil om at prosjektet til Erlandsen er svært kostbart.

– Jeg lever ikke et luksusliv. Det handler om å veie hver eneste krone, og jeg jobber aktivt med sponsorer. Forhåpentligvis går det opp i opp, håper jeg. Men jeg har en relativt spennende hverdag.

Jenny nekter å gi seg: – Vi ser et enormt behov i regionen for høyere utdanning

Bunaden til Jenny Myklebust (31) kommer ikke til å bli hengt bort med det første.

Selv om man opplevde at studiested Nesna ble vedtatt nedlagt for andre gang da stortingsflertallet nylig sa nei til å overprøve universitetsstyrets beslutning – nekter Folkeaksjonen for høyere utdanning på Helgeland å gi opp.

Nordfjordbunad

I spissen står en 31 år gammel videregåendelærer med Nordfjordbunad og dialekt som bærer preg av både Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal – men som har bodd i den lille nordlandskommunen nær sagt hele sitt voksne liv, og som brenner sterkt for lokalsamfunnet.

– Vi jobber på Nesna med at det skal være høyere utdanning i lokalene. Tanken er omstilling til høyere utdanning. Vi ser et enormt behov i regionen for høyere utdanning, og næringsliv etterspør det som en av byggesteinene i samfunnet, sier Jenny Myklebust.

Dessuten vil et eventuelt regjeringsskifte i 2021 kunne bety ny oppstart på campus Nesna, til tross for Nord universitets brutale kuttvedtak.

– Det har opposisjonen gitt tydelige signaler om.

Sjokkbeskjed

Facebookgruppa ble stiftet i slutten av april, kort tid etter sjokkbeskjeden om at den mer enn hundre år gamle lærerutdanninga kunne ryke. Etter tre dager hadde aksjonsgruppa fått 20.000 medlemmer.

– 1. mai-toget samlet 300 deltakere. Det mange år siden det har vært så langt 1. mai-tog på Nesna, sier Myklebust.

26. juni var nedleggelsen et faktum for Nord universitets studiesteder i Nesna og Sandnessjøen. Men folkeaksjonen har fortsatt sitt arbeid. Jenny er en av tolv i aksjonens «harde kjerne».

– Det har vært spennende og lærerikt. Vi er en hel gjeng, som har satt fokus på viktigheten av lærere, sykepleiere og barnehagelærere – og som har opplevd mye interessant på kort tid. Møtt professorer og politikere i flere deler av landet som sier det vi gjør er betydningsfullt og viktig, sier Myklebust.

Hun understreker at folkeaksjonen består av mange sterke damer og potensielle ledere, som tidlig måtte fordele oppgaver og roller mellom seg i styret.

Motkultur

De er blitt representanter for en motkultur, som taler for at det kan være kvalitet også i mindre miljø. Et budskap som gir gjenklang langt utenfor Helgeland.

– Alle høyskoler blir fusjonert inn i store universitet, og det skal satses internasjonalt. Men hva mister vi på veien? Man har fusjonert før man i det hele tatt har tatt den debatten, og så står man inne i nye universitet uten helt å vite hva de skal inneholde og hva man har mistet, sier Myklebust.

Det handler om sentralisering, og om forutsetninger for levedyktige lokalsamfunn. Aksjonslederen er ikke redd for å bruke ord som «løftebrudd» og «urett».

– At vi ble nedlagt og at regjeringa sa det var greit, sier kanskje noe om hvordan man skal forholde seg til fusjoner i framtiden.

Saklig og tydelig

Noe av begrunnelsen for at Myklebust er nominert blant kandidatene til Årets Nordlending, er at hun har utmerket seg som ressurssterk, saklig og tydelig i kampen for å beholde studiestedene Nesna og Sandnessjøen.

– Å bli nominert er kjempestas, og setter fokus på det lagarbeidet som hele gruppa har gjort. Det er med på å vise viktigheten av at det skal bo folk i distriktet, og av å ha kvalifiserte lærere. Utdanning er en viktig byggestein i samfunnet og nøkkelen til det meste, mener Myklebust.

