Heike leverte tilbake bestefarens krigsbytte etter 70 år

Historien som startet under andre verdenskrig var for lengst gått i glemmeboken, da den 50-årige fremmedspråklæreren Heike Eichblatt fikk i oppgave å rydde opp i dødsboet på familiegården etter at foreldrene døde. Da kom hun over den gamle og tunge pappesken med sølvtøy.

– Det var kniver, gafler og skjeer. De var knyttet med små sløyfer og dandert i silkepapir med bestemors håndskrift. Bestikket var oksidert, og tydelig gammelt, forteller hun til NRK.no.

– Fikk gafler og kniver i stedet for smykker

Hun skjønte at det var sølvtøyet hun hadde hørt om som barn – som bestemoren hadde fått i gave fra bestefaren da han kom tilbake fra Norge under andre verdenskrig.

– Jeg har fått høre at min bestemor sa: Bestefar sendte meg aldri smykker. Han sendte kniver og gafler. Hun mottok det som en gave uten å stille spørsmål om hvor det kom fra.

Da Heike i voksen alder begynte å spørre fikk hun vite at sølvet ble tatt, sannsynligvis stjålet i Norge. Som et krigsbytte.

– Det forklarer kanskje at bestikket aldri var i bruk. Det ble stuet vekk.

Møtte krigskompisene en gang i året

Bestefaren Karl Buchholz fra Döhle i Lüneburger Heide noen mil sør for Hamburg ble født i 1894. Han var utdannet agronom, men ble tysk offiser allerede under første verdenskrig. Da andre verdenskrig var et faktum, ble han sendt til Norge og Narvik.

Hva han opplevde i disse årene tok han med seg i graven.

– Alt familien vet var at han var stasjonert i Narvik. Ingen snakket noen gang om bestefars aktiviteter under krigen. Det var en mur av taushet. Jeg spurte heller aldri.

Men om han ikke snakket med familien om krigsårene, holdt han minnene levende sammen med krigskompisene.

– Han møtte regimentet sitt en gang i året. Som lita jente husker jeg disse gamle mennene som kom til gården. De stengte seg inne. Ingen fikk slippe inn.

Krigen var bare ett av mange tabuer i familien Buchholz.

– Bestemor og bestefar mistet tre av fire barn. To 19-årige sønner i krigen og en datter i kreft da hun var svært ung. Bestemor gikk i svart i ti år. Den tunge sorgen lammet familien i flere tiår. Man ingen snakket noen gang høyt om sorgen.

Ville ha det ut av huset

Lite visste Heike – da hun fant sølvtøyet på loftet – at det skulle føre henne helt til Narvik. Men tankene var begynt å kverne. For en ting sto klart for Karl Buchholz' barnebarn. Dette bestikket hadde ingen ting i familien å gjøre.

Litt etter litt kom ideen om å levere det tilbake hvor det kom fra. Heike innkalte sine to barn og sin fetter til familieråd.

– Alle ble overrasket. Min sønn ble helt rørt over at jeg ikke bare la det ut for salg på Ebay. Han syntes det var noe bibelsk over en slik handling, smiler Heike.

Uventet telefon satte det hele i gang

Men en ting er å tenke det – noe helt annet er å gjøre det. For hvordan leverer man et krigsbytte til et annet land 70 år etter at det ble tatt?

– Først tenkte jeg på å levere det til den norske ambassaden her i Tyskland.

Samtidig kom det en uventet telefon som skulle sette fortgang i Heikes planer.

– En gammel venninne av meg ringte og spurte om hun kunne overnatte på sin vei til Kiel-ferga og Norge hvor hun skulle på ferie.

Da Anke Bütow kom fikk hun spørsmål om hun kunne ta med seg sølvtøyet. Venninnen svarte ja, men lurte på hva hun skulle gjøre med det da hun kom til Oslo.

– Bestikket var av ukjente grunner havnet hos oss. Jeg svarte at bestikket måtte finne sin egen vei tilbake.

Og akkurat slik gikk det. Tilfeldighetenes spill gjorde at sølvtøyet i dette øyeblikk startet på sin ferd tilbake til Narvik.

Skjebnemøte i Oslo Domkirke

Da Anke Bütow kom til Oslo oppsøkte hun rådhuset. Men der var det stengt, og på sin tur gjennom byen gikk hun inn i Oslo Domkirke. Der kom hun i snakk med to kvinner. Den ene av dem var fra Narvik.

– Anke fortalte dem hele historien, og kvinnen sa seg villige til å ta med seg pappesken tilbake til hjembyen.

Denne tv-reportasjen laget NRK Nordland etter at Narvik-kvinnen Åsa Ruud fikk levert sølvbestikket tilbake til Narvik.

Den lange veien til Narvik

Men historien slutter ikke her. Ev vakker julidag fem måneder senere står en spent Heike Eichblatt foran Nordland Røde Kors Krigsminnemuseum i Narvik.

Med på reisen er hennes fetter Ulf Buchholz og hans kone Gabriele. Nå skal hun inn og hilse på museumsbestyrer Ulf Torgersen, som tok imot Buchholz-familiens mørke familiehemmelighet. I hånden har hun enda en gjenstand hun vil at museet skal ha.

– Det siste minnet av min bestefars opphold i Norge er et fotoalbum med bilder fra Norge. Jeg synes det hører sammen med sølvtøyet, sier Heike.

