– På høy tid at denne delen av historien blir fortalt

I helgen ble en kontroversiell bok om NSB og byggingen av Nordlandsbanen lansert – et arbeid som kostet flere tusen krigsfanger livet.

Tyskerne gjorde hver åpning av en jernbanestrekning til en propagandaforestilling

Tyskerne gjorde hver åpning av en jernbanestrekning til en propagandaforestilling. Her fra åpningen av Elsfjord stasjon på Nordlandsbanen i mars 1941. Lokomotivet var pyntet med hakekors for å vise hvem som hadde fått fart på jernbaneutbyggingen.

Foto: Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket

Fangene som forsvant, omslag

Bokens omslag.

Foto: Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket, Tore Greiner Eggan/Krigsbilder.net og Riksarkivet

Under andre verdenskrig jobbet rundt 13.000 sovjetiske krigsfanger som slaver for å bygge Nordlandsbanen for de tyske okkupantene og Norges Statsbaner (NSB).

Boken handler blant annet om hvordan NSB tilpasser seg den tyske okkupasjonsmakten, der NSBs ledelse samarbeider med tyskerne, forteller forfatter og journalist Bjørn Petter Westlie.

– Dette utvikler seg til to dramatiske valg som NSB tar i 1942, og som ikke er omtalt tidligere. Det første i januar, der ledelsen sier ja til å bruke krigsfanger i byggingen av Nordlandsbanen fra Mo i Rana til Fauske. Det andre på høsten samme år, der NSB deltar i deportasjonen av de norske jødene, forklarer Westlie.

Beslutningen i januar om at det skulle settes inn krigsfanger, iverksettes ikke før våren 1943, fortsetter han.

– På det tidspunktet har NSB vært med på å planlegge de brakkeleirene for fanger som skulle være fra Mo i Rana og nordover. Boka inneholder beskrivelser fra NSBs egne ingeniører fra like etter krigen, som ikke har blitt brukt tidligere i framstillingen av NSBs krigshistorie.

Tyskerne bygde også jernbane nord for Fauske

Tyskerne bygde også jernbane nord for Fauske dit NSB avsluttet sin del av arbeidet. Bildet viser 20 krigsfanger med tyske voktere nord for Fauske. Forholdene for fangene var like dårlige sør for Fauske som nord for Fauske.

Foto: Nordlandsmuseet

Norsk ledelse

Slik bodde fangene som bygde jernbane på Saltfjellet

Slik bodde fangene som bygde jernbane på Saltfjellet – i brakker med senger i tre etasjer, der lå de syke, slitne og sultne tett innpå hverandre i denne leiren som ble kalt Bjørnelva. Verst var det når vinterstormene og kulda satte inn.

Foto: Leiv Kreyberg, Riksarkivet

Krigsfangene som arbeider med jernbanen, bor i brakkeleirer, og gjør grovarbeidet. De skal ikke arbeide sammen med NSBs anleggsarbeidere eller andre sivile arbeidere, kan man lese i boka.

– Fangene blir ført fram til arbeidsstedet. Når de er ferdig med sitt arbeid, så kommer de andre arbeiderne og gjør resten av arbeidet, samtidig som NSBs ingeniører passer på, forklarer Westlie.

Nordlandsbanen, fra Mo i Rana til Fauske, blir oppdelt i ulike avdelinger. Ifølge forfatteren er det norske avdelingsingeniører fra NSB som leder hver av disse avdelingene.

– For NSB var det viktig at banen ble en statsbane som også kunne brukes etter krigen, og tyskerne fulgte da også NSB sine planer i bygningsarbeidet, sier Westlie.

Her går fanger om bord på skipet Ulanga i 1944 før ferdenvidere til Norge

De fleste fangene som ble fraktet til Norge for å arbeide, ble sendt med skip fra Stettin i Polen. Her går fanger om bord på skipet Ulanga i 1944 før ferden videre til Norge.

Foto: Narviksenteret

– Tyskerne har hovedansvaret

Da freden kom, skulle man ta svikerne. I NSB var det Bjarne Wik som ble syndebukken, forteller Westlie.

– Wik var avdelingsingeniør i Nordlandsbanen og ble ny generaldirektør for selskapet i 1944. Han ble syndebukken, der det ble hevdet at han hadde samarbeidet med tyskerne. Men han var ikke alene. Hele toppledelsen i NSB samarbeidet med tyskerne. Det var helt gjennomført. Av de 20.000 som jobbet i NSB, var det bare 210 som var medlem av Nasjonal Samling (NS).

Wik blir grundig etterforsket, før det konkluderes med at han ikke var medlem av NS. Saken blir derfor henlagt, legger Westlie til.

– Hovedansvaret for det som skjedde, ligger selvsagt hos tyskerne, men mitt poeng er at også NSB lot seg være med på det. På Jernbaneforbundets nettsider står det under historie, at NSBs ledelse i 1944 overtas av nazister. Dette stemmer ikke. Det er aldri nazister som tar over NSB. Det var norsk ledelse hele veien av folk som ikke var medlem av NS. Ledelsen som var i NSB satt både før, under og etter krigen.