Det er også grunnen til at hun vil kjempe videre.

Ramona mistet sønnen og tok opp kampen: – Jeg tok to store avgjørelser etter ulykken

– 2019 har vært en berg- og dalbane der livet mitt har vekslet mellom dyp sorg og en rar form for glede.

Skrevet av Øyvind A. Olsen, Avisa Nordland

Det sier Ramona Lind (45) fra Sortland, en av kandidatene til tittelen Årets Nordlending.

I januar mistet hun sin 22 år gamle sønn Charlie Dan etter at han kolliderte med et vogntog. Både mens sønnen lå i koma på sykehus og etter at han gikk bort har Lind markert seg som en sterk stemme for å innføre strengere regler på norske vinterveier.

– Jeg blir så rørt og berørt av alle henvendelsene jeg får, og over alle som applauderer meg på ulike måter. Jeg skulle gjerne vært all oppmerksomheten foruten, men etter at jeg valgte å gå ut på Facebook for å dele mine opplevelser om det som skjedde, har det også vært flere gode opplevelser, så rart det enn kan høres ut. Det gode har bestått i all støtten, rausheten og omsorgen jeg har blitt møtt med fra det norske folk. Jeg setter også stor pris på at jeg har unngått hets fra nettroll, sier Ramona Lind.

Hun tror nominasjonen som Årets Nordlending skyldes at veldig mange kjenner på den samme frykten som hun både har kjent på og fått erfare konsekvensene av.

– Ved å nominere meg viser folk at de gir støtte til saken; arbeidet for å få ned antallet ulykker der vogntog er involvert. De som kjører på nordnorske veier vet hva det handler om. Ofte går det bra, men slett ikke alltid, beklager Ramona Lind.

Bygger minnesmerke

Engasjementet for å skape tryggere forhold på vinterveiene har bidratt til å gi livet hennes fortsatt mening. Det samme gjør sønnen hennes, som fylte 17 år tidligere denne uka.

– Jeg tok to store avgjørelser etter ulykken. Den første var at «dette skal jeg stå i» da jeg la ut et innlegg på Facebook dagen etter ulykken og så alle henvendelsene jeg fikk. Innlegget ble delt over 10.000 ganger. Da Charlie døde etter ti uker, bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle legge meg på sofaen og trekke teppet over hodet. Det har jeg heller ikke gjort. Jeg har reist veldig mye i år, men det kanskje viktigste jeg har gjort var at jeg sammen med kjæresten og sønnen min begynte å bygge et minnesmerke over Charlie, et naust på gården der jeg bor. Dette prosjektet har vært en del av sorgarbeidet, sier Lind.

Regler må endres

Hun er lagt fra fornøyd med framgangen i arbeidet for å få tryggere forhold på nordnorske vinterveier og holder fast på at vintervedlikeholdet må bli bedre og at det må gå raskere å få strødd veiene.

– Vi må også få regelendringer for europeiske sjåfører, måten de jobber på og betingelsene de har. De er presset på alle mulige måter, spesielt når det gjelder lønn, arbeidstid og arbeidsforhold. Mange ting som foregår innenfor den bransjen minner om menneskehandel, mener Ramona Lind.

Begynner på nytt

Hun beklager at det i dag ikke finnes noen alternativ til den stadig økende godstransporten på veiene i landsdelen.

– Det finnes ikke noen raske løsninger på utfordringene, bortsatt fra bedre veivedlikehold. Jeg akter å bidra med mitt også i fortsettelsen gjennom bruk av min stemme og mitt engasjement. Nominasjonen som Årets Nordlending er et godt bidrag for å få oppmerksomhet rundt disse utfordringene, mener Ramona Lind.

Selv sliter hun fortsatt med ettervirkningene av tragedien som rammet sønnen hennes.

– Jeg skulle begynne i ny jobb, en lederstilling, dagen etter ulykken. Den jobben måtte jeg la gå fra meg, så når jeg skal begynne å arbeide igjen må jeg begynne helt på nytt. Det har jeg så langt ikke vært klar for å gjøre, så jeg venter spent på 2020 og håper at det blir et annerledes og bedre år enn 2019.

