Greenpeace: – Hvalnæringa vil dø ut av seg selv

Miljøorganisasjonen Greenpeace har skiftet jaktmarker. I dag er miljøvernerne mer opptatt av olje i Arktis enn at det hvert år skytes 500 vågehvaler i norsk farvann.

- Dette er en julegave til Atlanterhavet og verdens barn. Det vil bidra til at vi har hvaler også i fremtiden. Dette var vårt åpningsskudd i en kampanje mot norsk hvalfangst. Vi kommer til å gå til aksjon mot Norge på verdenshavene til sommeren. Vi erkjenner fullt ut at vi har krenket norsk lov, og vi er villige til å vende tilbake til Norge for å stå til ansvar. Dette var et symbolsk skritt for å vise nordmennene at vi kan ramme dem når vi ønsker det.

Paul Watson i den amerikanske miljøorganisasjonen Sea Shepherd etter sabotasjen mot Nybræna

– Planene om oljevirksomhet i Lofoten, Bjørnøya og opp mot iskanten i Arktis er langt større og viktigere saker å bruke begrensete miljøkrefter på enn hva et 20-talls hvalbåter gjør om sommeren, mener leder Truls Gulowsen i Greenpeace Norge.

Greenpeace mener like fullt at norsk hvalfangst bør avsluttes så lenge den er i strid med de internasjonale avtalene.

– Fortsatt har mange sterke følelser mot hvalfangst, men jeg håper vår aksjon i 1999 blir den siste Greenpeace er involvert i i norske farvann, sier han.

– Ikke lenger redd

På kaia på Steine i Lofoten gjør hvalfangstveteran Olav Olavsen seg klar til årets fangsttur ombord i «Brandsholmbøen». Selv om han er pensjonist, må han ut på havet når hvalfangsten starter.

– Ingen hvalfangere er redde for aksjonister nå lenger, sier han.

Slik var det ikke for 22 år siden da den militante miljøorganisasjonen Sea Shepherd erklærte «krig» mot norske hvalfangere.

Mottok drapstrusler

Steine i Lofoten 3. juledag 1992: I nattens mulm og mørke tar aktivister fra Sea Shepherd seg inn i hvalskuta «Nybræna». De har med seg store skiftenøkler som de bruker til å skru opp bunnventilene i båten. Vannet strømmer inn.

– Da vi kom for å inspisere båten samme ettermiddag sto sjøen bare en meter under lukekarmen. Heldigvis klarte brannvesenet å pumpe ut sjøen slik at fartøyet ikke sank, forteller hvalskipper Olav Olavsen til NRK.no.

I dagene som følger pryder bilder av «Nybræna» avisforsider og tv-sendinger over hele verden. Miljøpiraten Paul Watson ringer selv politiet i Lofoten og tar på seg ansvaret for aksjonen.

Truet familien på livet

– Det var en ekkel tid. Mens jeg var ute på fangst ringte aktivistene hjem til kona og truet henne og barna på livet, sier Olavsen.

I ettertid har han konkludert med at de unge aksjonistene neppe forsto fullt ut hva de var med på.

– De stolte på det lederne deres sa. De trodde virkelig at norske hvalfangere var i ferd med å utrydde hele verdens hvalbestand. De skjønte ikke at det var ingen som var mer opptatt av en bærekraftig vågehvalbestand enn vi hvalfangere, sier Olav Olavsen.

Flere aksjoner

Halvannet år senere aksjonerer Sea Shepherd igjen. Natt til 24. januar 1994 forsøker de amerikanske miljøpiratene å senke hvalskuta «Senet» utenfor Fredrikstad. Men også denne sabotasjen blir oppdaget og båten reddet.

Senere ble det aksjonert eller utført skadeverk mot skutene «Elind Torill», «Willassen Senior», «Skarbakk» og «Sofie», som ble forsøkt senket ved kai i Svolvær natt til 3. april 2010. Ingen personer ble pågrepet etter disse angrepene mot hvalfangstnæringen.

Den pensjonerte hvalskipperen Olav Olavsen er glad for at aksjonistene ikke lyktes med å gjøre virkelig skade.

– Og heldigvis fikk familien min være i fred. Gudskjelov, sier han til NRK.no.