Hun er tydelig beveget når hun kommer inn på museet som inneholder dokumentasjon og gjenstander fra krigsårene hennes bestefar var en del av. For veien har ikke bare vært lang i antall kilometer. Prosessen med å psyke seg opp har tatt ett år.

– Dette har ingenting med meg å gjøre. Men jeg har følt skam på bestefar og familiens vegne. Jeg har gjort seg mange tanker rundt familiens håndtering av sølvbestikket. De var så naive, sier hun.

Sølvet forblir et mysterium?

Ulf Torgersen har forberedt seg til det tyske besøket, og kan fortelle at Heikes bestefar mest sannsynlig tilhørte Øyjord Artilleri, som var innfallsporten til Narvik.

Men hvem som eide sølvtøyet eller hvordan soldaten fikk det med seg til Tyskland har han ikke klart å finne ut av.

– Det vi vet er at tyskerne rekvirerte representasjonsboliger blant annet fra gruveselskapet LKAB, sier museumssjefen, som gjetter at tyskerne tok bestikket fra en slik bolig. Det kan også ha tilhørt et konsulat.

Noe endelig svar på hvor det stammer fra eller hvordan bestefaren fikk hånd om det, får Heike Eichblatt sannsynligvis aldri.

Sammen blar de i fotoalbumet etter den tyske offiseren. Bildene er fra 1941-42, og Torgersen forteller om hvordan det var i Narvik på den tiden.

– Han kom hit etter Slaget om Narvik i 1940, som la byen i ruiner. I de neste fem årene bygde okkupasjonsmakten 36 kystfort for å forsvare innseilinga til Narvik. De to største lå i Harstad og på Engeløya i Steigen.

Iglobygging og tiurjakt

I albumet ser vi Karl Buchholz' reise nordover i et tyskokkupert Nord-Europa.

Bildene starter hjemme på gården hvor Buchholz-familien hadde hundrevis av sauer. Vi ser militærøvelser og dagligliv. Så forflytter regimentet seg, og vi ser norske havner, skip, hus nordover i Gudbrandsdalen, muntre scener i snøen, iglobygging og tiurjakt. Men også trefninger til sjøs og bilder av krigsfanger.

– Han var en stram kar. En ekte prøysser. Han var soldat og offiser som vokste opp i det tyske keiserriket, forteller barnebarnet.

Heike understreker at hun ikke vil sverte sin bestefar ved å fortelle denne historien.

– Jeg vet ingenting, og kan derfor ikke beskylde han for ugjerninger jeg ikke vet om han har begått. Men krigen fikk store følger for min familie. Og jeg har mange ganger spurt meg hvorfor.

Hemmeligheter og løgner

Etter krigen har Tyskland bearbeidet sin nazifortid både i politikk og samfunnsliv. De har betalt ut store erstatningssummer til ofre, og alle skolebarn får vite sannheten om det tredje rikets historie. Men mange fortiet sin og familiens bakgrunn i Hitlers tjeneste. I dag ønsker stadig flere barnebarn å finne ut mer om sine besteforeldres fortid. Rundt om i Tyskland kan folk få hjelp til å lete i arkivene. Og tyskere som vil får også tilbud om terapi for å bearbeide det de får vite.

– Nazifortiden er et tabu som finnes i svært mange tyske familier. Dette komplekset vokser seg ofte større enn selve tabuet. Når noen begynner å pirke i dette, kan det utløse smertelige prosesser, sier Heike Eichblatt.

Ulf Torgersen ved Krigsminnemuseet i Narvik bekrefter trenden.

Barnebarna søker svar

– Det er den yngre generasjonen som kommer hit nå – barnebarna av den generasjonen som opplevde andre verdenskrig. De vil ha svar på hva som skjedde, noe som har vært fortiet, både i Norge og ute i Europa.

Og mange får de svarene de søker.

– I gjesteboka kommer reaksjonene fram. Det er både glede og sorg over forfedrenes rolle i Narvik under kamphandlingene her.

Ikke symbolhandling

Heike Eichblatt synes det er en befrielse at sølvet og fotoalbumet fra bestefarens opphold i Norge er borte. Ulf Torgersen kaller overleveringen av sølvbestikket en fin symbolhandling mellom to land. Det er det ikke for Heike.

– For meg var dette en selvisk handling. Når datteren min skal overta driften av slektsgården skal det ikke være noe der som har kommet dit urettmessig.

Samtidig er hun overveldet over all oppmerksomheten tilbakeleveringen har fått – både i Tyskland og i Norge.

– Alle som hører historien blir rørt. Noen forteller at de får gåsehud. Jeg har hatt mange gode samtaler, og det har ført familien nærmere sammen. Man kan nesten bli litt overtroisk. Kanskje hemmeligheter har sin egen dynamikk. Det har kommet mye godt ut av dette, sier hun – og får støtte av sin fetter Ulf Buchholz.

– Dette er ikke mer enn en gest. Men jeg håper handlingen kan vise andre at det er fullt mulig å rette opp en urett – selv om den er begått for 70 år siden, sier han.

• Les også: Fransk alpejeger tilbake i Narvik etter 70 år: – Nå kan jeg dø
• Les også: Edith overlevde "dødsengelen"
• Les også: Museum nektar å utlevere nazikunst
• Les også: Nettjeneste løser holocaust-gåter
• Les også: Nazi-plyndret kunst legges på nett