Parken har vokst til Nord-Norges største festival: – Jeg tar ikke nominasjonen personlig

– Nå skal jeg ikke bli sånn tåpelig ydmyk, men jeg tar faktisk ikke denne nominasjonen personlig. Dette er en anerkjennelse av jobben alle i Parken gjør.

Tekst: Helge Grønmo / Avisa Nordland

Det sier Gøran Aamodt. Han har ledet Parkenfestivalen helt siden starten i 2006. I løpet av disse årene har festivalen vokst fra en liten byfest med en årlig omsetning på 5,5 millioner kroner, til å bli landsdelens største musikkfestival med en omsetning på godt over 30 millioner kroner.

Parken har opp gjennom årene hatt snaut 350 artister på plakaten og presentert internasjonale superstjerner som Nick Cave, Chris Cornell, Suede, Robyn, 50 cent, The Manic Street Preachers, og Roxette. For å nevne noen få. I tillegg har alt som kan krype og gå av norske band og artister, deriblant Kygo og a-ha, tatt turen innom Rensåsparken.

Skaper festivalen sammen

– Vi gikk med en idé om en kul festival i 2006 og timingen var rett, men da Turboneger avsluttet lørdagen det første året i duskregnet var det ingen som kunne drømme om at festivalen skulle bli så stor. Vi laget egentlig bare en festival vi selv kunne tenke oss å gå på. Det er utrolig hyggelig å bli nominert. Vi er mange som syr sammen festivalen hvert år. Dette handler om hva vi sammen skaper. Noen må selvsagt gå i front, men jeg har et stort lag med meg, understreker Aamodt, som aldri før er blitt nominert til Årets Nordlending.

Mens mange festivaler har gått konkurs de siste årene, har Parken bare befestet sin sterke stilling. Egenkapitalen nærmer seg 15 millioner kroner og etter det AN erfarer kan Parken årlig bruke mer enn ni millioner kroner på bookinger. At festivalen selger ut sine 9200 billetter på noen få minutter hvert eneste år hjelper selvsagt på situasjonen.

– Bransjen har endret seg de siste årene, og vi må endre oss med den. Det er blitt færre rockeband og urban musikk som hiphop, EDM og ulike varianter av RnB har overtatt. Samtidig har honorarene til artistene gått rett til værs. Det koster å være med på moroa. Vi tar det ikke som en selvfølge å selge ut hvert år, og vi må levere på alt, sier Aamodt.

Ung profil

Hele bookingbudsjettet det første året var på 1,3 millioner kroner. I dag får man ikke en halv headliner for den summen. Det er grunn til å tro at neste års headliner Khalid koster om lag like mye som en enebolig på Mørkved.

– Vi skal levere kvalitet hele veien og neste års festival får en ganske ung, men samtidig bred og inkluderende profil. Så får vi se om publikum setter pris på dette. Målet vårt er å skape gode opplevelser. Det jeg føler er den største utviklingen handler om at Parken er blitt mer enn bare de tre dagene. Med Parken Live har vi økt aktiviteten gjennom hele året med konserter i Nordlandshallen, Bodøhallen, Sinus, Stormen og selvfølgelig etter hvert i Svømmehallen, sier Aamodt.

Og legger til at han er stolt over akkurat denne nominasjonen.

– Vi har nådd høyt opp i kåringen av Årets festival tidligere, men det er spesielt gjevt å bli nominert på denne måten. Det er faktisk ganske kult!

Det bør også nevnes at Parken har delt ut over to millioner kroner til gode, lokale formål de siste fire årene via Torsdag i Parken.

Målmaskinen Lisa-Marie (27) trives i England: – Vi ønsker å kjempe i verdenstoppen

Lisa-Marie Karlseng Utland (27) har scoret 19 mål på 51 landskamper for Norge. Nå har ranværingen skutt seg inn i kampen om å bli Årets nordlending.