Da Nordlandsbanen ble åpnet til Elsfjord sør for Mo i Rana

Da Nordlandsbanen ble åpnet til Elsfjord sør for Mo i Rana, var også overingeniør Bjarne Vik og generaloberst von Falkenhorst til stede. Vik er nummer to fra høyre. Etter krigen ble Vik anklaget for å ha samarbeidet med tyskerne.

Foto: Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket

Fotobevis

I boka er det også brukt flere bilder tatt av den norske majoren og legen Leiv Kreyberg, forteller Westlie.

– Med en gang krigen er over, så rykker Kreyberg med sitt team inn for å hjelpe. En av de tingene han gjør, er å filme og ta bilder. I boka har vi bilder fra han, som viser leirer i området. I tillegg har vi brukt en del illustrasjonsbilder.

– Hvorfor er denne boka viktig i dag?

– Så lenge det finnes uavklarte spørsmål, så vil det fortsatt være interesse for krigshistorie. Jeg startet med dette prosjektet nettopp fordi jeg ikke fikk enkelte ting fra den kjente krigshistorien til å stemme.

Leirene ble åpnet i mai 194

Da leirene ble åpnet i mai 1945, ville fangene oppleve friheten utenfor stengslene, men mange av dem klarte knapt å gå ut av brakkene de sov i. Langs Nordlandsbanen var svært mange av fangene dødssyke da krigen endelig var over.

Foto: Leiv Kreyberg, Riksarkivet

Godt mottatt

Boka har blitt gått mottatt av kritikerne – blant annet VG, som har gitt boka terningkast 5, der anmelderen mener Westlie argumenterer godt for at «statsbanene har kommet bedre ut av denne rystende historien enn de fortjener».

Klassekampen mener boken både er velskrevet og god, og at krigsfangene bør få den «plassen i krigshistorien de fortjener».

– Det er åpenbart at jeg har truffet en nerve. Jeg tror en av grunnene til at man ikke har skrevet så mye om hva NSB egentlig gjorde, var at det ble tatt for mye hensyn til NSB og deres ansatte, noe som har gått på bekostning av ofrene og deres historie, sier forfatteren.

Setsåsleiren lå ved tettstedet Rognan der Saltdalen slutter

Setsåsleiren lå ved tettstedet Rognan der Saltdalen slutter. Fangene som var der arbeidet på jernbanen som gikk nordover mot Fauske.

Foto: Nordlandsmuseet

– Har gjort for lite

Forfatteren mener krigsfangenes innsats, ikke minst i Nordland, nå må bli anerkjent og akseptert som en del av vår krigshistorie.

– Statens vegvesen har vært med på å finansiere Blodveimuseet i Rognan, og det er bra. NSB har på sin side gjort for lite, og må nå ta sitt ansvar, slik at det blir laget mer informasjon. Det var 97.000 sovjetiske krigsfanger i Norge, som var fordelt over store deler av landet. Disse fangene gav et varig bidrag til norsk infrastruktur.

– Nå er det snart 70 år siden leirene ble åpnet. Da er det virkelig på tide at denne historien blir fortalt på en skikkelig måte, avslutter forfatteren.

Alle disse gravene ble gravd opp i 1951 for å flyttes

Her er noen av gravene like ved fangeleiren Bjørnelva på Saltfjellet. Fangene her arbeidet på Nordlandsbanen under ekstra hardføre forhold, spesielt om vinteren. Alle disse gravene ble gravd opp i 1951 for å flyttes.

Foto: Leiv Kreyberg, Riksarkivet

– Har gjort en grundig jobb

Pressesjef Åge-Christoffer Lundeby i NSB er glad historien blir fortalt i boka som kommer ut denne helgen.

Åge-Christoffer Lundeby

Pressesjef Åge-Christoffer Lundeby i NSB.

Foto: Bjørn Stuedal / NSB

– For meg virker det som om at forfatteren har gjort grundig jobb med det historiske materialet. Boka forteller utvilsomt om et mørkt kapittel i NSBs historie.

Lundeby mener det er fryktelig vanskelig å sette seg inn i hodene til de som styrte NSB for over 70 år siden.

– Det historiske materialet gir heller ikke grunnlag for å mene noe rundt hvilke tanker de gjorde seg eller hva som var beveggrunnene for de valgene de gjorde.

Planlegger utstilling

Pressesjefen tror noe av årsaken til at denne delen av krigshistorien ikke har fått så mye oppmerksomhet i ettertid, er at NSB etter krigen konsentrerte seg mest om å få både infrastruktur og tog opp å gå.

– Westlie skriver i boken sin blant annet at NSB hadde en del slitt materiell etter krigen, og at det var der NSB la inn arbeidet. Jeg tror nok det er noe av årsaken. Ledelsen hadde nok heller ikke noe stort behov for å fortelle denne historien, som er så mørk.

– Vil NSB gjøre noe nå for å fortelle historien bedre?

– 8. mai i år åpner vi en utstilling på Jernbanemuseet på Hamar som heter «Norske spor», der også denne historien vil bli fortalt.