– Truet amerikanerne

På 1980-tallet satt amerikanerne med nøkkelen for å få gjenåpnet den kontroversielle hvalfangsten. I boka «Utsikt fra kvaltønna» skriver tidligere leder i Norges Småkvalfangerlag Steinar Bastesen at norske hvalfangere truet med å avsløre spionskip som opererte for den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA.

– Det foregikk mye spionvirksomhet under den kalde krigen, og hvalfangernes rolle her har vært lite kjent. På et tidspunkt truet vi med å avsløre amerikanske spionskip for å få USA til å tillate vågehvalfangst, sier Bastesen.

Han mener at disse truslene bidro direkte til at den norske hvalfangsten ble gjenåpnet i 1993.

– Norske myndigheter vil aldri innrømme dette, men våre trusler var avgjørende. I tillegg hadde Norge gode forskningsrapporter som viste at hvalbestanden var livskraftig og at Norge dermed kunne drive en bærekraftig fangst, sa Bastesen til NRK da boka ble gitt ut i 2012.

Stanset hangarskip i Vestfjorden

Sommeren 1986 stoppet norske hvalfangere verdens største hangarskip, amerikanske USS «Nimitz» som deltok i en stor NATO-øvelse i Vestfjorden. 22 hvalbåter lå på linje mellom Stamsund og Skarholmen og sperret av hele Vestfjorden.

– Dette var et folkeopprør. Formålet med aksjonen var å demonstrere mot amerikanske interesser, som var manipulert av Greenpeace, WWF og Friends of the earth til å gå til angrep på et vennligsinnet NATO-land som Norge, sier Bastesen.

«Nimitz» skulle inn til Skrova for å snu, men kom aldri lenger enn til Stamsund denne augustdagen.

Kraftige protester

En rekke land protesterte kraftig da Norge tok opp igjen hvalfangsten i 1993, bare få år etter at Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) vedtok et moratorium mot all kommersiell fangst av hval.

• Les også: Dagens hvalfangere har fransk kokk om bord

Den amerikanske presidenten Bill Clinton mente den norske fangsten «rettferdiggjorde bruk av sanksjoner». Norges kontroversielle beslutning førte til boikott av norske produkter verden over. Flere kjendiser, blant dem Sir Paul McCartney og Brigitte Bardot, engasjerte seg også i kampen mot det norske «barbariet».

Greenpeace: – Saken stort sett vunnet

I de senere år har de internasjonale protestene stilnet. Leder Truls Gulowsen i Greenpeace Norge sier at det er flere årsaker til det.

– Globalt er saken stort sett vunnet, og de få landene som fortsatt fanger hval – Norge, Island og Japan – tar små volumer. Samtidig er det en økende erkjennelse av at aksjoner alene kan virke som PR for hvalfangsten, og det ønsker man jo selvsagt ikke å bidra til, sier han til NRK.no.

Det at Norge fanger mindre hval enn kvoten, og at vi kun fanger vågehval, bidrar til redusert oppmerksomhet om fangsten, tror Gulowsen.

– I dag er fangsten begrenset, og antallet båter og deltakere synker. Hele hvalnæringen sysselsetter mindre enn 100 årsverk. Bosetting og sysselsetting langs kysten avgjøres av helt andre saker, som fiskeriforvaltning, rettigheter til fiskekvoter, strukturordninger og leveringsplikt, sier han til NRK.no.

– Hvorfor «tviholder» norske myndigheter på hvalfangsten?

– Hvalfangst har blitt en sterk symbolsak for norske politikere som vil vise at de er «venner av kysten».

Gulowsen tror hvalnæringa vil forsvinne av seg selv, og mener det er uærlig av politikerne å fortsette med å gi næringa «kunstig åndedrett» bare for å kunne framstå som kystvennlige.

– Men jeg forstår at fangstlivet er spennende og attraktivt for noen, og skulle gjerne hatt Lofothavet som arbeidsplass – på finværsdager, sier han.

• Les også: Full krise for hvalnæringen

• Les også: Her har han oppfylt sin største drøm

• Les også: Færre protester mot norsk hvalfangst

Tror fangsten har ei framtid

Hvalfangstveteran Olav Olavsen håper og tror at Greenpeace ikke får rett i sine spådommer.

– Hvalbestanden vokser raskt dersom det blir full stopp i fangsten. Det blir ubalanse i havet. Og verden trenger mat. Jeg håper og tror at fangsten fortsetter også etter at mine sønner slutter, sier han.