Tekst: Freddy Toresen, Avisa Nordland

– Jeg har vært heldig og fått en genetisk medfødt fysikk fra mamma og pappa. Fysikken har jeg kanskje fått mest fra pappa, mens mamma har bidratt med det mentale, smiler Reading-proffen når vi spør henne om oppstarten av fotballkarrieren hennes på Mo i Rana.

– Jeg har aldri støtt på fordommer mot at jeg var jente som ville spille fotball. Jeg fikk spille med eldre jenter da jeg var 14 år. Jeg fikk spille med gutta på Stålkam da jeg var 15. De tok imot meg med åpne armer og oppmuntret meg på en herlig måte. Da jeg var 16 år fikk jeg spille på damelaget. Alt føltes naturlig og riktig, fortsetter målmaskinen.

Trives godt i England

For noen dager siden ble hun oppringt fra hjemfylket med beskjed om at hun var en av kandidatene til Årets nordlending.

– Det var både artig og stas å få en sånn telefon. Jeg setter veldig pris på å være en del av en kåring som dette, innrømmer hun.

Det begynner å bli et halvt år siden hun byttet ut trøya til svenske Rosengård med Reading og England.

– Jeg trives veldig godt. Jeg får oppleve en ny kultur både på og utenfor banen, forteller hun.

– Er proffopphold i Sverige og England med på å gjøre deg til en enda bedre spiller?

– Jeg liker å tro det. I Sverige hadde vi en mye mer spillende stil enn jeg var vant med fra norske klubber. Der ble jeg mye bedre i possession-delen av spillet. Her i England er det mer vekt på teknikk og detaljer. Jeg utvikler meg også i den delen av spillet, påpeker Karlseng Utland.

– Jeg liker meg inne i boksen

Hun har på alle måter vært en notorisk målscorer siden hun begynte å spille fotball. Hun har scoret mål for Fløya, Amazon Grimstad, Trondheim/Ørn og Røa. Bare for å illustrere dette tar vi med 54 mål på 95 kamper for trønderne og 17 mål på 21 kamper for Røa, før ferden gikk utenlands.

– Jeg har alltid likt meg inne i boksen. Der er der jeg hører hjemme, og jeg har som regel scoret mye mål med gode spillere rundt meg, smiler hun.

Men, som vi var inne på, oppholdet i svenske Rosengård og engelske Reading gjør henne til en enda mer vrien spiss å møte enn hun var tidligere.

– Jeg er ikke like avhengig av andre enn jeg var tidligere i karrieren. Nå er jeg i stand til å utrette en del også på egen hånd. Jeg får mer erfaring og tilegner meg stadig nye egenskaper. Det er positivt, forsikrer hun.

Vil kjempe i verdenstoppen

Den positive utviklingen gjør ranværingen til en stadig sterkere bidragsyter også for et fremadstormende norsk kvinnelandslag. Scoringene fra Lisa-Marie Karlseng Utland kommer stadig hyppigere også i internasjonal sammenheng.

– Vi går et veldig spennende 2020 i møte. Vi har hatt en positiv utvikling med laget de tre-fire siste årene. Denne utviklingen skal vi fortsette med. Vi skal kvalifisere oss til fotball-EM, hvor målet selvsagt er å markere oss helt i toppen, slår hun fast.

Fra sin nye base i England lover hun å bidra med sitt til at de norske fotballdamene blir å regne med framover.

– Vi ønsker å kjempe i verdenstoppen, og alle på landslaget jobber knallhardt for å fortsette utviklingen, avrunder Reading-proffen entusiastisk.

2019 har vært et eventyr for Max (27) og Arctic Eagles: – Det er fantastisk moro

Tekst: Freddy Toresen, Avisa Nordland

22. juni 2011 flyttet Max Davis-Lind til Narvik for å spille ishockey i ett år. Vi skriver 2019 og julestria er i full gang. Max er fortsatt i Narvik og første svenske som er nominert til Årets nordlending.

– Det er en ære å bli nominert i en sammenheng som dette. Og spesielt som svenske må jeg si at det kjennes veldig kult å få være med, innrømmer 27-åringen.

Han har lagt skøytene på hylla, men som assistenttrener for Narvik Ishockeyklubbs historiske GET-ligalag er fortsatt ishockeyen en viktig del av livet til den mangeårige Narvik-backen. Og Max Davis-Lind har hatt en eventyrlig reise i løpet av de åtte og et halvt årene som er gått siden han satte kursen over grensen.

– Jeg visste ikke hva jeg gikk til. Jeg flyttet for å få mer spilletid og nivået var ikke all verden. Likevel må jeg si at nivået på de norske spillere var imponerende, siden de kun hadde trent på is utendørs. Etter at ishallen sto klar skjøt utviklingen voldsom fart, erindrer han.

Audition i Oslo

Narvik Ishockeyklubb måtte spille i den nordsvenske serien i 3. divisjon. De nordnorske, ferske iskrigerne lot seg ikke affisere av utfordringene og vant like godt serien i Sverige.

– Vi ønsket å spille i den norske 1. divisjon, og jeg husker vi måtte reise til Oslo for å vise oss fram for forbundet i tre treningskamper, forteller Davis-Lind?

– Dere måtte ha en slags audition altså?

– Ja, akkurat. Vi spilte tre kamper mot Hasle/Løren, Skedsmo og Jutul. Vi vant to av kampene, og noen uker senere fikk vi brev fra forbundet. Vi hadde overbevist dem om at vi var verdig en plass i norsk 1. divisjon. Da var det stor jubel i Narvik, minnes han.

Han legger ikke skjul på at det har vært opp- og nedtur underveis i den spennende ishockeyreisen han har vært med på. Men ved utgangen av 2019 er det helt klart oppturene som dominerer.

Comeback og opprykk

Foran denne sesongen rykket Arctic Eagles, som laget også kalles, opp i selveste Get-ligaen, etter noen uhyre spennende kvalikkamper. Max Davis-Lind hadde egentlig lagt opp, men i desember ble han overtalt til å bli med igjen.

– Vi manglet backer og laget trengte hjelp. Jeg hadde lite istrening, men kom meg etter hvert i form. Dermed fikk jeg med meg det historiske opprykket vårt. Det var en fantastisk måte å runde av min egen karriere på, innrømmer han.

Denne sesongen har historiens aller første lag fra Nord-Norge tatt Get-ligaen med storm. De har blant annet feid selveste Vålerenga ut av egen hall og hjem til hovedstaden i skam. I skrivende stund er avstanden ned til nedrykksplass like lang, som veien mot norgestoppen syntes i 2011.

En prestasjon hele Narvik kan være stolt av.

– Det er fantastisk moro. Vi har et godt system. Spillerne jobber for hverandre og forholder seg lojalt til mønsteret vårt. Samtidig er vi en meget godt trent gjeng, forteller den populære svensken.

Skryt på gamlehjem

Han kom til Narvik en sommerdag i 2011 med friskt pågangsmot, eventyrlyst og en svær bag med ishockeyutstyr. De sportslige minnene er mange og de vil svensken kunne skryte av når han om mange år havner på gamlehjemmet.

Men, kanskje aller sterkest for Max Davis-Lind er vissheten om at livet hans i 2019 er langt rikere enn det var da han i sin tid kom. Nå har han både forloveden Mari-Elena Dragly og datteren Nellie (2) og sønnen Hugo (6 mnd).

– Jeg har funnet lykken på alle måter, både på og utenfor ishallen. Det var slett ikke dette jeg så for meg da jeg ankom Narvik første gang, erkjenner han.

– Hvor lenge planlegger dere å bli værende?

– Foreløpig har vi ingen andre planer enn å bli her, forsikrer han.

Dermed får nok Arctic Eagles fortsatt nyte av erfaringene til den jordnære svensken. Og godt er det.

Mona (55): – Det er surrealistisk og jeg kan ikke tenke for mye på det. Da kommer tårene

Som daglig leder for Kobberløpet og Fjellfarer har Mona Mosti (55) fra Vatnbygda vært med på å sette Sulitjelma og Salten på kartet.

av: Christian A. Unosen, Avisa Nordland

Kobberløpet, som også i 2019 passerte 1.000 deltakere til start, vant i år prisen som årets Salten-ambassadør – og skilandslaget har blitt et fast inventar på Jakobsbakken.

Mona Mosti (55) er en av kandidatene som kan stikke av med utmerkelsen «Årets Nordlending».

– Det er surrealistisk og jeg kan ikke tenke for mye på det. Da kommer tårene, sier hun.

Sjenert 55-åring

2019 har vært et innholdsrikt år for Mosti, preget av framgang på flere plan:

– Det har vært mye jobb og jeg har ingen ni til fire-jobb. Men med et konstant fokus på det vi gjør er alt mulig. For Kobberløpet sin del kan jeg ikke berømme alle samarbeidspartnerne og hovedkomiteen nok. Uten dem hadde det ikke vært mulig å gjennomføre nok et vellykket skirenn i sulisfjellene, sier hun.

– For egen bedrift er det rett og slett det brennende ønsket om å skape flere arbeidsplasser i Sulitjelma, samt å få folk ute i verden til å se hvor flott vi faktisk har det her, som driver meg, legger hun til.

Fjellfarer har lagt bak seg sitt første driftsår på Jakobsbakken med nyrenoverte Messa som base.

– Vi har hatt mange ulike gjester, både fra privat- og bedriftsmarkedet og jeg tror kanskje jeg har blitt flinkere til å gi litt mer «slipp», etter at Erik flyttet hjem og økonomisk sett har Fjellfarer kommet bedre ut enn først forventet. Hjemmekafé på Messa om sommeren er undervurdert, sier hun og smiler.

– Men du liker ikke å være i fokus?

– Nei, jeg blir sjenert. Jeg vet at det er en del av jobben, men aller helst vil jeg gå i hi, eller kjøre til Jakobsbakken og gå innover fjellet. Det har nok noe med at det er så mange andre som jeg vil dytte foran meg. Det er mange flere som står bak en slik nominasjon som denne enn bare meg, svarer hun.

– Kulturskatt

For Mosti beskriver seg selv først og fremst som samboer, mamma, bestemor og bonusmamma.

– Så har jeg i tillegg et brennende ønske om at Sulitjelma skal skinne igjen. Bortsett fra venner og familie, ligger det mitt hjerte aller nærmest. Sulitjelma har mistet så mye opp gjennom årene, sier hun.

Og er det én ting hun har lært, siden hun flyttet til Sulitjelma for snart ti år siden, er det at ting skjer ikke over natta:

– Det tar tid, og at vi har blitt lagt merke til av folk som ønsker å hjelpe oss på veien til et bedre Sulitjelma, er helt fantastisk, sier hun og påpeker:

– De siste årene har vi klart å få landslaget hit, vi har lyktes med å gjøre folk nysgjerrige på Jakobsbakken. Jeg ønsker ikke nødvendigvis at det skal ta helt av, men målet vårt er å vise fram kulturskatten i sin passelige form.

For Mosti er ydmyk over kulturhistorien Sulitjelma bærer på, og hun er veldig stolt over at hun, gjennom sine plattformer, får bidra til å vise den fram.

– Men det hadde ikke gått uten alle de andre som også trekker i de riktige trådene. Det være seg økonomi, samt bistand av kompetanse. Når man kobler ulike, flinke folk med et felles mål sammen, blir det magi, sier hun.

Samarbeid og samhold

De siste årene har utviklingen i Sulitjelma vært stor. Ny butikk har reist seg, hytteprisene i fjellet har steget, ny skole er bygget og fjellandsbyen har utvidet med flere senger, i tillegg til satsingen på Jakobsbakken – for å nevne noe.

– Vi har trua på hverandre, rett og slett, sier hun.

– Nøkkelen er samarbeid og samhold – noe som står sterkt i Sulitjelma.

Det er vanskelig for gründeren å trekke fram ett eneste høydepunkt fra 2019, men etter å ha tenkt seg om kommer svaret:

– Det er veldig mange, men ett av dem er da landslaget kom tilbake og at Kobberløpet klarte å holde det samme nivået med skideltakere som året før. Det er en stor prestasjon, sier hun.

Håkon (19) har tatt fotball-Norge med storm. Snart starter profflivet: - Det blir veldig spennende

Håkon Evjen (19) har tatt Eliteserien med storm i 2019, han er toppscorer i Glimt og om noen uker fortsetter karrieren i Nederland. Nå er den fotrappe unggutten en av kandidatene til å bli Årets Nordlending.

av: Freddy Toresen, Avisa Nordland

- Det er jo veldig artig å være en del av en sånn nominasjon. Jeg lurer mest på hva som er årsaken til at jeg ble nominert, undrer Evjen selv om det faktum.

Mest sannsynlig skyldes nominasjon både at Glimt har prestert en bunnsolid sesong i Eliteserien, og det faktum at han selv har sjarmert store deler av fotball-Norge med blendende offensive detaljer i mange kamper.

- Alle ekspertene dømte oss på nedrykksplass. Vi har gjort spådommene til skamme. Vi kan bli nummer to, tre eller fire denne sesongen. Det er uansett en meget sterk prestasjon, påpeker 19-åringen.

Han har spilt i flere posisjoner offensivt i et sprudlende Glimt-mannskap. Og kort tid før det hele er over står unggutten fra Narvik med 12 scoringer i serien.

- Har tatt store steg

- Hvordan føler du selv at du har utviklet deg fra i fjor til i år?

- Jeg synes jeg har utviklet meg i de fleste fasene av spillet og har tatt store steg. Jeg synes det var vanskelig å markere meg forrige sesong. Jeg er blitt mer voksen. Jeg ble operert i lyskene i vinter og følte meg mer moden da denne sesongen startet, forklarer han.

Med en mer moden Håkon Evjen på laget har da også de helgule fra Bodø framstått som et annet lag i 2019. Et positivt lag som har i mange perioder har spilt feiende flott angrepsfotball.

- Jeg håper vi har underholdt publikum. Jeg synes iallfall vi har spilt offensiv, fartsfylt og positiv fotball. Vi har spilt en type fotball jeg selv liker. Det er det jeg er mest fornøyd med i forhold til det vi har prestert som lag i 2019, medgir han.

- En del av virkeligheten

Storspillet for Glimt har ikke gått upåaktet hen. Etter hvert som spillere har blitt rundlurt med lekre, tekniske detaljer. Etter hvert som lange defensive løp har blitt avsluttet med viktige gjenvinninger og etter hvert som stadig flere baller har havnet i nettet bak motstandernes målvakter, så har Håkon Evjen stadig oftere blitt et yndet intervjuobjekt blant sportsjournalister.

- Pågangen fra media lever jeg godt med. Det er en del av virkeligheten som fotballspiller. Jeg føler selv jeg har klart å bevare både bakkekontakt og konsentrasjon underveis. Jeg har vært meg selv, smiler han.

Og nettopp det har han jo bevist gjennom fortsatt å spille godt i kamp for Glimt.

Solid ballast i bagasjen

Talentet var det ingen som undervurderte med den ballasten han hadde fått med seg i bagasjen etter mer enn 10 års trening med pappa Andreas. 19-åringen har vært i konstant utvikling siden han flyttet fra Narvik til Bodø.

Storspillet for Glimt har også medført at 19-åringen har vært fast i startoppstillingen blant utenlandsproffer og eldre spillere på U21-landslaget. Årets sesong i Norge synger på siste verset. For Håkon Evjens del vansker det ingen ferie i det fjerne med det aller første.

- Jeg flytter snart til Nederland og AZ Alkmaar. Jeg gleder meg utrolig. Jeg håper å fortsette utviklingen på en naturlig måte. Dette føles som et riktig steg å ta for min del. Det blir veldig spennende, avrunder Håkon Evjen – en ung, sprudlende og flott kandidat til å vinne Årets Nordlending.